Anfall? Sett deg på gangen å vent!

(26.03.2011)

Vet ikke hvordan jeg skal begynne. Hvor jeg skal starte eller avslutte..
Jeg viste at det en dag kunne skje etter jeg flyttet. Jeg har i flere år slitt med kraftige angstanfall. Heldigvis for meg har jeg enten vært innlagt eller bare hatt personal rundt meg når det har skjedd.
Aldri har jeg vært alene på denne måten før. Aldri har jeg taklet det alene.
I løpet av det siste året har jeg bare hatt 1 kraftig anfall. Å jeg takker høyere makter for at det ikke har skjedd flere ganger.

Jeg å mine behandlere har laget forhåndsregler, eller hva jeg skal kalle det, om dette ville skje. Så har vi laget en plan på hva jeg skal gjøre, evt ikke gjøre.
Nå følte jeg meg ganske trygg på det ville gå bra om det skulle skje igjen. Planen var klar å jeg fikk fortalt at jeg skulle ringe legevakta, og der skulle de følge meg opp til jeg ble rolig å klar i hodet igjen.

Dette innlegget skulle egentlig ikke handle om meg, men fant ut at jeg ville heller dele min lille historie, da blir det mye lettere å få fram det jeg egentlig vil frem til å lurer på.

Det å plukke opp tlf å ringe legevakten når jeg har anfall er nytt for meg. Jeg har aldri gjort det før, å har heller ikke fått fortalt om hva som vil skje etter man har ringt.
For hva er egentlig planen legevakten skal følge når det gjelder psykdommer som da angstanfall?
Selvfølgelig hadde jeg håpet at jeg aldri ville møte på dette problemet.
Men igår ble jeg en erfaring rikere om akkurat dette.

Jeg hadde det bra frem til i går kveld. Jeg hadde kost meg ute med gode venner, men måtte avbryte da angsten ble for stor.
Da var planen å dra hjem å heller slappe av resten av kvelden på soffan.
Men angsten ble større for hvert minutt, å frustrasjonen vokste i takt med den.
Jeg tok nattmedisinen å la meg ihåp om at det ville gå bort.
Den gang ei.

Det gikk ikke lange tiden før jeg satt å hyperventilerte og prøvde det jeg kunne for å fokusere på pusten.
Angsten tok over kontrollen, og jeg hadde nå ikke noe å stille opp med.
Redd ble jeg, nå var jeg jo alene midt i en anfall. Ingen personal å rope på.
Men dette ville jeg klare selv, selv om det blir gjort på den harde måten.
Hodet gikk i spinn. Alt av tanker og følelser var en blanding av et eneste stort kaos som prøvde å banke pusten ut av meg.

Det gikk ikke som planlagt, ingen ting ble bedre. Eller jo, klarere i hodet ble jeg etterhvert.
Nå måtte jeg bare bite i det store sure eple å ringe legevakta.
Damen var veldig hyggelig og rolig. Jeg husker ikke alt jeg sa, men jeg fikk vel sagt at jeg var midt i et anfall.
Jeg kjente meg lettet over at jeg hadde klart å ringe, DET var en stor seier!
Taxien var her på 5 min. Hvordan skjuler man at man har det vondt? Hva skal man si?
Jeg prøvde som best å sette på masken og skjule ansiktet.
Heldigvis ble det ingen snakk på vei til sykehuset.

Utenfor sykehuset sto jeg noen minutter for å puste. Hva skjer nå?
Det gjorde så innmari vondt i hele meg, å jeg begynte å bli veldig sliten av dette.

Så kom det jeg ble lettere fortvilet over..
Når en person med angstanfall ringer for å få hjelp, er det da riktig at personen blir satt på venterommet med 2 andre fremmede mennesker? Kall meg gjerne uviten, ego og dum, men når jeg ber om hjelp forventer jeg faktisk å få litt hjelp. Ikke å sitte på ett vente rom med fremmede mennesker i 3 kvarter!
Greit nok at det er sikkert lettere å behandle fysiske sykdommer, men jeg synes jaggu meg de kan ha kapasitet til å behandle akutte psykiske problemer. Det hadde hjulpet meg masse om de bare sette meg i ett rom uten andre folk. For de som ikke har hatt angstanfall, det er UMULIG å skjule anfallet. Tro meg, jeg har prøvd alt!

Selvfølgelig kan jeg skjønne viss de har mye å gjøre, men viss det er så mye å gjøre, burde det ikke vært flere folk på jobb? Burde de ikke være forbredt på sånne ting? Ikke vet jeg men..
Jeg hadde forventninger om at noen ville følge meg litt opp. Iverfall att de ville komme å snakke med meg, få litt hjelp til å klare å roe meg ned. Er det litt for mye å be om..eller? Det er jo derfor jeg kom dit..
3 kvarter etter jeg kom, ble jeg hentet. Endelig tenkte jeg.
Jeg ble geleidet inn på skadestua. Eller utenfor. Opptatt..

Denne gangen ble jeg satt på en seng . I gangen. Fortsatt med 2 fremmede mennesker å sjukepleiere som spaserte frem og tilbake.
Jeg har aldri vært så flau å følt meg så liten før.
Igjen var det ingen som kom for å snakke med meg.
Jeg vet jo selvfølgelig at hele verden ikke dreier seg om meg, jeg viste veldig godt at jeg ikke er like viktig som reelle fysiske skader, men jeg skal ærlig innrømme att jeg ville rope ut om noen kunne se meg.

1 og en halv time satt jeg på sengen. Jeg gråt pga at jeg var så altfor sliten. Jeg ville bare dra hjem.
Jeg angret på at jeg gadd å bruke penger på å komme meg dit for å så drite meg ut.
Men pga mitt idiotiske forsøk på å bli bedre tidligere på kvelden, måtte jeg vente på å bli sydd.

Så ble jeg endelig ble fulgt inn å lagt på benken. Legen var vel grei nok.
Flink med de praktiske tingene, ikke fullt så bra med det andre.
Spm som Hvorfor gråter du? til Vet du hva angst er? satte meg litt ut. Når jeg ringer pga angstanfall så tror jeg nok jeg vet hva angst er..!
Men han ville det nok bare godt.
Etter en halvtime som inneholdt 4 vonde bedøvende sprøyter, sutur, liming å foredrag om forskjell på angst og frykt var jeg ferdig.
Ja da kan du bare gå å betale i kassen.God bedring! + et slapt håndtrykk var det siste jeg fikk.

3 timer å et kvarter etter jeg kom til sykehuset, var jeg hjemme. Det har aldri vært så godt å se sengen sin før!
Jeg sovnet med en vond smak i munnen etter å ha brukt 509,- på min idioti.

Det er mulig dette her er helt normal prosedyre, for hva vet vel jeg som aldri har vært med på dette før..
Men jeg undres over;
Er psykiske akutte tilfeller mindre viktig en fysiske?
Har jeg rett i å være skuffet over behandlingen?
Er det sånn akutte psykiske problemer skal håndteres, å bli satt alene i et rom med flere fremmede mennesker?
Er det for mye å be om å få noen til å snakke med en?



 

  • Dato:26.03.2011
  • Klokken:22:48
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 15

15 kommentarer

Christine - Ourlifeonmars.blogg.no

Dato: 26.03.2011 Klokken: 23:17

skikkelig bra skrevet.

Sofie K

Dato: 26.03.2011 Klokken: 23:29

Enig med hun over ( Christine )

Malene ♥

Dato: 26.03.2011 Klokken: 23:32

Sykt bra skrevet .

Jeg hadde annfall før jeg også, men ikke sånna annfall.

Carin

Dato: 26.03.2011 Klokken: 23:51

Dette var sterkt å lese! har selv erfaring med angstanfall ja.. men har aldri kommet så langt at jeg har trengt hjelp av lege under selve anfallet. Det med angst er veldig vanskelig, og helt forskjellig fra person til person. For meg tok det 1,5 år før jeg skjønte hva det var som plaget meg mest. Etter å ha vært sykemeldt pga utbrenthet i 1 år, merket jeg at det måtte ligge noe mer i det.. ikke bare var jeg sliten, jeg var redd for alt. Turte ikke være alene, ikke gå på bussen, ikke kjøre bil.. det var fælt å bare være våken. Har vel hatt 5 skikkelig anfall de siste årene, men kommet meg ut av dem selv. Vet at jeg må få tankene over på andre ting, lukke øynene og puste sakte inn og ut. Da går det over med tiden. For meg er det verst om angsten får "vinne". Sliter mye med det enda.. men tar det steg for steg. I sommer (2010) ble det så ille at jeg måtte begynne på medisiner. skrev et innlegg tilbake om en typisk situasjon som har vært vanskelig for meg ( http://cariiint.wordpress.com/2010/06/11/et-steg-av-gangen/ ). Du kan lese om du vil.

Håper ting letter for deg, og at du klarer å bekjempe denne DRITEN! For det er det det er.. Selv opplevde jeg å gå fra verdens gladeste, positive og oppdagelsesrike jenta, til trist, lei, motløs, skjermet og negativ.. MEN, det har vært positiviteten som har hjulpet meg. Hvis jeg klarer å snu tankene, snur ofte situasjonen seg helt :)

Lykke til! Du kommer til å bli sterkere og sterkere desto flere steg du tar! Dette er bare et pausestopp på vei opp fjellveggen. Utsikten venter på deg der oppe :)

/ Carin

Lille Mei

Dato: 27.03.2011 Klokken: 00:22

Har aldri hatt angstanfall... Men brakk to ribbein en gang.. og når je gkom på legevakten la de meg på "hvile" rommet og ga meg noe for magen fordi sykepleieren mente det var derfor jeg ikke fikk puste..Fordi jeg hadde muskelsmerter i magen... 5 timer senere kom legen og bare så på meg og sendte meg på røntgen ,på røntgen sa de at det var rart jeg ikke hadde kommet før.. for de hadde ikke en dritt og drive med...og så sa de at jeg hadde brukket to ribbein mest sannsynlig pga kraftig astmaanfall... også fikk jeg medisiner også ble jeg sendt hjem..Legevakten er ikke alltid like bra!

Julie - HAR KONKURRANSE

Dato: 27.03.2011 Klokken: 00:24

Veldig bra blogg!

Christine Mehlum

Dato: 27.03.2011 Klokken: 13:29

Dette er en skam, jeg kjenner jeg blir irritert av å lese denne historien. Jeg fatter ikke at helsevesenet kan behandle pasienter på den måten der!?

Jeg håper du har det bra, og at dette ikke trykker deg lenger ned.

Jeg heier på deg, stor klem:)

Mine siste dager

Dato: 27.03.2011 Klokken: 14:16

Hei, dette er mona om du husker meg

beklager vis jeg skremte deg når jeg slettet bloggen

men nå er en ny blogg oppe og går, og ville bare si at jeg lever

Takk for støtten

Mona

Miss AJ

Dato: 27.03.2011 Klokken: 20:09

Carin:

Angst er desverre veldig vanskelig å forstå seg på. Den kan være så forskjellig fra person til person og "bivirkningene" kan være så mangt..

Jeg også slet i ca 2 år før jeg fant ut hva det egentlig var.

Når man ikke viste hva angst var og kunne gjøre med en person, er det ikke lett å vite hva som feiler en. Hvorfor man er så sliten av alt, hvorfor man føler seg så ubetydelig og misslykket. Og hvorfor det gjør så vondt langt inne i en.

Som du skriver, man må bare ta et steg om gangen. Du må for all del ikke haste deg fremover, da kan man dette enda lenger bak om man skulle falle.

Hold for all del på positiviteten din, for fy fader- den syns nemlig jeg er den vanskligste å holde fatt i! Så den skal du virkelig ha! :)

Jeg håper virkelig du også klarer å bekjempe denne DRITEN, sammen skal vi seire- å DET SKAL SKJE!! :)

Selvfølgelig skal jeg lese bloggen din!

Masse lykke til vidre Carin, man er så mye sterkere en man tror!!

Miss AJ

Dato: 27.03.2011 Klokken: 20:14

Lille Mei:

5 timer??!?! Er det mulig.. Det er jo rett og slett ikke humant..!

Jeg håper virkelig ikke du får oppleve noe sånt igjen..

Man blir ivertfall ikke bedre av å måtte vente så lenge.

Miss AJ

Dato: 27.03.2011 Klokken: 20:21

Christine Mehlum:

Ja jeg synes det rett og slett er uholdbart.. man blir jo så fortvilt, å jeg håper for gudsskyld at at jeg slipper å havne i en sånn situasjon igjen, for tilitten til at jeg skal få hjelp der er ganske svekket..

Men jeg lot ikke dette trykke meg ned, jeg orker ikke bruke tid å krefter på å irritere meg over noe jeg ikke kan gjøre noe med:)

Litt sliten å støl i kroppen ahr jeg jo vært, men ellers har jeg hatt det ganske bra:)

Tusen takk for støtten!

En stor klem tilbake :)

Miss AJ

Dato: 27.03.2011 Klokken: 20:25

Mine siste dager:

Selvfølgelig husker jeg deg!!

Det var så godt å høre att det du var i live å oppegående.

Jeg kommer til å følge bloggen din, å du skal vite at jeg heier på deg! :)

Dina

Dato: 08.04.2011 Klokken: 00:03

Hei, jeg har opplevd det samme som deg, flere ganger.. Det er så fryktelig vondt når man endelig har klart å ta kontakt... Angstanfall i seg selv er ikke farlig, men det gjør så vondt at man tror en dør.. Jeg har vært både den som har holdt rundt venner med kraftige anfall av angst og selv hatt kraftige anfall.... Og hadde legene, eller pleierne bare tatt seg tid i 2,5min og faktisk sagt; jeg ser du har det fryktelig vondt nå, det er mange som trenger akutt hjelp, men du kan få komme inn på et rom til det blir din tur... Bare noen få ord kan få smerten til å hakkes ned 1 hakk.. Da får man bekreftet at man er sett... Men desverre skjer det altfor sjelden på slike steder...:(

Dina

Dato: 08.04.2011 Klokken: 00:07

Har forresten 3 tibetanske spanieler, ser du har bilde av en skjønn krabat. De har taklet angstanfallene mine bedre enn noe menneske har klart...!!! :)

Miss AJ

Dato: 11.04.2011 Klokken: 22:53

Dina:

Får begynne å svare på den siste kommentaren først: Hun er kjempe skjønn, å hun er virkelig den beste terapi mot depresjoner!! Rart hvordan dyr kan være til så stor hjelp. Koseligt er det ivertfall :)

Det er desverre kjempevondt.. Å det gjør på en måte litt vondere når du ikke får hjelp.

Jeg synes ikke det er riktig uansett hvor mange folk som trenger hjelp, er det så mange som trenger akutt hjelp, kunne de ha flere på jobb.

De må jo ha kapasitet til å hjelpe mennesker gjennom angstanfall og som er rett og slett livredde.

Men hva skal vi gjøre..Det er nok desverre ingenting vi kan gjøre, å synd er det..

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits