Sånn er det bare liksom på en måte.

(28.02.2012)

Vi, eller jeg, jobber mye for tiden. De som kjenner meg vet jeg sliter veldig med den prate-biten.
Helt vanlige ting med mine nærmeste kan gå bra, men når det gjelder helsen blir alt bare kluss. Tungen blir dobbelt så stor å kjeften føles tørr.

Jeg vet at mine kjære behandlere er lei av den samme regla jeg lirer ut av meg. Å finne ord er ikke enkelt. Jeg klarer ikke bevege meg ut i ordhavet!
Å forklare ting er kjempevanskelig!
Hva gjør du da? Hva går igjennom hodet ditt? Hvorfor blir det sånn? Hva er det som blir vanskelig?
4 av de 1000 spm jeg pleier å få.
Og jeg klarer ikke finne andre svar enn jeg vet ikke, det er liksom bare sånn på en måte.

Det er jo egentlig jeg som skal holde tråden i gang i samtalene. Men sånn blir det aldri.
Psykologen sa også det i en av de første samtalene jeg hadde med henne: Jeg kommer sikkert til å spørre mye i begynnelsen, men etter hvert blir det du som skal snakke og jeg som skal lytte.
Akkuratt det skremmer vannet av meg! Hvordan skal jeg få til det?
Går det ann å være laget for å ikke kunne lage small talks?

Marerittet med disse behandlingssamtalene er tausheten som kan dukke opp. De får jeg stor angst av!
De sekundene det skjer føler jeg meg presset til å måtte komme med noe vittugt, så det som kommer frem blir bare svada. Dumme ting. Men jo da, ellers så går det bra.
Hvordan kan man lære seg small talks?

Sånn er det på jobben også, jeg klarer ikke å holde en samtale i gang. Jeg kan klare å svare viss jeg blir snakket til, men noe stopper opp. Klarer ikke tenke i det hele tatt.
Blir bare så irritert at jeg aldri klarer å snakke ifra meg. Og det er jo ganske så viktig med tanke på videre behandling bl.a.
Skal jeg noensinne bli helt bra må jeg jo si mer enn `det er bare sånn, eller vet ikke`.

Pr i dag har jeg 3 behandlere. 1 psykolog og 2 bo-kontakter fra psyk.team.
Bokontaktene rullerer fra uke til uke. Det kan være slitsomt å måtte fortelle ting hele 2-3 ganger.
De tar jo ting på hver sin måte. Hadde bare kommunikasjon dem imellom vært bittelitt bedre.. Men det blir jo uansett en fin trening for min sin del da, og det er vel positivt!
 

Den siste perioden har vært en del opp og ned. Jeg sliter en del med visse ting, mens noe annet er blitt bedre. Angsten har vært noe snill mot meg, mens den deppresive delen har fått herjet litt mer.
Jeg har selvfølgelig hatt mange fine stunder der livet har vært godt!
De deppresive bølgene kan fort skylle over meg i noen timer, så trekker det seg tilbake. Da kan skaden alt være skjedd.

På fredag ble vi sittendes å snakke om akkurat dette. Hva skjer når jeg faller inn i det sporet og selvskading blir den eneste løsningen. Hva går egentlig igjennom hodet?
Å selvfølgelig skulle jeg forklare dette.. Ja, man kan jo tenke seg selv åssen det gikk..?
 

Etter samtalen var jeg bare så fortviler over meg selv. Greit nok at det er et sårt og vanskelig tema,
men det burde jo ikke være så vanskelig å forklare om noe som er meg så nært?
Jeg vet jeg fikk frem at jeg havner i en slags boble. Jeg fikk også en hjemmelekse. Men siden hukommelsen min suger var den glemt innen jeg gikk ut døren derfra..

Men nå skulle jeg lage min egen hjemmelekse!! På neste møte skal jeg jammen meg kunne forklare og snakke for meg!
I flere timer har jeg jobbet med det i helgen, å nå kan jeg endelig forklare hva som skjer både før,imens og etter.
Kansje kan dette virke helt gresk å skjønne seg på.. Det forstår jeg fult og helt!

Men jeg tror kanskje de også kan skjønne litt mer etter jeg har fått vist dem hva jeg har laget.
Kansje det også kan løse opp uløste floker for både dem og meg? Jeg håper og tror jeg ivertfall får vist at jeg virkelig bryr meg om behandlingen, og ikke bare er likeglad.
Det er akkurat det jeg er redd for at de tenker..

I morgen skal jeg ha time hos psykologen igjen etter over en mnd pause fra hennes side. Kan vel si at jeg både gruer meg og gleder meg.
Men jeg er ved godt mot, jeg lar meg ikke knekke av mine feil!
 

  • Dato:28.02.2012
  • Klokken:17:51
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 5

5 kommentarer

karitam

Dato: 28.02.2012 Klokken: 17:57

Hei! Kjempefin blogg, ha en super dag videre, kos deg masse :)

Jeg hadde satt utrolig stor pris på en kommentar tilbake :)

Andreas

Dato: 28.02.2012 Klokken: 22:12

Uff, nei, depresjon er vel verre enn angst? Er det ikke? Jeg synes i alle fall det.

Small talks... Det har litt med kjemi å gjøre. Noen klarer en å prate og prate og prate i time etter time etter time om alt og ingenting med, andre er det vanskelig å få frem et eneste ord med. Det er ikke noe galt direkte med de en ikke får til å prate med, det er bare det at man ikke har kjemi med de.

Glad i deg da vennen. Glad for å få følge med på tankene og opplevelsene dine gjennom bloggen din. :)

Eva Renate

Dato: 29.02.2012 Klokken: 07:34

Small talks......akkurat DET pleier jeg å klare fint :P

Å finne ord er kjempevanskelig. Orda vi har blir lissom ikke helt de som passer helt perfekt på det vi vil forklare. Bra at du har gjort leksa di hehe. Men bare vent, plutselig en dag så løsner det du har tenkt på - og ordene faller helt naturlig ut. Bare vent..... :))))))

Miss AJ

Dato: 29.02.2012 Klokken: 21:47

Andreas: Ja egentlig faktisk! Er man ikke gal fra før så blir man det ivertfall når depresjonen herjer over en!

Man må liksom bruke ekstra med krefter for å finne og gjøre positive ting, noe som kan være ekstra krevende, spesielt viss psyken har bestemt seg for at det og det IKKE finnes noe positivt! :P haha huff!

Det er jo sant da, kjemi spiller en stooor rolle!

Snakket en del om det med psykologen min idag, å hun også sa at det kan henge igjen fra barndommen, eller nåtiden og for den saks skyld, at jeg har hatt så problemer med å si ifra om ting enten på godt eller vondt, noe som da har medført at jeg ikke har fått utviklet..noe. Haha jeg husker ikke hva hun kalte det!! :P

Men det må nok bare jobbes med sikkert :)

Åååh, nå ble jeg rørt..! :`) Tusen takk for at du er så snill og god mot meg!!

Miss AJ

Dato: 29.02.2012 Klokken: 21:48

Eva Renate: Kan du lære meg opp?!? :D

Jeg håper virkelig at det er noe som kan jobbes frem, at man en dag kan snakke uten problemer :)

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits