Skummelt, men håpfylt. Ny behandlingsprosess har startet.

(04.08.2012)

Det å skulle bytte en ny behandler, psykolog, viste jeg kom til å bli vanskelig og kanskje en del angstfylt. På noen områder har jeg stått fast i mange månder og som boteam-kontakt selv ikke kan hjelpe meg så mye med. Det har hun sagt selv også, på visse ting trengs det mer hjelp en det hun alene kan gi. Hun kan ta seg mer av her og nå, men for å lettere kunne hjelpe her og nå-situasjoner, trengs det å jobbes med dybden av problemet. Hun har ikke den samme kompetansen som psykologer har, uheldigvis, noe som ikke bestandg gjør det så lett for både meg og henne.

Siden april har jeg ikke hatt noe oppfølging fra dps. Psykologen som jeg da hadde var mye til og fra, så timene våres ble veldig ustabile. Jeg likte henne veldig godt, så det å få beskjed om at hun skulle slutte, det var trist. Jeg hadde ikke engang rukket å bli helt trygg på henne, men alikevell ga hun meg en trygghet når jeg var der.
Det å gå å vente på svar om ny psykolog, gjorde meg egentlig motløs. Tanken på å måtte starte på nytt med enda en totalt fremmed, bryte ned tillitsmuren og slippe noen inn, den skremte meg.
Orker jeg en ny bli-kjent-runde? Til slutt tenkte jeg på om jeg kanskje skulle la vær hele opplegget, gi plassen min til noen andre.

I ventetiden gikk det uansett ganske bra. Helsa var bra og holdt seg stabil. Jeg hadde fine ferieturer med familien der jeg kunne kose meg og slappe av uten mye motgang. Noe jeg selvfølgelig er veldig takknemlig for.
Det er mer først nå de siste ukene at behovet for litt mer hjelp først kom. Så jeg har jo på en måte vært heldig allikevel.

Det ble alt for mye angst og følelser for meg å håndtere selv, så skadesprekkene kom. Ofte kan det skje at jeg ikke husker så mye av de sprekkene, at jeg ikke ser omfanget av det før jeg på en måte har landet igjen. Forrige uke ble ting for mye nok en gang, og jeg viste jeg måtte ha hjelp med det jeg hadde gjort. I 2 mnd klarte jeg å holde meg skadefri, noe som nesten er et under! Og det er enda lenger siden jeg har måttet sy. Det er alltid en stor bragd når jeg klarer meg så lenge, da har jeg grunn til å føle meg sterk og stolt!
Rundt 4 timer etter min lille episode fikk jeg endelig tatt motet til meg å dratt til legen. Alltid skamfullt.

Og for første gang ble jeg møtt av en lege som så meg, og ikke bare en diagnose og vanlig rutiner. Etter spørsmål om jeg får hjelp av dps, sa jeg at jeg går å venter på kontakt derfra. Det at han da ba meg vente litt på undersøkelsesrommet, for å så komme tilbake å si at han har skrevet et skriv til dps om at de skal kontakte meg en av de neste dagene, gjorde meg trygg.
Det skal ikke gå over 2 mnd når du allerede er inne i systemet. Du har rett til mer hjelp enn det du får nå, og det at de drar ut tiden på denne måten er ikke riktig.
Jeg var veldig stresset når jeg var der, redd for å ta opp tid viss andre syke måtte vente til jeg var ferdig. Men han tok tak i hendene mine og betrygget meg om at jeg var vel så viktig som noen andre er. Det føltes godt at han hadde tid til å prate med meg, og det at han fulgte opp den dps-situasjonen, betyr mye. Følte meg ikke som en belastning som jeg har gjort tidligere.

2 dager etterpå ringer de fra Dps. Ville de gjort det uten legens hjelp? Tviler. En dame ringte å fortalte at hun hadde blitt valgt til å være min nye psykolog, og om jeg kunne komme dagen etter eller om 3 dager. Tenkte som så at det er vel best å bli ferdig med det, så jeg valgte dagen etter.
Jeg brukte egentlig ikke så mye tid til å tenke over møtet. Brukte heller dagen til å være i byen med ei venninne og å prøve og kose meg mest mulig. Selvsagt fikk jeg mye nerver på kvelden, men med en stor dose sovepiller glemte jeg fort bort dem. Sov godt gjorde jeg også den natten!

På morgenen forsov jeg meg, men jeg rakk allikevel å møte opp noen minutter før tiden. Da rakk jeg ivertfall ikke å grue meg så fælt !

Minuttene på venterommet var ille. Hva skulle jeg forvente? Hvordan ville hun være? Tenk om jeg ikke klarer det, hva om jeg bare dummer meg fullstendig ut? Burde jeg bare ta beina fatt å løpe vekk?
Rakk ikke engang å tenke ferdig mine katastrofetanker før jeg hørte navnet mitt. Sjokket ser jeg opp og møter blikket til en eldre dame som smiler og vinker meg inn. Skal ærlig innrømme at mine første tanker var at hun måtte jo være steingammel, og skummel! Men da har hun sikker mye bra erfaring. Mest sjokket ble jeg jo pga at jeg egentlig hadde blitt henvist til ei som var ganske så ung. Men da skar nok det seg.

Jeg fikk da satt meg ned og så meg rundt. Kontoret var likt som den forrige. Hvite sterile vegger, med ett og annet bilde på veggen.

Hun startet med og fortelle litt om seg selv, noe jeg ikke husker en dritt av nå, før hun begynte å snakke litt om min siste episode. Etter det gikk hun igjennom min journal og stilte en del spm ut ifra den.
Under denne samtalen var jeg så altfor anspent og nervøs, så det er ikke så mye detaljer jeg husker. Men noe satte seg jo. Etter hun hadde listen opp journalen sa hun at hun ikke skjønte hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg klarer bare ikke skjønne hvorfor en ung jente som deg kutter seg og er såppas innesluttet. Du har jo ikke opplevd store traumer i livet ditt, så jeg skjønner det ikke helt. Akkuratt den sette seg.

 Altså, selv om en person aldri har røyka en sigarett i hele sitt liv,
er det alikevell fult mulig å få lungekreft og kols!

Men det skal selvsagt sies at hun sa dette ganske så tidlig, hun hadde jo bare lest om meg på et papir. Uansett, jeg følte meg ikke høy i hatten.

På slutten fikk jeg en annen ending. Hun snakket om sine observasjoner om meg når hun hadde stilt spm. Selv var jeg altfor redd til å ta ordet selv. Men uansett hva vi hadde snakket om, hadde jeg sittet der, med beina i kors, lite smil om munnen og ikke rørt meg en centimeter. Blikket i øynene dine viser ingenting, selv når jeg spurte om vanskelige temaer. Ubevist forsvarsmekanisme tenker jeg.
Hun spurte spm om tiden da jeg gikk på skolen og alt som skjedde der. Hun ba om å få høre noen episoder for å høre hva den såkalte mobbingen egentlig dreide seg om. Selv ikke da viser du tegn til noen følelser. Der og da følte jeg meg som en stort null, jeg har ingenting her og gjøre. Hun må jo tro jeg er en fullstendig idiot!

Under samtalen hadde hun sett bare 2 tegn på følelser. Motstand når hun ba om å få se mine armer, og sjokk når hun spurte om spm jeg aldri trodde en gammel dame skulle spørre meg om.

De siste 10 min av timen klarte hun å endre min mening om henne. Ivertfall bittelitt. Jeg ble betegnet som en meget traumatisert ung kvinne.

Dine forsvarsmekanismer har lært deg opp til å ikke vise følelser for andre. Kun stole på deg selv da fremmede er fiendtlige. 
Ditt indre prøver å vise omverden at du er som en helt vanlig jente, viljesterk og rakrygget.
Men jeg ser hvor stor skade traumene og selvskadingen har gjort deg. Selvskadingen er blitt din måte å takle livet på, men samtidig har den tatt over livet ditt.


Om jeg ikke var sjokket fra før, var jeg ivertfall det nå. En blanding mellom sjokk og redsel.
Hun ville se bort fra mine tidligere diagnoser og heller vurdere meg på nytt. Til neste gang skulle hun også sette opp hvilke terapiformer hun ville bruke.
Når jeg endelig kunne gå ut hennes dør og ut av sykehusbygget, var beina mine som gele og titusenvis av følelser hamret i hele kroppen. Å holde en tanke i hodet var umulig.
Bortsett fra den løp, løp for helvettes vekk herfra tanken.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, eller føle for den saks skyld. Noe i meg vil gi opp hele psykolog biten, men jeg vet innerst inne at dette er noe jeg må. Dessverre. Det er skummelt, veldig skummelt. Jeg er livredd hun vil finne såre punkter som kan brekke meg totalt. Hva skjer da?
Men tenk om hun også klarer å få meg til å bli såkalt hel igjen? Å bli som andre på min alder?
At jeg vil like hva livet har å tilby, at jeg vil ha kjæreste, samboerskap og hele den pakka? Det beste jeg kan håpe på, er å bli den venninna som vil være med ut å danse og ta seg en fest, fordi jeg selv vil.

Jeg bare håper alt blir verdt det. Jeg vet det kan bli tunge og vanskelige stunder under en behandlingsprosess.

Jeg får bare be om tålmodighet, egentlig fra alle. Jeg skal gjøre mitt beste, og jeg må lære meg å ha tålmodighet.
Dette er skummelt, men allikevel aner jeg håp.

 

  • Dato:04.08.2012
  • Klokken:23:51
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 2

2 kommentarer

adhdrawn

Dato: 05.08.2012 Klokken: 15:14

kjempe bra skrevet! du må bare bite tenna i det, å gi det sjanse, det har hvertfall jeg (tror jeg) lært....sakte men sikkert, så går det fremover....håper vi sees eller snakkes snart igjenn:)

Miss AJ

Dato: 08.08.2012 Klokken: 14:01

adhdrawn: Takk for fine ord, sette stor pris på det! :) Det skal jeg gjøre, man må jo bare bite tenna hardt sammen å ta babysteps fremover.
Takk det samme! Har du facebook?

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits