(07.07.2014)
Heisann!

Plutselig ble det lenge siden sist jeg var innom. Nesten 3 mnd for å være eksakt.
Det har vært og skjedd en del i livet mitt siden i vår, heldigvis er en del av det gode ting. Mange grenser er blitt pushet og mål er blitt nådd. Mange utfordringer har jeg møtt på, og et par av dem har vært fylt med så mye angst og nerver at jeg var sikkert på at jeg aldri ville klare det. Men det gjorde jeg! Det krevde mye forarbeid og etterarbeid over flere uker, men alikevell, jeg klarte det!
Det har vært hardt jobbing siden vinter/vår, og jeg klarer faktisk å se det selv. For 2 mnd siden startet jeg opp i en liten jobb på et dagsenter en dag i uka, noe jeg syns går bra. Det er en rolig plass, og jeg slipper å forholde meg til mange mennesker. Noe som gjør det hele mye tryggere! Jeg trives og føler at jeg faktisk er til nytte.
De siste mnd`ene har jeg mest hatt hovudfokus på at jeg skal tørre snakke ærlig og si ifra om ting. Pga problemer med en behandler har det dukket opp en stor sperre i hodet mitt, som fører til at jeg ikke tørr å være ærlig under samtalene i frykt for å igjen måtte høre hvor utakknemlig jeg er. Jeg kan tåle mye, men ikke nedlatende kommentarer som skader mer enn de er til hjelp.
Men heldigvis har jeg flere behandlere som er en stor trygghet for meg!

Mens jeg har vært borte fra bloggen så ser jeg at mange alikevell har vært innom- hver eneste dag! Det er veldig koselig å se!
Dere som har vært her har jo kansje sett at jeg ikke har vært så aktiv over det siste halvåret. Jeg har nok kommet til det punktet der jeg ikke lenger klarer, ønsker eller tørr å dele ting med så mange. Både mine opp-og nedturer er noe jeg føler er blitt for privat og personlig til å kunne deles.
Opp igjennom årene har jeg fått mye ut av å ha denne bloggen. Den har gitt meg mye glede, og det har vært mye terapi gjennom å kunne skrive om vanskelige ting eller ting som har opptatt meg. Det har vært en fin måte å både kunne kommunisere og holde kontakt med familie og venner når jeg aldri har klart å snakke med dem, eller når jeg bodde langt borte. Bloggen har vært det stedet de har fått informasjon og innblikk i min hverdag og behandlingsprosess. Og det angrer jeg ikke på!
Jeg er evig takknemlig over all den støtten jeg har fått her inne, det har betydd så mye for meg!!

Men nå vil jeg takke for meg! :)



~Bye Bye~

Hjelp å støtt Amnestys arbeid!

Sammen kan vi stoppe diskriminering og forfølgelse av mennesker på grunn av deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

For å gi din støtte send REGNBUE <Ditt navn>  <Din adresse> til 2160. Du vil da motta armbåndet i posten etter noen dager.
Hver sms koster 35 kr.


Å elske er en menneskerett!


Gjett hvem som har fått påskeegg...?


 

Ville bare stikke innom for å ønske alle en riktig så god påske! Håper den blir fylt med masse kos og hygge.
Selv skal jeg tilbringe påsken med min lille firbeinte prinsesse, så jeg er ivertfall sikret massevis av kos!!

Ta vare på dere selv, og nyt ferien!

 

 

 

 

#påske #godpåske #hund #påskeegg

(07.04.2014)


Det ble plutselig lenge siden sist. Lysten til å skrive og dele med omverden har vel vært ikke-eksisterende. Ting kan bli for sårt å la andre vite, for privat, eller bare att jeg ikke vil dele noenting. Jeg prøver å ikke la den tanken komme i veien for behandlingen, men rett som en skvett blomsterer treårs-trassen opp i meg og jeg vil ikke snakke. Orker ikke snakke. Hodet sier nei, å da blir det nei. Spiller ingen rolle alikevell, det er ikke viktig nok. Bare bagateller.
Som sagt, skikkelig trasshode. Får trøste meg selv att det er bare meg selv jeg setter meg opp mot.

Sist jeg var innom her lå jeg på akuttposten på Reinsvoll. Der var jeg i nesten 4 dager før jeg ble sendt hjem, på en fredag. Planen var egentlig at jeg skulle bli overført til dps i hjemkommunen, men der var det fullt. Med den beslutningen, og følelsen av å ikke bli trodd på eller tatt på alvor, var jeg selvsagt veldig skuffet. Det er ikke alvorlig nok, sa de. Den setningen ga meg lyst til å bare gi opp. Det er ingen sjans for meg. Det trigget meg til å dra hjem å faktisk gjøre noe som de kansje ville se på som alvorlig nok.
Sånne kommentarer kan være som å kaste bensin på åpen flamme. Jeg har hørt og lest om flere som har endt opp med livsfarlige skader, eller begått selvmord, fordi deres problemer ikke var alvorlige nok. Det er så trist. Sånne ting skal ikke kunne skje i 2014!

Samme helgen jeg kom hjem ble som fryktet veldig vanskelig. Så vanskelig at jeg allerede på mandag begynte å gruve meg til neste helg igjen. Heldigvis åpnet det seg en plass på dps til helgen, så da fikk jeg en helgeinnleggelse fra Fredag til Mandag. Det var godt å få hjelp til å komme seg igjennom helgen. Uka var jeg mer trygg på att jeg skulle klare. Da ble det bare kveldene som kunne bli et problem.
Etter dette har jeg heldigvis klart meg selv. Helgene har endelig begynt å bli noe positivt og avslappende igjen!

En av mine største vansker etter nyttår har uten tvil vært kveldene. I perioder har det vært så uutholdelig at jeg skjønner nesten ikke att jeg klarte å komme gjennom dem. En kveld kan føles som et helt døgn fylt med en så intens smerte der gråt og skrik ikke er i nærheten av å kunne hjelpe. Angsten lager pustevansker og følelsen av å kveles.
Nå jobber vi for at jeg skal kunne få et helsepersonell jeg kan ringe på kveldstid viss problemer dukker opp. Det er det som er minuset med at mine faste kontakter kun jobber på dagtid.
Jeg håper at dette vil gå i orden. Jeg har tro på att det vil kunne gjøre en forskjell viss problemer dukker opp. Jeg tror mye smerte kan bli unngått. Det høres bedre ut å kunne få hjelp til å komme seg igjennom krisen med hjelp av ord å støtte, enn at jeg ender opp med å skade meg fordi jeg selv ikke klarer det selv.

Ellers om dagene og kveldene har jeg drevet med litt av hvert. Mye for gleden sin skyld, og en del for å komme meg igjennom smertefulle timer. F.eks puslespill. En kveld for hyggen sin skyld, neste kveld for å klare å stå i det. Samme med baking, serie-titting, spill, vasking, hobbyaktv.. Alt mulig egentlig. Hver eneste dag bruker jeg aktivt forskjellige ting. Jeg kjenner jeg er mye flinkere nå enn før til å prøve ut disse tingene. Og det er en så gledesrus når jeg klarer det!!

Jeg håper og kjemper fortsatt for at livet skal bli bedre. Men jeg er blitt mye flinkere til å leve for de gode stundene. Jeg vet hvor gode de kan være og jeg klamrer meg fast i dem!
En dag skal jeg klare å nyte dette livet jeg har fått.

(05.02.2014)

God morgen!
Ettersom jeg har ligget og vridd og vrengt på meg siden litt før 5 idag tidlig, var det like så greit å stå opp og heller oppdatere her. Og kansje spille litt før nattvakta kommer å vekker meg.

Det har vært noen hektiske døgn de siste dagene. Ting har ikke akkuratt gått på skinner, og det er en tøff kamp å måtte komme seg igjennom det. Helgen endte brått med sykehus innleggelse. Jeg fikk et voldsomt angstanfall som endte med at jeg tok en overdose, noe som førte med seg en del problemer. I 2 døgn ble jeg på sykehuset, med sterke brystsmerter, krampeanfall og pusteproblemer. For hvert eneste innpust jeg tok, var det som å bli knivstukket i brystet. Om igjen, og om igjen. Så jeg prøvde som best å puste så rolig og lite inn som mulig. Og selvsagt måtte jeg starte dagen med enda et anfall på mandags morgen. Hadde jeg ikke vist bedre, så hadde jeg vært bombesikker på att min siste time var kommet. Jeg har ikke engang ord for å beskrive hvor smertfefullt det var! Men etter en time ble det endelig bedre og jeg kunne legge meg bakover i senga igjen. Ikke den beste oppvåkninga jeg har har vært borti ivertfall!
Smertene kom jo bare fordi musklene var fulle av melkesyre pga anfallet natta før. Men det er jo like forbaska vondt fordiom!
Jeg kan fortsatt ikke puste helt ned til magen, men det er betraktelig bedre! Så er det godt å vite att det blir mer og mer borte for hver dag.

Senere på mandag ble det bestemt att jeg skulle sendes til reinsvoll. Fikk t.o.m ligge å slappe av bak i en ambulanse hele veien da både jeg og kontakter var redd for ett nytt anfall eller at jeg ville hoppe ut av bilen i fart. Ikke bare bare å sitte i en drosje med en fremmed taxisjafør om det skulle skje.
Etter jeg kom hit ble resten av kvelden brukt til innkomstsamtaler, papirskriving og titusen spørsmål.
Det var fantastisk å endelig kunne ta seg en dusj, for å så krype under dyna og legge hodet på den papirtynne puta. (Som tydligvis har hatt sin glanstid for 5 år siden. Minst.)

Så nå ska jeg være her noen dager. Startet med en ny beroligende medisintype (som heldigvis ikke er vanedannede!!), noe jeg allerede kjente effekten av etter en halvtime. Endelig skilte skuldrene seg med ørene mine!
Jeg har allerede veldig hjemlengsel (himfos som jeg er), men jeg vet innerst inne at jeg har det bedre her. Jeg må få kommet meg på føttene først om jeg skal ha en sjans hjemme. Ja jeg skal innrømme at realiteten er tøff, men fra her kan det bare gå en vei: Oppover.

På nyttårskvelden dro jeg med meg stativet og kameraet mitt ut en tur for å prøve meg på noen fyrverkeribilder. Veldig gøy å få til noen blinkskudd!

 

(Trykk på bilde for å se større)

 

~~~~







~~~

 

 

 

#nyttår #fyrverkeri #rakett #fotografi 

(16.01.2014)
Hei 2014.

Får først begynne med å ønske alle et riktig godt nyttår! Håper alle hadde en fin jul og nyttårsfeiring.

Det begynner å bli lenge siden sist jeg var innom. Det har vært en måned med veldig mange utfordringer.
Jula fikk en veldig trist start da min kjære bestefar gikk bort. Det har vært mange tunge dager, og det har vært vondt å se sørgende familemedlemmer. Men det har vært godt å være sammen med familien å minnes alt det gode og positive, samtidig som man har vært en støtte for hverandre.


Dagen etter begravelsen dra jeg opp til dalen for julen. For min del, og flere i familien, ble julen egentlig avlyst. Ikke et snev av julestemning, å fortsatt trist og sliten etter begravelsen. Så jeg valgte heller å se det som en helt vanlig ferie med helt vanlige dager. Og heller bare gjøre det beste ut av dagene.
Etter et par dager hadde jeg kommet til meg selv igjen, så da klarte jeg å få noen dager med hygge og kos. Julekvelden føltes som en helt vanlig kveld, eneste forskjellen var å pynte seg! Åpnet faktisk sminkepungen også, og sukket tungt før jeg zippet den igjen. Fjong blir man ikke uansett, og en trang pølseskinn-kjole får holde i massevis når det gjelder pynting! Julekveld blir det uansett.
Hele kvelden tilbragte vi hos besteforeldrene mine, noe som ble veldig hyggelig! Alltid kos å være lillejenta til bestemor som blir dullet med og oppvartet på best mulig måte! Hvem sier vel nei til det...?
Jeg har tydligvis vært en snill jente i år, for jeg fikk så masse fint av så mange gode mennesker! Herrefred så heldig jeg er som har så gode mennesker i livet mitt. Det er virkelig noe jeg aldri kommer til å ta for gitt!

Romjulen kom. Det samme gjorde en voldsom angst også.
Flere utfordringer møtte jeg på de neste dagene. Flere vondere en andre. Å være rundt mennesker når jeg har det sånn er ikke lett. Jeg viser ytterst sjelden frem følelsene mine, det er altfor vanskelig. Så man bruker ekstra krefter på å holde smilet på plass. Som resultat av dårlig helse, ble det få timer med søvn de siste dagene av ferien. Noen kvelder hjalp det med noen hestedoser medisiner. Heldigvis!
De siste dagene var målet bare å komme seg igjennom dagen. En time om gangen.
Min siste feriedag ble nyttårsdagen/kvelden. Det ble en rolig og fin dag sammen med lillebror og de. Som julekvelden, ble ikke feiring fokuset. Vi var igrunn alle enige om att dette ble en hvilken som helst dag, for det var akkuratt det det føltes. Rundt kvart på 8 kom jeg hjem til meg selv igjen. Jeg så faktisk veldig frem til å være alene hjemme nyttårskvelden. Det var så deilig, at jeg har ikke ord for det engang! Det var så godt å legge seg på soffan å ikke gjøre noen ting resten av kvelden. Slippe alt av feiring og kjas&mas. Slippe å måtte feire noe man faktisk ikke vil feire.
Jeg fikk en veldig fin kveld, og jeg må faktisk si at det frister til gjentakelse til neste år!

Jeg ser nå i etterkant at jeg burde lagt inn flere hviledager denne julen. Selvsagt ble det litt spesielt med tanke på det triste før jul. Men jeg burde ha skjønt att så mange dager rundt folk kunne skape problemer. 10 dager med folk 24/7 ble altfor mye for meg.! Ja, det ble en tøff jul, men herrefred så sterk jeg er som kom meg igjennom det!!

Tiden etter nyttår har igrunn blitt brukt til å komme seg til hektene igjen. Prøvd å fått roen tilbake i kroppen, samtidig som man endelig har grepet fatt i hverdagen igjen.
Noen dager har vært tyngre enn andre, men et par helt greie dager har jeg klart å fått.
Mitt hovedfokus de siste 2 ukene har vært å få tilbake kontrollen over angsten. Og det vanskeligste, å få tilbake styringen over hodet å tankekjør.
Det har vært vanskelig på de verste dagene og når sykdommen holder stramme hender rundt halsen. Men jeg har flere dager der jeg har virkelig stått på å jobba hardt, og seiret! Jeg har kvelder etter jeg har lagt meg ligget å tenkt at wow,tenk at jeg klarte å komme meg helskinnet igjennom dagen. Og jeg har kjent meg så stolt! Beste følelsen i verden!

Håper på flere sånne dager, bare jeg klarer å komme ut av den vonde angstbobla som stjeler alt av luft. Ordet Hat blir for snilt til å kunne beskrive mine følelser for angsten min. Jeg vet at det ikke hjelper å være sint, men mange ganger klarer jeg ikke la vær.

En dag skal jeg gruse alt som heter sykdom, og jeg skal stå igjen som en vinner!

(09.12.2013)

I morgen er det 2 uker siden jeg endelig fikk starta på julevasken. Med bare en uke igjen til 1 desember, hadde jeg i grunn ikke så mye tid igjen til å sløse bort.
Uka begynte først med psykologtime, og etter det var det bare rett hjem å sette i gang.
Plutselig var mandagen gått.

Tirsdag, repetisjon fra gårsdagen. Med godt mot og et positivt hode kom jeg meg igjennom dag 2 med vask uten problemer. Godt å avslutte dagen der eneste tanke og følelse er hvor stolt jeg er over meg selv. Og hvor flink jeg har vært. Det positive dyrkes. Rosen er fortjent, og jeg klarer å se det selv.




Onsdag ble hviledag. Mest en planlagt en, men hadde det vært vask på planen hadde det blitt en hviledag uansett. Hver eneste muskel i kroppen verket og var støle. Lite søvn den natten gjorde ikke saken bedre da jeg våknet opp så utrolig angstfull. Kroppen skrek etter hvile og ro, noe jeg hørte på. I noen timer ivertfall. Siden onsdag er gruppedag, så var planen å være med. I starten på dagen avlyste jeg. Men i siste liten ombestemte jeg meg. Pokker heller, dette vil jeg ikke avlyste. Dette blir det ekstra god trening ut av.
Det tok ikke lange tiden før jeg angret på at jeg gikk ut døra og ble med. Resten av dagen ble et kaotisk helvete, og er nå en dag jeg har lagt i glemmeboksen. Punktum.

Torsdag, ny start med blanke ark. Avlyste dagens samtale da jeg overhode ikke var i humør til å møte folk, og langt mindre å snakke med noen. Dagens plan ble heller å la all negativ energi, sinne og frustrasjon få utløp, i form av vask. Og den ble grundig! Veggene ble vasket med mopp et par ganger, før jeg så avsluttet med å vaske over med vaskefilla. Taket fikk også flere runder.
Absolutt alt ble vasket, noen ting opptil flere ganger, bare for å være sikker på att det ble rent. Møbler, gulv, filmer, lamper, bøker og alt av pyntenips.
Rundt halv ett natt til fredag var jeg ferdig. En dusj var fantastisk etterpå, og senga har aldri vært så god. 13 timer`s vask unnagjort. Alt av sinne og negative følelser er brukt opp. Alt er vasket ned og bort. Det som stod igjen var smerter i føtter og armer, og følelsen av å være dausliten.

But i did it!
Både julevasken, og å ha klart å snudd det negative til det positive.
En klapp på skuldra til meg selv.

Fredag og helgen startet med en etterlengtet samtaletime, før jeg hastet til bussen. Nevnte jeg lenger opp at jeg var støl? Ta det og tredoble det, for nå var jeg ikke bare støl. Nå var jeg mørbanket. Å komme seg ut av senga var vrient. Å få på seg sokker ble en latterfylt utfordring.
Helgen tilbringe jeg hos mamma og Marta.

En strevsom uke var over, en ny og forhåpentligvis god uke står for tur. Siden jeg forlot leil tom for alt av pynt, duker og ting, hadde jeg en jobb med å få alt på plass. I tillegg pyntet jeg til jul. Jeg har alltid elsket jula og alt som har med den å gjøre, så jeg prøver å tviholde hardt på akkurat det. Desember og jula har siden jeg ble syk, vært krevende og hard. Angstproblematikk(spesielt) og høytider er ikke en bra kombinasjon.
Derfor gjør jeg det beste ut av en vond tid. Nå kan jeg slappe av, nyte den gode desemberhyggen i en nyvasket og julepyntet hjem. Holde på det jeg alltid har elsket ved julen. Dyrke den gode følelsen.
Se julefilmer mens jeg drikker kakao. Ingen stress, bare kjenne på gode og koselige følelser som jeg selv har skapt. Sykdom har tatt mye ifra meg, men desember skal den aldri klare å ta ifra meg!

Tirsdag var det tvangseksponering på planen. Dra på kjøpesenteret og bli ferdig med de 2 siste julegavene. Jeg fikk ikke lov til å dra hjem før det var i boks. Og selv midt på dagen var det k a o s der. Måtte nesten gå i kø rundt om på senteret, samtidig som man kjente på den store frykten for å møte kjentsfolk.
Et par timer senere, å gavene i boks, dro jeg hjem fornøyd. Endelig offisielt ferdig med all gavestyr og all julekortskriving. Nå blir det lettere å nyte desembertiden!

Resten av uka ble i grunn brukt til å komme seg etter forrige uke. Hatt begrenset med aktivitet på dagene, noe som har vært nødvendig og godt. På gruppa fikk jeg bakt pepperkaker, så nå slipper jeg det hjemme. En annen dag fikk jeg møtt 2 venninner over et par kopper kaffe. Så jeg har ikke bare vært huleboer.

Nå skal jeg bare fortsette å gjøre hyggelige ting og prøve å nyte dagene så godt jeg kan. Det er det desember er ment for.

(04.12.2013)

Mandagsmorra blues!


 

(22.11.2013)

Dette er en av de bedre ukene jeg kan være stolt av.

Helt i begynelsen av uka begynte jeg å slite veldig med en tung og negativ tankestrøm som prøvde å dra meg ned. Det gikk ikke mange timene før jeg ble møkklei av å kjenne på dette, nå måtte jeg finne på noe som kunne ta bort fokuset på det vonde. Man vet jo aldri eksakt hva som kommer til å funke denne gangen, så man må bare teste ut forskjellige ting. De 2 første valgene viste jeg godt hva var. Jeg kunne starte på julevasken, eller prøve å lage noen julekort. Begge var noe som jeg helst skulle ha fått gjort ganske snart..

Valget falt på kortlaging. Vasken fristet lite, men om jeg ikke ble bedre etter noen timer med klipping og liming, kunne jeg heller bruke litt ekstra krefter med vaskefilla istedenfor.
Jeg tror aldri jeg har laget sånn type julekort før, så de første timene måtte jeg vri å vrenge hjernen for å finne en smule inspirasjon. Motivasjon også for den saks skyld. Jeg eier jo ingen fantasi selv, så etter litt leting på nettet klarte jeg å få bittelitt inspirasjon.Og da må man bare prøve seg frem.

5 timer og 2 kort senere tok jeg kvelden. Innvendig kjente jeg mestring. Bare mestring! Det fungerte som bare det!

Det er så godt når man klarer å overvinne sitt onde indre. Å faktisk se at en mestringsstrategi (selvom jeg misliker det ordet) fungerer! Det gjør det mye lettere å prøvde det ut igjen senere. Og allerede dagen etter startet jeg på det igjen. Det startet denne gangen også som en strategi, men gikk over til bare kos. Så koselig at jeg måtte bruke enda en dag til, bare fordi inspirasjonen strømmet på, og det var så godt å klare å glemme alt rundt seg og bare kjenne på mestringen.

Jeg har vært så flink, rett og slett veldig flink på flere måter denne uka. Det beste er at jeg klarer å tro på akkuratt den setningen.
Med kortene så jeg resultater etterhvert som de ble ferdige. Jeg klarte å gjennomføre og delta på den faste ukentlige gruppa, noe som ikke alltid har vært en selvfølge. På samtale fikk jeg høre bekreftelser på at jobben jeg har gjort er bra, samtidig som jeg selv kunne skryte over ukas prestasjoner. Det føles godt.

Det gjør så godt å se og kjenne på mine egne mestringer. Og det å kunne faktisk skryte av seg selv å si att nå fortjener du en klapp på skulderen. Å gi seg lov til dette har tatt lang tid. Jeg klarer det som regel bare i perioder, men det er mye bedre enn ingenting.  For et-/halvannet år siden var dette nesten utenkelig. Mine prestasjoner var ikke verdt skryt og belønning. Istedet for Godt jobba, var det heller Og hva så? Alle andre gjør det bedre.

Jeg klarte å snu det som kunne bli en dårlig uke, til noe som ble bedre.

Legger også ved noen skrytebilder av mitt kreative kaos.

 

 


 
 

(14.11.2013)

I morgen kan man offisielt ta helg, og jeg har ikke ord for hvor deilig det skal bli.
Den siste uka har virkelig vært tung og vanskelig. Det er nesten vanskelig å klare å finne ord om det. Har heldigvis ikke hatt så mye avtaler denne uka, men det har vært mer en nok. Spesielt når kroppen føles blytung og man føler man beveger seg i seig sirup.

Dette er prisen å betale for å prestere i hverdagen.

De siste årene har jeg nesten blitt vandt til å få reaksjoner, i form av angst i forskjellig grad og mye tankekjør, etter jeg har deltatt på noe. Jeg prøver hele tiden å lære meg å begrense tiden eller aktiviteten jeg er ute på, så jeg ikke får det dårlig når jeg kommer hjem. Akkurat dette er en vanskelig jobb. Noen ganger tåler man mye, mens andre lite. Men jeg har blitt flinkere til å lytte å kjenne på kroppens signaler å handle ut ifra dem. Og det har vært til god hjelp. Før tenkte jeg ikke over sånt, eller så hørte jeg aldri på det. Nå er jeg flinkere til å avslutte når jeg kjenner att nå er det nok.
Dette er ett av mine største problemer. For ofte vil jeg jo klare lenger, eller jeg har det så hyggelig at jeg tenker at det gjør ingenting om det blir noen timer ekstra. Og det får jeg som oftest igjen for når jeg kommer hjem.
Det er utrolig slitsomt og irriterende.
Men det er noe som jeg fortsatt må arbeide en del med. Trening, trening og trening, det er det som hjelper. Jeg har kommet et godt stykke på vei med dette, så jeg vet at jeg blir flinkere og flinkere til det.

Slutten av forrige uke begynte jeg å forbrede meg litt til en bursdagsfeiring med familien på lørdag. Forberedelser må til for att det skal gå best mulig.
Jeg gledet meg mye, bl.a. til å være sammen med lillebror og å se igjen alle igjen. Det ble òg veldig koselig, med middag på restaurant og samling etterpå med kaffe og kaker. Det ble en fin bursdagsfeiring!
I 5 og en halv time var jeg ute på farten. Timene gikk faktisk ganske fort, og det er jo positivt!
Selv begynte jeg å slite mot slutten, men den er jo forståelig når man er med 17 personer i så mange timer!

Etter jeg kom hjem hoppet jeg ut av stive penklær, og inn i deilige slaskeklær. Gjorde det koselig med titalls telys og satte på en film. Perfekt aktivitet når man er dausliten!
I 3 timer fikk jeg noe fred. Etter det gikk det bare en vei.
Det tok ikke lang før jeg fikk et helvettes panikk-og angst anfall. Og det å vente på at beroligende medisiner skal funke, det er tortur. Sekunder føles som minutter, og hvert minutt føltes som timer.
Du klarer ikke tenke, alt du kan er å kjenne på smertene i kroppen. Hvordan lungene verker under hvert åndedrag. Hvordan du holder pusten for slippe å kjenne på det i et halvt minutt. Tårene som gjør øynene såre, og den intense varmen som gjør deg gjennomvåt av svette.
Uten at du er bevist på det, er neglene borret langt inni håndflaten til man til slutt sitter igjen med blåmerker. Absolutt alle muskler og ledd er i helspenn. Noe man også merker godt dagen derpå, da du er støl der man ikke trodde det gikk ann å bli støl.

Halvannen time og par beroligende senere var toppen borte. Men smertene like store.
Enda tok det flere timer og mer medisiner før jeg fikk det bedre.

Halv 4 var endelig noen vonde timer over, og jeg fikk kommet meg i seng. Alt jeg egentlig husker den siste timen var at jeg så på kl 03.32. Regner med jeg la meg etter det. Våknet tidlig på morgenen med klærne på, lyset på og jeg lå oppå dyna å frøs. Så regner med medisinene funka utmerket til slutt!
Den natta sov jeg ivertfall veldig godt. Var tydeligvis meget trøtt da jeg ikke våknet før kl 14.
Søndagen husker jeg også lite av. Jeg var så tappet for all energi og kraft, så bare det å gå på do eller smøre seg mat var strevsomt. Hele dagen ble tilbrakt på soffan. Sovnet også et par timer senere på dagen.
På sånne dager kan man ivertfall takke høyere makter for internett, netflix og tv-serier! Det er guds gave til sånne som meg!

Mandag kom, men jeg var fortsatt like dårlig. Hadde ikke sjans til å klare å dra til psykologen på samtale den morgenen, så den måtte avlyses. Så dagen ble tilbrakt akkurat som dagen før. Den største prestasjonen jeg klarte den dagen var å ta en kjapp dusj. Og for at den ble kortest mulig, unnlot jeg å vaske håret. Kun for å bli fort ferdig.

Det er så rart hvordan denne kroppen er og fungerer. Og reagerer på ting. Det er jo ikke til å bli klok på!

Først i dag har det begynt å lette litt. Våknet opp lettere enn på flere dager. Deilig!
Hadde samtale i dag også, som jeg følte gikk veldig bra. Det å snakke om ting man ikke har klart å tatt opp eller snakke om før, gir veldig mestring.
Noen tøffe tema ble det, men uansett var det så oppløftende. Måtte i dag også ta en liten lur etter jeg kom hjem. Men jeg har hatt en bedre dag. Så jeg satser og håper ting holder på å snu.

Helgen skal uansett ønskes velkommen. Jeg har sett meg ut noen morsomme filmer jeg skal se, hybelkaninene skal få ligge å kose seg en uke til (det samme med vaskefilla) og jeg skal bare kose meg så mye jeg kan.
Håpet er å starte på blanke ark igjen på mandag. Legge en vond uke bak meg og starte på en ny og god en.

 

(10.11.2013)

(Jeg og en frustrert psykolog)

Det er lenge siden jeg har vært aktiv her inne ser jeg. Er det noe jeg sliter med om dagen, så er det klare å sette ord på ting. Følelser å alt det der.
Det gjør det veldig vanskelig for meg å utnytte behandlingssamtalene mine på en best måte. Noe som da irriterer meg grenseløst.
Jeg prøver hele tiden å kjenne etter eller på hvilke følelser jeg kjenner på.
Hvilke tanker jeg har på de følelsene. Men alt er blankt. Eller bare et svart bilde. Eller bare helt tomt.
Ikke engang for meg selv klarer jeg å finne ord.

Alltid før jeg skal på samtaler forbereder jeg meg en god del. Planlegger på forhånd hva jeg vil si og ta opp. Og veldig på hvordan jeg skal si det, men akkurat den hvordan har jeg klart å lagt litt ifra meg.
Jeg har endelig lært meg at det er ikke så nøye hvordan jeg legger det frem, det er innholdet som er det viktigste. Så lenge jeg får det frem det, spiller det ingen rolle hvordan det kommer ut.
Siden jeg tydeligvis har fått så veldig ordsperre, er det blitt vanskeligere å forbrede seg. Ingen aning på hva jeg skal si.
Har uka gått greit så er det ikke så vanskelig å fortelle. Da går det lett.
Har den vært vanskelig og vond, har jeg ikke ord i det hele tatt.
Alt jeg kan er å bruke angsten. Gjemme meg bak jeg har mye angst. Og det er det.
Mange ganger er det ikke engang angsten som har vært hovedproblemet i det hele tatt. I mitt hode er det ivertfall bedre enn å lyve om att alt går bra. Da kan jeg ivertfall si at noe ikke er bra.

Jeg skulle virkelig ønske jeg var en stor taler og skribent. Det tror jeg hadde løst mye!
Det å klare å sette ord å sine følelser og tanker er en ganske stor egenskap å ha.

I forrige uke klare jeg endelig å ta et stort skritt fremover. I stedet for å gjemme meg bak den velbrukte angsten, klare jeg faktisk å formidle og beskrive den vonde smerten jeg hadde,og hadde hatt, innvendig. Selv om jeg kanskje ikke brukte så all verden med ord, så var det allikevel nok til at hun forstod. Det gjorde så godt å endelig få høre att hun så forandring på meg, og var lettet fordi jeg ikke brukte angsten som et svar. Hun sa at hun såg jeg var ulykkelig når jeg kom inn, men jeg klarte å fortelle å beskrive hvordan og hvorfor. Og det er så bra! Det er faktisk en kjempe seier for meg, det å la meg selv vise følelser og fortelle om dem.

Jeg såg så forandring på henne den timen, og det ga meg et løft. Jeg hadde gjort det!
Etter endt time, gikk jeg derfra lettet. Faktisk også med et lite smil fordi jeg var så stolt.


Jeg skriver en del for meg selv også. Det blir og en trening på å få frem ord og følelser. Men det holder jeg for meg selv. Det er også en grunn til at jeg ikke har skrevet her inne på lenge.
Rett og slett fordi det jeg har slitt med har blitt for personlig til å dele. Jeg må først kunne takle det og føle meg litt trygg på ting før jeg klarer å fortelle det her.

En ting jeg med rak rygg kan skrive, er at jeg virkelig har jobbet mye de siste mnd. Det er mange utfordringer jeg møter og presser meg på. Jeg prøver å balansere vekten mellom å presse meg akkurat passe mye. og for mye. Med for mye mener jeg at jeg blir dårlig og får problemer om jeg har presset meg for mye. Å finne den balansen kan faktisk være veldig vanskelig, da det er i etterkant att alle følelser, angst og tanker kommer.

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å kjenne etter på kroppens signaler.
Og det er jo en bra start!




Jeg får aldri nok av vakker himmel!

 

Stikkord:

# 13 - Mammas Svik

 



11. januar 2011 startet rettssaken i den mest alvorlige overgrepssaken vi har hatt i Norge i moderne tid, den såkalte Alvdal-saken. En sak som rystet hele landet, og som avslørte et pedofilt fellesskap i den lille kommunen i Østerdalen.
På tiltalebenken satt et samboerpar, et naboektepar og en pensjonert lærer. De var tiltalt for grove overgrep, også mot egne barn.
Men historien begynner ikke der. Historien begynner mange år tidligere. Den gang den hovedtiltalte kvinnen bodde i Gjerdrum kommune.

Dette er historien til den hovedtiltalte kvinnens eldste datter.

 

 

Har vel ikke noe annet å skrive bortsett fra LES, LES LES!!

Stikkord:

I løpet av våren og sommeren har jeg hatt maange runder med både behandling og utredninger. Jeg vil selv si jeg har fått åpnet øynene mine for mye jeg ikke har sett før, jeg skjønner mye mer enn før. Det har blitt noen aha opplevelser når man endelig har klart å sett sammenhengen i ting.
Jeg kan skjønne litt bedre hvorfor jeg har det som jeg har det og sliter med det jeg sliter med.
Føler selv jeg har fått mer svar på ting. Som selvsagt er veldig bra!

Etter jeg fikk påskrevet posttraumatisk stresslidelse fikk jeg en del klarhet i ting. Det ble litt lettere å ha det å jobbe ut ifra. Men det ble ikke nok da psykolog mente det lå noe mer bak enn bare ptsd. Det ble mange intense runder med mer utredning. Og i sommer ble det klart at jeg også hadde en unnvikende personlighetsforstyrrelse, noe hun hadde hatt mistanker om lenge.
Selv har jeg ikke tenkt på det i det hele tatt da jeg egentlig ikke har vist hva det var. Bare hørt navnet.

Jeg synes jo det er utrolig leit og pinlig å få påskrevet enda en diagnose. Men jeg klarer for det meste å tenke att nå kan det bli enda lettere å finne behandlingsmåter og lignende. Og nå vet jeg hvorfor ting er som de er.
Dessuten er det ikke diagnoser som bestemmer hvem man er. Så lenge folk, og spesielt helsepersonell, kan se personen BAK diagnosen, så skal jeg være fornøyd!
Jeg fikk beskjed at det kan være vanskeligere å jobbe seg ut av en personlighetsforstyrrelse, men så lenge mine behandlere ikke gir MEG opp, er ikke jeg den som skal gi meg.


 Bare litt generell info :

En unnvikende personlighetsforstyrrelse(AvPD) kjennetegnes ved at angst og usikkerhet er mer eller mindre alltid til stede i sosiale sammenhenger, noe som gjør det vanskelig å være sammen med andre.
De forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen. Lidelsen innebærer ofte en høy grad av sosial angst. De har lav selvfølelse, trekker seg ofte fra sosiale sammenhenger, og har få, men ofte nære venner. Å leve i mange år med de personlighetstrekkene som er assosiert med engstelig personlighetsforstyrrelser fører til mye subjektivt ubehag og betydelig senket livskvalitet for de som er rammet. Det er vanlig at mennesker som utvikler lidelsen har hatt angstproblematikk. Mange av de med engstelig personlighetsforstyrrelse har tidligere vært utsatt for mobbing eller annen uheldig/krenkende omgang med andre mennesker.

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

Kjennetegn:

  • Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
  • Snakker om et bestemt ufarlig tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
  • Liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli gjennomskuet. Noen har kun kontakt med nær familie og har få eller ingen venner.
  • Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
  • Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål
  • Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå
  • Ekstremt lav selvtillit
  • Sterkt hat mot egen person
  • Desperat ønske om å være usynlig
  • Problemer med å fungere i jobbsammenheng
  • Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær
  • I ekstreme tilfeller - agorafobi
  • Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker
  • Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det
  • Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys
  • Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer
  • Sterkt kontrollbehov
  • Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem
  • Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent
  • Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte
  • Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person
  • Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre
Stikkord:

(12.10.2013)

For å kunne finne ro og rekreasjon i livet, er det bare ett sted man må dra; fjellet!
Der man slipper mas og kjas på telefon, såklart man ikke står i et spesifikk hjørne på hytta for å få inn 2 små signal.
Telefonen blir lagt vekk, og bøker kommer frem. Og såklart kort og yatzy på kveldstid.

Hyttelivet er virkelig noe av det koseligste som finnes. Bare kose seg inne i en liten hytte på stormfulle dager. Der man (jeg!) må ha med bikkja som vakhund når man må våge seg ut på utedoen (eller ha med noen som kan inspisere for edderkopper før du selv våger inn..) !
På sommer og høst må man alltid spise frokost ute på fine dager, gå turer, fiske, eller bare late seg ute med bøker. Det viktigste er å kjenne den deilige fjellufta!

Så er det jo mye man kan oppleve på fjellturer, som nyskjerrige kalver:
  
Hallo mennesker. Hva skjer her? Oj hva er det jeg ser, er det... mat??
Vent 2 minutter, kommer straks tilbake..!

 
Måtte bare hente kameraten min.                             Jeg sa jo det var mat her!!

Vi er to små søte kalver som desverre har gått oss bort...
Er det mulig å få en pølse eller 5 mens vi venter på mamma`n vår??

Men siden vi har en så stor og farlig vakthund på gården, ble de jaget bort. Uten så mye som en smakebit.
Det var desverre ikke bare kalvene som ble skremt og jaget bort..


Løper for livet stakkars..
Som jeg sa, stor og farlig vakthund!

Dyrelivet er rikt der oppe. Alltid spennende å speide etter dyr.

 

  
Hva er denne høylytte hårete skapningen..??

 

Naturen i området er umulig å klage på. Det er rett og slett bare så utrolig vakkert!
Det er en grunn til at jeg trives best på fjellet!

 

For meg er hyttelivet forbundet med kos og familie. Hytta vi pleier å være på er mine besteforeldre sin. Å nesten alle vet jo hvor godt det er å bli skjemt bort å tatt vare på av en god og kjærlig bestemor!
Så jeg skal da virkelig ikke være den som nekter dem den gleden! ; )

Alle skal kose seg og alle skal ha det bra. T.o.m de på 4 bein skal ha det komfortabelt.


Marta er ivertfall meeget fornøyd med å få egen stol med en tjukk å god skinnfell oppi!
Nei hyttelivet er deilig og fredelig. Og når man har så gode besteforeldre som selskap, vil det aldri slå feil. Aldri!


Marta poserer villig og vakkert på fisketur!

 

Stikkord:



 

Å svare mørket med det omvendte. Ikke la mørket trenge inn, lys heller opp og steng det ute.

Tenn et lys å tenk på alt det gode i livet. Lys opp mørke dager og mørke hoder. Det er utrolig hvor godt det gjør.

 

Det er endelig høst. Mørke kvelder man kan møte med levendes lys, bare for å kjenne på litt ekstra kos i hverdagen. Herlig tid med herlige stunder!

 






Stikkord:

9/9-13:

24 år å hurra for meg og hipp hurra og sånn!

 

For meg er bursdager blitt til noe jeg frykter. Etter jeg ble syk synes jeg det er blitt helt forferdelig å måtte bli et år eldre, hvert eneste år. Umulig å sette livet på pause!
Alt jeg klarer å tenke på er enda et år mistet til sykdommen. Enda et år jeg har klart å rote bort på å være dårlig å misslykket
Derfor: Ingenting å feire. Jeg fortjener ikke oppmerksomheten.


Som de siste årene, var planen i år også å være hjemme alene. Heller bare kose meg selv med en film og sånne småting.
Men idag våknet jeg med en god følelse. Jeg fikk besøk av 3 familiemedlemmer som faktisk var planlagt, så de fikk kaffe og kake. Igjen med en god følelse i kroppen.

Og litt senere på dagen kom den beste overraskelsen, å bli bedt med ut og påspandert middag av min vakre besteveninne! Og etterpå dro vi hjem for å drikke kaffe og bare slappe av på soffan og skravle.

 
Peppes slår ALDRI feil!!

For første gang på mange år har jeg faktisk hatt en fin bursdag der tankene ikke har ødelagt hele bursdagsstemningen og alt det der. Jeg har faktisk feiret med litt god samvittighet! :)
Og det føles godt

 

Også se her:

Til Meg, Fra MEG!
Rett og slett fordi jeg fortjente å skjemme meg selv litt bort!

Jeg er alltid så forsiktig med pengebruken, så denne her kunne jeg med god samvittighet unne meg synes jeg.
Leketøy for store barn!

 




Mimrestund:
(trykk for større bilde)

Hurra for god bildekvalitet forresten..


Helt fersk! Nesten da..








Var jo litt gossin da..!

 




 

Stikkord:

# 12 - Sankta Psyko

 



Med historien fra den sikrede, psykiatriske institusjonen Sankta Patricia viser Johan Theorin seg som en fullblods spenningsforfatter: Sankta Psyko er en mangfoldig, psykologisk thriller med mange overraskende vendinger.

Førskolelærer Jan Hauger har søkt jobb på førskolen Glenna. Glenna ser ved første øyekast ut som de fleste andre førskoler - helt til man ser muren som avgrenser uteområdet.
Førskolen ligger på den andre siden av muren til Sankta Patricia, et sikkerhetsklarert sykehus der blant annet psykisk syke kriminelle blir behandlet. Naturlig nok har klinikken raskt fått kallenavnet Sankta Psyko.
Glenna er Sankta Patricias egen førskole, alle barna som går der har en av foreldrene sperret inne på sykehuset. Tanken er at barna skal kunne opprettholde kontakt med foreldrene.
Til faste tider blir barna fulgt gjennom lange underjordiske korridorer, opp i en heis og inn på sykehuset. En av Jans oppgaver blir å følge barna inn til besøksrommet. Jan føler med barna, men han har samtidig sine egne motiver for å ønske seg inn på Sankta Psyko.

Hvem er syke og hvem er friske?
Jan er en dyktig pedagog, men har også hemmeligheter. Han har aldri avslørt for noen hva som egentlig hendte ni år tidligere, da lille William forsvant fra den barnehagen han var ansatt ved. Han har heller ikke fortalt noen hvorfor han var så ivrig på å få jobben på Glenna. Riktignok er det givende å jobbe med de små barna som har fått en vanskelig start i livet - men langt viktigere er muligheten til å komme nær sykehuset, kanskje til og med inn på sykehuset.

Mens Jan vil inn på sykehuset, vil andre ut...



Det var først og fremst fremsiden og tittelen som gjorde meg nyskjerrig på boka. Og etter å ha lest annbefalinger om denne, måtte jeg bare ha den!
Det tok ikke mange sidene for å få meg hekta for å si det spnn. Å legge den ifra seg var utrolig vanskelig! Selv om det ikke ikke skjer så mye action (eller hva jeg skal kalle det) før nærmere slutten, så klarer han alikvell å holde oppe spenningsnivået så til de grader igjennom hele boka! Når jeg hadde pauser i lesinga, klarte jeg ikke legge vekk nyskjerrigheten og tankene om den. Og akkuratt det gjør att jeg elsker den!

Les! Les! Les! Les! Les! Les!

 

 

Stikkord:

(28.08.2013)

Den følelsen når din behandler skal være borte i over 2 mnd......

 
 

.......DEN følelsen!
 

 

Stikkord:

# 11 - Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

 

Sommeren 2010 sto 27 år gamle Kristine Getz fram i et debattinnlegg i Aftenposten og fortalte om sine 10 år med spiseforstyrrelser: "Ti år med spiseforstyrrelser tilsvarer 3650 dager fylt av selvhat, selvsabotasje og skam."
Vendepunktet kom da Kristine begynte å blogge. Ved å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og ved å blottlegge seg, kunne egenterapien begynne. Kristine klarer å beskrive en spiseforstyrrelse slik at vi faktisk forstår hva denne ubegripelige sykdommen går ut på, og hva den gjør med en.
Hun skriver gripende og nådeløst ærlig, og vi tror på henne når hun midt i håpløsheten forteller at hun vil bli frisk. Derfor er dette også en bok full av optimisme og livsvilje.

En viktig bok om en spiseforstyrret hverdag man kan lære så mye av. Man sitter med tårer i øynene mens man blir med gjennom hennes eget helvete. Men man blir så styrket av å se hennes sterke viljekraft, og som nevnt ovenfor: optimismen og livslysten.
Det som grep meg mest var kjærligheten mellom henne og kjæresten. Det rørte meg mest!

Fantastisk bok!

 


 

Stikkord:

(24.08.2013)

En av de tingene som må være vanskeligst i livet, er å kunne si at Nei, jeg har det faktisk ikke bra.
Selv er det fryktelig vanskelig å innrømme det overfor seg selv, og kanskje andre. Men mest for seg selv.
Man jobber hele tiden med å lure seg selv til å ha det bra. Ivertfall føles det slik til tider. Fra man våkner om morgenen og de første negative tankene starter, begynner man aktivt med forskjellige strategier for å overdøve det som blir sagt. Og sånn fortsetter man. Time etter time. Dag etter dag. Som blir til uke etter uke, og nå plutselig måned etter måned. Men alikevell fortsetter de. Det sitter som støpt fast, selv hvor hardt en jobber for å få en slutt på det.
På kveldene sitter man ofte så totalt utslitt.


Jeg har igjen en uke vært innlagt. Jeg klarte ikke mer, jeg måtte ha mer hjelp. Skal jeg komme meg videre må jeg få hjelp til å komme meg på rett spor igjen, finne igjen litt gnist som forhåpentligvis ligger godt gjemt inni meg. Motivasjonen tror jeg har forlenget sommerferien sin sammen med motet og viljestyrken. Og kanskje orken også.
Det er det jeg håpet på ville komme litt tilbake før jeg skrives ut, så jeg kan fortsette på ny. Få tilbake lysten til å jobbe videre. For den har vært totalt fraværende de siste mnd. Har ikke orket, ikke villet.
For hvem har vel hele tiden lyst til å utsette seg for det som gjør en ubehagelig, vondt og angstfull?
Ingen.
Så tilgi meg for å ikke møte hver utfordring med liv og lyst.

Jeg er en storgrubler uten like, vil ha kontroll og svar på alt. Vet jeg ikke, blir jeg ekstra nervøs. Jeg har følt meg dårlig stort sett hele tiden siden i vinter. Å ikke vite HVORFOR jeg ikke blir bedre, eller hvorfor jeg har det sånn, har til tider gjort meg smågal i toppen. Å ikke ha noe spesielt å kunne sette fingeren på, gjør det enda vanskeligere å jobbe med å bli bedre. Tanken hvorfor er nok innom tankene 50 ganger om dagen. Minst.
Selvsagt er behandlingen tøff nok i seg selv, men det burde ikke være det som har skapt så mye plager får en tro. Det eneste jeg har kommet frem til, er medisinene. Dosen på de ble økt i vinter. Det må være dem. Så det tok jeg opp etter litt tanker om det. Jeg ønsker og vil begynne å seponere dem så fort som mulig for å så slutte med dem. Jeg håper så inderlig det er dem som gjør dette. Jeg orker ikke mer medisinstyr, bivirkninger og tull. Jeg vil bli bra uten dem, noe jeg håper og tror er mulig.
Det eneste jeg vil beholde er sovemedisinene.

På mandag skrives jeg ut, noe jeg skal ærlig innrømme att jeg gruer meg til. Ikke til det å komme hjem til leiligheten sin og alle tingene sine, men for å bli overlatt til seg selv igjen. Å måtte takle alt selv. Bare mens jeg har vært her denne uken har jeg hatt 2 angstanfall. 1 stor og en kraftig. Den siste for 2 dager siden, og kroppen er fortsatt så sår og støl etter den runden. Kanskje ikke så rart etter 3 timer med muskler i full spenn, hyperventilering og store pustevansker til du til slutt bare ser svarte prikker foran deg. Uansett, sånt gjør noe med en. Nå var jeg så heldig å ha ett personal ved min side som ikke forlot meg før jeg nesten hadde sovnet. Men jeg er livredd for å få det når jeg blir alene igjen, ivertfall så kraftig som denne var.
Jeg tror faktisk ikke det gjør mindre vondt enn å brekke 20 bein i kroppen.

Det er bare bedre å være dårlig på et sykehus enn det er å være dårlig hjemme. Det forventes mer av meg hjemme enn her, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda.
Men jeg prøver å forbrede meg så godt jeg kan. Å trekke frem det positive som har skjedd mens jeg har vært her. Denne ganger har jeg vært flinkere til å snakke og ta kontakt enn det jeg var i vår når jeg var her.
Jeg har utfordret meg selv mye, jeg har vært med på alt av aktiviteter fordi jeg virkelig VIL klare det.
Jeg har holdt ut intense timer der behovet for å skade seg har vært enormt. Selv om det ble en sprekk på samvittigheten, så vet jeg att det kunne blitt mange flere. Så å bli kjent med noen flotte mennesker, både av personal og pasienter.
Men ja, jeg hadde håpet å ønsket litt mer hjelp en stund til. Det er ikke mer de kan få gjort, så den ser jeg. Jeg er uansett glad for de dagene jeg fikk være her.


Etter jeg kommer hjem på mandag kommer jeg til å bare ta en dag av gangen.
Kjenner jeg gleder meg til å ligge rett ut i min egen sofa igjen. Eller sin egen store seng. Eller spille Sims!! Så det tar jeg som et GODT tegn!

Håper på det beste, men forventer det verste, er det ikke det dem sier?

Stikkord:

Dette er vel kansje mest ment for Grey`s Anatomy frelste..



De som kjenner meg vet at jeg er blodfan av Greys. Ingenting har fått meg til å le eller gråte like mye som akkuratt det.
Det er spesielt en episode fra ses 7 som har festet seg i hjertet mitt. En musikal episode. Callie Torres og Arizona Robbins havner i en bilulykke, og mens staben prøver desperat å redde livet til Callie, blir alt rundt henne gjort om til en musikal. Alt hun ser og hører er musikk mens sjelen hennes vandrer rundt.

Har du ikke sett den, har du gått glipp av noe stort. Det er den beste og mest rørende episoden de noen gang har laget!
Alle sangene blir sunget av skuespillerene selv. Men den som skiller seg mest ut, er selvsagt Sara Ramirez, hun som spiller Callie.
Ikke bare er studioversjonen bra, hun er like bra live!

Jeg kom over dette klippet her om dagen, og jeg satt med kroppen full av goosebumps under sangen!
Dette var under en veldedighetskonsert der skuespillerene fremførte sangene fra episoden. Og det er vel ikke vanskelig å se hvem favoritten er..

 

 

Legger forresten ved spillelisten med alle sangene.

 

Nyyyyyyyt!

Stikkord:

(20.08.2013)

For 1 år og noen dager siden opplevde jeg en av mine livs største gleder. Min lenge etterlengtede lillebror kom til verden!
Jeg husker så godt første gang jeg fikk se han. Eller se de lykkelige foreldrene som aldri klarte å slutte å gråte av glede.
Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor nydelig han var (og er!!).
Og nå har det plutselig gått ett helt år! Ett år med så mye glede og latter over denne lille kar`n. Tenk at jeg får lov til å være gudmor og søster til en så nydelig gutt!
Gratulerer så masse med dagen som var, lillebror! Storesøster elsker deg♥


Jeg har vært i mye krig med mine indre demoner det siste året, men motivasjonen har vokst seg betraktelig etter han kom. Jeg fikk noe ekstra å kjempe for. Lysten til å virkelig jobbe og bli helt bra.
Jeg vil fylle storesøster og gudmor rollen med bare positivitet. Han skal ikke ha en syk søster. Han skal ikke få oppleve en syk søster.
Jeg har sett hva sykdom gjør med familiemedlemmer. Jeg vet jeg har forårsaket mye bekymring og smerte, noe som gjør meg vondt. Men om kanskje noen år er alt det over. Da skal alt bli normalt og bra igjen. Det skal!

Imens skal vi bare glede oss over det gode i livet. Fryde oss over skøyerstreker fra en liten smilende gutt!

Heldig er jeg som har så flotte mennesker i livet mitt. Jeg får aldri takket nok for all hjelp, tålmodighet og støtte jeg har fått. Jeg hadde ikke vært her idag om det ikke hadde vært for det. Fremtiden vil bli bedre!

Stikkord:

# 10 - 3096 Dager



"Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen", sier Natascha Kampusch.
Hun opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.

I denne boken snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet. Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.

 

Trenger vel ikke si att dette er en sterk bok, men den er så utrolig bra skrevet! Det er vanskelig å skjønne hvordan man kan komme seg etter noe sånt.. Eller hva som får en person til å gjøre sånt med et uskyldig barn!
Denne boken er blandt mine topp 3 favoritter. Jeg anbefaler denne sterkt til alle!

 

 

 

Stikkord:

(14.08.2013)

Som i tradisjon tro har vi igjen denne sommeren tilbragt en liten feriehelg i herlige Kragerø. Sørlandsidyll til tusen!
Det ble en langhelg med tropevær, båttur, bøttevis med regn og enda mere kos. Og jeg må faktisk skryte av lillebror når det gjelder bilturen ned og opp. Første babyen jeg har hørt om som er så tålmodig å flink som han!! 6 timer hver vei uten klaging! Han var nok mer enn nok fornøyd med å ha selskap i baksetet av sin tullete søster ; )

Det ble uansett en veldig fin ferie og en god opptur denne sommeren. Kragerø er en by man aldri kan bli lei av. Når jeg vinner noen millioner i lotto (ikke hvis, men NÅR) skal jeg kjøpe hytte der!


 


En av de vakre øyene vi tøffet forbi.
 


Dette bildet gjør meg så varm innvendig. Herlig lykke!



 
                                                                                                     Et par små rumpetroll... Største underdrivelsen dette året.

 

Stikkord:

Først litt overfladisk klaging: Det er varmt! Det er varmt! Det er varmt! Det er varmt! Å herremin, DET ER VARMT!!!!! Ferdig :)

 

Her har vi fortsatt ferie. Ikke det att jeg ferierer så masse, men vi kaller det ferie fordet! Synes også det er så koselig å se att så mange har vært innom her hver dag selv om jeg ikke har vært aktiv! Veldig koselig!! :)

Det er som sagt en stund siden sist, pga litt forskjellige grunner egentlig. Lysten til å dele mine ting har vært liten, ikke hatt tid (noe jeg sånn egentlig har hatt), orket ikke, eller att jeg har vært for opptatt av andre ting. Men nå har jeg lyst til å prøve litt igjen. Jeg har egentlig mye jeg har lyst til å fortelle og skrive om, både på godt og vondt egentlig.
Sommeren har bare vært en eneste stor utfordring med alt for mye motstand. Men jeg har hatt mange fine opplevelser og dager også som jeg vil komme tilbake til her.

Nå gleder jeg meg bare til sommeren og hysteriet er over, så den rolige fine kalde høsten kan overta. Den kan faktisk ikke komme fort nok!
Da er det min tur til å kunne fryde meg over været ;)



Imens håper jeg dere alle har en fantastisk ferie og koser dere! Nyt tiden før skole/jobb og hverdagen tar over igjen!

Stikkord:

        Ferie!

Sommeren er nå igang for fullt, noe som kan medføre til ekstra avtaler, ferieturer eller bare ekstra mye mas og kjas. For min del blir det nok en del tid med familien og små ferieturer, samtidig som jeg prøver å holde meg oppe og igang.
Sommeren er, som jeg har skrevet om før, en vanskelig og krevende tid. Men jeg har jobbet veldig hardt sålangt denne sommeren, å jeg har klart å snu masse negative ting til å bli positive opplevelser istedet for. Å det er jeg veldig glad og stolt av! :)
Jeg skal virkelig jobbe for å få en fin sommer. Gjøre alt jeg kan for å få det bra, og at jeg kan se tilbake på sommeren med positive øyner.

Som dere allerede ser så har både jeg og bloggen tatt ferie. Så det blir nok litt nå og da her inne da det blir litt ferieringer de kommende ukene/mnd'r.

Jeg vil ivertfall ønske alle sammen en riktig så god ferie! Ta vare på dere selv å kos dere! :)

Det finnes ikke noe mer vakrere enn å oppleve en perfekt solnedgang. Og da også flere dager på rad!
Igjen, naturen kan virkelig være fantastisk!

(Klikk på bildet for å forstørre)


~

~

~

~



~

Stikkord:

# 9 - Krimbøkene om politietterforskeren Cato Isaksen

Krimdronningen over alle krimdronninger!

Unni Lindell sin serie om politietterforsker Cato Isaksen er mine aller største favoritter innen krim. Hver bok er en forskjellig historie, men vi følger hovedpersonen og hans liv igjennom alle bøkene.
Selv er det et par av bøkene jeg ikke har fått lest enda, men jeg gleder meg vilt til å endelig få dem å lest dem!
Her vil jeg ikke bare låne, jeg vil ha dem permanent i samlingen min så jeg kan lese dem flere ganger!

Jeg elsker alt jeg har lest i serien, å jeg håper det vil komme mange flere bøker om Cato Isaksen i fremtiden!!

 

Liste over C.I bøker:

- Slangebæreren (1996)
- Drømmefangeren (1999)
- Sørgekåpen (2000)
- Nattsøsteren (2003)
- Orkestergraven (2005)
- Honningfellen (2007)
- Mørkemannen (2008)
- Sukkerdøden (2010)
- Djevelkysset (2012)



 

Stikkord:
Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...
hits