Forståelse og den store skammen

Blanding av ukegamle og nåtidens småkladder:

 

Det er en veldig klisje å si det, men iblant er det faktisk tungt å føle at folk/behandlere ikke forstår en.
Til hver samtale for jeg alltid høre at jeg må bruke de gode mestringsstrategiene mine.
Dra ut med ei venninne, se filmer/tv, dra på trening, gå turer and so on.

Jeg skjønner veldig godt tankegangen dems, det er ikke det, men jeg føler selv de ikke forstår hvor mye angsten faktisk krever av meg. Hvor mye energi den faktisk stjeler.
Ja noen ganger har den stjålet såppas mye at jeg en gang ikke orker å dusje fordi det blir altfor slitsomt.
Jeg vet det er jævlig ekkelt, men sånn er det. En eneste stor skam.
Fakta faen, jeg har nok ikke så mye jeg skulle sagt.

Det ikke bare bare å skulle legge ut på en hardt eller myk gå tur, eller samle opp krefter til å dra ut med venner.
Det er det jeg prøver å formidle. Det er det som jeg føler ikke blir forstått.

Akkuratt det samme rundt selvskadingen. Der er det desverre ikke bare å knipse med fingrene så er det et glemt kapittel. Det hjelper ikke meg en dritt å hele tiden høre at Nei, dette skal du ikke gjøre mer. Du er ferdig med dette nå.
Tro meg, den setningen blir repetert etter hver sprekk. Jeg VET.
Men ikke gjør så skyldfølelsen blir så mye større enn det den er..






For tenk, jeg er 22 år, ja faktisk under kategorien voksen, å jeg klarer ikke slutte å påføre meg selv smerter og sår.
Man hører hvor idiotisk hele setningen er, men enda er jeg så dum at jeg gjør det.
Etter over hele 7 år med selvskading har jeg ENDA ikke klart å stoppe med det. Desverre.
Et lite stykke har jeg kommet alikevell. De 2 siste årene har jeg kjempet som aldri før for å overvinne selvskadingen.
Det gjorde jeg ikke for 7 år siden. Om jeg bare hadde vist dengang..

Hey, jeg trodde jo faktisk jeg aldri kom til å klare å slutte å røyke også, men hvem har nå vært 1 år røykfri?
Jeg vet det er mulig for dette også!

Ting tar tid..



 

Men en ting skal jeg ha, synes jeg, jeg prøver virkelig mitt aller beste, på alle måter så langt det lar seg gjøre!
Jeg drar på jobb selv om jeg føler meg som en dritt, og selv om tankekaoset og angsten er kontrollerbar.
2-3 ganger har jeg bare kommet til stasjonen, for å så måtte snu å vende hjem pga angsten. But still, jeg prøvde?

 

Jeg føler selv jeg har presset meg selv hardt nok under en arb dag fordi jeg VILLE gjennomføre HELE dagen. Når det ender i tårer når jeg kommer hjem vet jeg at det kanskje var galt, men er det ikke sånn man lærer?
Men, jeg vil heller prøve og feile, enn å ikke prøve i det hele tatt. Jeg VIL. Jeg PRØVER.

 

Jeg synes det er bedre å kjenne på en liten mestringsfølelse av å ha klart dagen, enn å måtte kjenne på skammen for at jeg ikke klarte 3-4 små timer på jobb.
For ja, det føles som en vanvittig stor skam å ikke klare å være på jobb, bare pga den jævla psyken.

 


Skammen over sykdommen er gigantisk. Skammen over å ikke klare ting som alle andre klarer er vond å kjenne på. Jeg gjør selvsagt det jeg kan for å ikke tenke på det, skyve det bort å legge det under en stor grå stein. Men noen ganger lirker det seg frem, om jeg vil eller ikke.
Men såppas har jeg lært, jeg kan og skal ikke sammenligne meg selv med andre. Vi har alle ulike behov og resurser.

Leveregel nr 1!



Det er derfor jeg ikke vil snakke om dette med mine nærmeste. Sånt snakk vil jeg bare ha med mine behandlere, og that`s it.
Det er så godt å være helt normal og snakke om hverdagslige ting, det er godt for meg å ikke bli påminnet om vanskelige ting eller bli et hovedtema i samtalen. Da er det godt å få fri og i beste fall glemme hverdagens vanskeligheter.
Det merker jeg godt når jeg er hjemme hos mine foreldre også. Da er det så deilig å kunne bli, ja nesten litt barn igjen, å være samlet eller bare ligge på sofaen å sløve. Uten å tenke så mye.
Men igjen, psyken kan fort ødelegge denne idyllen også.. Men sånn kan man ikke tenke.

 

 

 

 

 

 

Aahh.. Kunne ønske jeg kunne spole 5 år frem i tid jeg. Ville vært spennende å se om mine indre demoner har gått å gjemt seg da!! Jeg skal prøve å hinte frem gooode gjemmesteder ;)

 

Men en ting er sikkert;
En vakker dag er det JEG som er sjefen i mitt eget liv, UTEN noen sykdommer!
Det er holder jeg fast på! : )

  • Dato:13.10.2011
  • Klokken:21:22
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 6

Ingen kommentarer

Charlotte

Dato: 13.10.2011 Klokken: 22:31

Vakreste! <3

Du prøver ikke bare, du GJØR. Du har så mye vilje og kampånd i deg. Du står på hver dag som bare pokkern, og jobber knall bra med deg selv! Til tross for at det går dårlig på jobb/sosialt/hjemme en dag eller to så gir du ikke opp men klorer deg fast og kommer deg opp igjen.

"Ja men.."

Jeg skjønner at det er tungt og utrolig vondt å ikke få respons og forståelse fra behandlere (og andre) når du trenger det, at de ikke klarer å virkelig se deg, men har på seg skylapper og kommer med sine enkle svar som skal løse alt. Jeg blir sint her over hvordan dem er mot deg, for jeg kan innbille meg hvordan du føler det er...

Dessverre jobber det j.. mange tullinger i helsevesenet som ikke har peiling på hva de gjør, og som tror at det bare er å gjøre sånn og slik så blir det bra..

Du har fått utrolig mye frem i denne teksten, mye som kanskje ikke er enkelt å si direkte til dem. Hva med å printe det ut og gi dem det? Kanskje det kan være lettere?

Jeg håper du blir kvitt alle demonene dine snart venn, og at når du får fremtidssynet en dag (kanskje i en drøm), ser at det er DU som er sjefen i ditt eget liv. Slik at du bare får enda mer motivasjon til å ville fortsette denne kampen.

Love u very much <3

'Cassie' - ikke som deg

Dato: 14.10.2011 Klokken: 13:35

Så vanvittig bra skrevet! Du satte virkelig perspektiv på ting her ja! :D Akkurat disse tankene sitter jeg med også: "Hvorfor kan de bare ikke forstå? Hvorfor skal de forvente at jeg skal bruke gode mestringsstrategier når jeg ikke har krefter å bruke?" Men har ikke funnet de rette ordene for å få de ned på papiret. Tusen takk for at du satte tankene i gang om å bli mer bevisst på meg selv og mine tanker rundt akkurat dette med angsten <3

*Klemmer*

jiiji

Dato: 14.10.2011 Klokken: 13:53

jeg føler så med deg, men jeg blir litt trist av å lese at du føler skam. skal ikke si at jeg ikke kjenner den selv innimellom men den er en uting som egentlig bare hindrer oss fra å komme fremover.

jeg er stolt over hvor hardt du kjemper, etter å ha fulgt bloggen din en stund kan jeg klart se det, du kjemper og du gir ikke opp. du burde være kjempe stolt av deg selv.

og når det kommer til alle disse negative følelsene man føler innimellom så kan man si at de ikke burde være der, men det er deg og din rett å føle det du gjør. og man trenger å kjenne på følelsene sine for å komme seg videre, det handler om å finne en balanse.

Miss AJ

Dato: 14.10.2011 Klokken: 23:20

Charlotte:

Besteste du! <3

Når jeg ikke klarer å se så mye selv, så betydde det MYE å lese dette! At andre kan se noe jeg selv har vanskligheter med, eller hva jeg skal si.

Takk!!

Blir jo irritert når den samme gamle regla kommer på hver eneste samtale. Du har jo selv opplevd det selv om jeg ikke husker feil..?

Man føler nesten man ikke gidder ta opp ting for man vet hva responsen blir uansett. Irritabelt å kjenne på at en ikke blir tatt på alvor.

Den kommer ofte viss jeg har klart en periode skadefritt, da er ikke ting så alvorlige lengre. Og det blir jo feil..?

Men satser på at ting blir litt annerledes nå når jeg får startet opp hos psykolog :)

Kansje det er bare jeg som er trangsynt eller lei av hele psykiatrien,eller noe sånt?

Hmm ja kansje det? Det har jeg ikke tenkt på før faktisk, å gi dem noe av det som jeg har skrevet inne her.. Smart du! :D

Må se om jeg tørr først :P

Jeg har håp for oss BEGGE 2 vennen, vi skal klare dette her :)

Er bare så innmari glad for at jeg har deg i livet mitt!!!!!!!!!

Lov u alot! <3

Miss AJ

Dato: 14.10.2011 Klokken: 23:25

'Cassie':

Åå duu.. nå ble jeg rørt her! :P

Men tusen takk for en så fin tilbakemelding, denne varmet hele meg! :)

Jeg er redd det er mange som tenker disse tankene. At de føler de ikke blir forstått, noe som gjør ting bare tusen ganger verre.

Håper du klarer å få satt ord på det nå, så kansje vi begge 2 klarer å ta det opp med behandlerene våre? :)

Prøve å utfordre oss selv litt..

*klemmer tilbake*

Miss AJ

Dato: 14.10.2011 Klokken: 23:29

jiiji:

Ja desverre, den setter opp mange store hindre.

Skam-følelsen er vel den værste følelsen man kan kjenne på, synes jeg selv.

Den ødelegger mye, og den er ekspert til å rakke ned på en selv.

Tusen takk for så fine ord! Det betyr mye :)

Jeg føler selv jeg har blitt flinkere til å stå på mer enn før, ikke gi meg så fort.

Det er helt sant. Man må jo kjenne på de følelsene også, alle gjør jo det.

Og som du sier, det handler om å finne balansen :)

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Glade dager, tunge dager. Humor og glede, trist og vanskelig. Psyk med mye galgenhumor! Kjedelig.Dønn seriøst. Veldig useriøst. Her er det mye rart med andre ord :) PS:Dere kan gjerne gulpe opp idiotiske og usakelige kommentarer, men ikke forvent at jeg tar meg nær av dem! leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits