Endestasjonen.

(08.08.2012)

Mandag morgen. Fight for fight. Ferien er over og jobben kaller. Spent? Ja. Engstelig? Litt.
En mneds ferie er over og hverdagen kaller, noe jeg tror skal bli bra. Kansje litt rutiner skal f meg p bedringens vei igjen.
Helgen ble en veldig rolig helg hjemme hos meg selv. Total avslapping og ladet batterier til mandagen. For ikke glemme all opp-psykingen! Siste halvdel av sndagen ble brukt til forberedelser. Bde fysisk og psykisk. Hjernen var fullt innstilt p morgendagen og dens utfordringer.

Dette skulle jeg klare, og tenkt om jeg ogs ville klare bli med p mandagstreninga etter jobb? Det ville blitt en bonus det..

Igjen, mandags morgen. Etter en god natts svn vknet jeg opp til en skikkelig tid. Formen fles helt grei. Smnervs, men det er normalt. En god frokost ble inntatt samt en liten kaffekopp. Klr prvdes p, hret fikses, trynet..ja det fr g som det er.
Jeg rakk surfe litt p mobilen fr jeg mtte dra. 5 min fr avreise kjente jeg p angsten som hadde kommet. Dette kan jeg leve med, det gr over.

Ut i gangen, skoene p, jakka p. En siste hrsjekk fr jeg fant veska mi og lse meg ut av leiligheten.
Pust godt inn og g nedover til bussen.

Ingen i sikte, tydeligvis bare meg som skal ta bussen herfra. Vret var grtt med bittesm regndrper.
Bare regnet ikke gjr hret mitt krusete og krllete, da jeg brukte 10 min p prve rette det noenlunde ut fr p morgenen. legge seg med vtt hr er aldri lurt..
Bussen kom og jeg smilte og sa hei til bussmannen. Bare en passasjer til i bussen, bortsett fra meg selvsagt.
Etter 1 minutts kjring brstoppet bussen, trodde jeg. Jeg grep meg automatisk etter hndtaket mens kroppen satte seg i helspenn. Hver eneste lille muskel var i spenn.
Pustet jeg? Nei.. Det ble veldig varmt rundt meg, s jakken mtte pnes mens jeg dro ned genseren fra halsen. Selvsagt var ikke genseren i nrheten av halsen, men innvendig fltes det ut som om den var knytt rundt halsen. Smerter, intense smerter dukket opp fra ingensteder og inn i meg.
Panikkanfall. Et jvla panikkanfall!

Bussen ble et varmt og klaustrofobisk sted. Jeg er sikker p at det var tidenes lengste busstur fra like ved meg til stasjonen. Nr vi endelig kom frem fikk jeg karret meg opp p beina og gtt ut bussdra. Beina var s gele til de grader og hadde store problemer med g og holde meg oppreist samtidig.
Hva n? G over, vr s snill g over!

2 min var alt jeg klarte st vente p bussen til jobb. Flere folk kom og stilte seg opp for vente p sin buss. Jeg mtte bare g vekk, vekk fra busser, folk og mas.
Veien gikk strake vegen bort til en bakgate som var folketom.
Pust, pust, pust, for all del ikke glem pust. Etter noen minutter med hyperventilering klarte jeg f noenlunde kontroll p pustingen. Smertene var store og trene sprengte p.

Jeg fikk etter litt tripping frem og tilbake tatt motet til meg sendte melding til kontakt der jeg lurte p om hun hadde en ledig time idag. Hun ringte opp igjen sekunder etterp lurte p hva som skjer. Fikk fortalt at jeg ikke hadde det s bra og spurte om vi kunne mtes nr hun hadde tid. Hun var fullbooket de neste timene, men vi avtaltes mtes halv 3.
Jeg spaserte opp til parken for vente de siste minuttene p bussen der. S var det ta den grufulle telefonen til bhg.. Jeg forbredte samtalen i hodet mitt, men uansett kjente jeg skammens store bismak i kroppen. Jeg fikk ingen svar, s da sendte jeg heller en mld til sjefen. Tror egentlig det var likegreit.
N vil jeg bare hjem..

Med en gang jeg kom hjem heiv jeg i meg 2 beroligende, og gikk la meg nedp senga. Planen var ligge kun fokusere p pusten og kontrollere angsten. Pillene slo nok inn ganske fort, og slo meg ned ganske fort, da jeg etter en halvtime hadde sovna.
I litt over 3 timer sov jeg vist. Rakk s vidt vkne fr kontakt kom p besk.

Hun synes det var supert at jeg faktisk hadde sovnet. For det frste fordi at et anfall krever s vannvittig mye krefter, s det er ikke rart man blir delagt av det. For det andre s slapp jeg pines, og evt funnet destruktive mter og takle det p. Jeg var veldig enig i den!
Formen var litt bedre nr jeg hadde vknet igjen. Veldig groggy og skjelven, men uansett bedre. Og det var godt f snakket litt med kontakt, det hjalp faktisk mye p!
Jeg fikk ogs skryt for ha klart ta kontakt med henne, noe jeg ogs ser selv. Det er ikke ofte det skjer, men jammen fles det gtt nr jeg klarer det!
Vi hadde jo den faste avtalen dagen etter uansett, men det var allikevel godt kunne ta det der og da, og ikke dagen etterp.
Jeg flte selv jeg var mye roligere etter at hun hadde dratt.

Planene for resten av dagen ble sm. Jeg avlyste kaffedaten med ei venninne, og l heller og slappet av resten av dagen. Takk hyere makter for serier!
Det ble en fin mte og rmme litt bort og heller drmme seg inn i en annen verden.

Om jeg er skuffet, ja, men hva skal man gjre? Innerst inne vet jeg at helsa kommer frst.
Neste gang, da skal jeg klare det! Jeg m bare pleie meg selv litt frst.

  • Dato:08.08.2012
  • Klokken:14:25
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 4

4 kommentarer

Andreas

Dato: 08.08.2012 Klokken: 15:27

Den der frykten for angsten er fl. Den delegger s mye. Du skal vre stolt av at du gjorde et godt forsk vennen. Jeg vet at det fles frustrerende ville og ville men ikke f det til.

Du vet at du kan ske om sttte til bil? Da slipper du st og vente sammen med andre, i tillegg s har du den tryggheten at du vet, samme hvor du er, samme hva du gjr, at du kan g ut og sette deg i bilen eller kjre hjem, hvis du fler for mye angst. Bare det vite det hjelper. Bare det ha den tryggheten demper angsten.

Miss AJ

Dato: 09.08.2012 Klokken: 18:10

Andreas: Uff ja den er veldig fl alts.. Men jeg prver se at jeg prvde jo, det skal jeg vre fornyd med :) Jeg fr bare prve til igjen til det gr!

Jeg prvde p det nr jeg bodde oppi Hedalen, men fikk avslag 2 ganger. S prvde vi til her ogs, frst p bil, s evt moped, men fikk avslag der ogs.
P en mte like greit da jeg ikke har rd til bil, og er livredd for kjre den :P

Andreas

Dato: 13.08.2012 Klokken: 10:40

Sendte deg mail til den ajs-mailen...

Miss AJ

Dato: 17.08.2012 Klokken: 14:47

Andreas: Oo takk! :) Skal sjekke nuh!

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og hper p en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og drlige dager, noe bloggen vil bre preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor ! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bker, og er en stolt hundeeier, noe som ogs vil f sin plass her. leser bloggen n:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits