Just one sad song away from breaking



Vi prver litt igjen etter masse god oppmuntring, snn bit by bit.

Jeg har lenge strevd med finne de rette ordene for s formulere forstelsesfulle setninger. Det var noe jeg ikke fikk til, s jeg ga heller opp.
Jeg skriver jo dagbok for min egen del, noe jeg kan ha litt nytte av. Men det har vrt vanskelig omformulere det til brukbare setninger som jeg kanlegge ut p her p bloggen. Det er mye av meg som jeg ikke nsker dele p en blogg, noen ting er og forblir en privatsak. Selv om jeg har skrevet og delt mange vel private ting (kan noen utenforstende si) og hendelser, s er det alikevell noen ting som jeg ikke vil dele. Av hensyn til bde meg selv og ande.
I de periodene jeg har slitt en god del og ikke har nsket eller klart skrive noe her inne, s har jeg heller valgt la det st stille.

Snn som de siste ukene har vrt n, har jeg hatt mer enn nok vansker med klare finne ord til min egen dagbok. Det er utrolig hvor vanskelig det faktisk kan vre. Og ikke minst klare dele dem med mine kontakter!
Etter noen av samtaletimene har jeg gtt derifra med et skuffet sinn fordi jeg ikke klarte f frem det jeg egentlig hadde lyst til f sagt. Ikke fordi de ikke har latt meg f lov, men fordi jeg ikke har turt. Eller igjen; jeg fant ikke ord til kunne beskrive. Kanskje kunne jeg finne ett ord, men hva er vel vitsen nr man ikke kan fullfre setningen? Jeg vil ikke begynne p noe jeg ikke kan fullfre.


Fr jul fikk jeg vite at min faste psykolog kom til bli borte i litt over 3 mnd. Litt kjedelig med tanke p hvor godt i gang med behandling vi var, men uansett, 3 mnd gr fort s det skal g bra. Jeg fikk frst beskjed om at jeg ikke skulle ha en vikar, men en uke etterp fikk jeg tlf om at jeg skulle f det alikevell. Litt blandede flelser, men tenkte at det er jo greit ha en psykolog i tillegg viss det skulle vre noe.
Det var frst for 2 uker siden at jeg mtte henne, vikaren, for frste gang. Jeg hadde jo nesten helt glemt bort hvor pinlig de frste mtene kan vre! Fikk fort tanker om at dette er kanskje meningslst da jeg ikke vil klare f et tillitsforhold fort nok til kunne f hjelp med noe. Men jeg prvde vre positiv innstilt p detog heller mte henne med et godt mot. Planene var klare, jeg skulle si det jeg hadde planlagt snakke om legge alle kortene p bordet. Ingen gtur rundt grten.
Men hva skjedde? Jo, det jeg fryktet. En masse meningsls svada om alt annet enn det som var planlagt. Det gikk jo bare p det bli kjent, og p et punkt hadde jeg sittet ogsnakket om arbeidskarrieren til venninner og familie i 15 minutter. Alt jeg klarte lire ut av meg var s overfladisk og ikke relevant i det hele tatt.
Jeg hadde jo hpet jeg ville klare si det jeg ville si, men frykten for dette ukjente mennesket ble for stort. Da ble det heller litt lettere prve litt hardere igjen neste gang jeg skulle treffe den faste kontakten min noen dager etterp.

Trygghet og tillit har virkelig ufattelig mye si i en behandlingsprosess!



De siste dagene, eller nei, de siste ukene har vrt relativt tffe. Uten at jeg nsker g s altfor mye inn i det. Men dagene har vrt preget av alt for mye angst og jeg kjenner depresjonen har et godt grep rundt meg. Til tider kan det fles som om jeg prver lpe i vann, kroppen er s tung og leddene er stive og verker. Jeg prver alikevell opprettholde en normal hverdag, s jeg mter venninner og drar ut p byturer. Bare s synd at jeg ofte har blitt s drlig nr jeg endelig er kommet hjem igjen. Jeg bryter sammen i grt fordi jeg er s sliten, og jeg klarer ikke annet enn kjenne p skuffelsen og hvor mislykket jeg er. Selv om jeg vet at jeg burde vre stolt over hva jeg har ftt til. Men skuffelsen klarer overskygge alt.
For en uke siden var jeg nr ved dra til sykehuset for be om hjelp og f bli der natten over. Jeg var s sliten og s full av angst. Kroppen skrek av utmattelse og jeg var s lei av kjempe.
Men etter 3 beroligende og en god dose sovemedisiner klarte jeg endelig falle til ro og sovne.
Dagene i etterkant har vrt varierende. Noen dager har gtt greit, mens resten av dagene har jeg levd p sobrilrus for komme igjennom dem.
Jeg har ikke hatt ork nok til engang beske noe familie de siste ukene, bortsett fra dagsbesk til pappa og de p sndag som heldigvis gikk veldig bra. Jeg har s drlig samvittighet for akkurat det og jeg beklager s mye. Men jeg vet at de fleste forstr. Og det er godt.



I dag gjorde jeg en stor bragd. For frste gang p lenge klarte jeg snakke om noe jeg p forhnd hadde planlagt si. Det er stort det.
Og selv hvor vondt det er snakke om, s fles det godt ha klart det. Mestring. Mestring. Veldig god flelse!

S i dag har det nesten vrt litt godt vre meg. Ukas beste flelse!

  • Dato:29.01.2013
  • Klokken:22:35
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 4

Ingen kommentarer

Eva Renate

Dato: 30.01.2013 Klokken: 22:09

Men gode fine deg - du har s hye forventninger til deg selv vennen.

Si de halve setningene du....eller skriv de....eller les de inn p mobilen din og spill de av for psykologen neste time.......resten kommer kansje en annen gang. Sier man de halve, s har du faktisk gjort halve jobben??!! Ting trenger IKKE bli perfekt med en gang.......

Strste onsdagsklemmen i verden fra meg

adhdrawn

Dato: 31.01.2013 Klokken: 10:03

Vennen!!! <3 tenker p deg, og synes du er utrolig sterk som kommer deg igjennom alt dette! HUSK, du trenger ikke gjre det alene!! be om hjelp nr du trenger, for du fortjener det s utrolig mye!! skulle nske jeg kunne vre der for deg gjre alt bra p null komma niks! st p vennen, og husk ta vare p deg selv ogs, for du er den viktigste personen i ditt i eget liv ;) stooooor klem <3

Miss AJ

Dato: 08.02.2013 Klokken: 20:38

Eva Renate: Hehe, ja den kan jeg faktisk se selv ogs. Jeg kan ofte se det i etterkant at jeg ikke trengte ha s hye krav til meg selv. Men jeg prver jobbe mye med det, senke forventningene og heller bare kjre p med det jeg har.
S har jeg faktisk ogs klart snakket om akkuratt dette der med kontaktene mine, s hper dette kan vre til stor hjelp, at jeg da kan dele de halvferdige setningene mine uten vre selvkritisk fordi det ikke er bra nok.

Ikke bare flink pike syndrom, men ogs flink pasient syndrom ;)

Du har jo s rett i det du sier, man har jo faktisk gjort halve jobben selv med halve setninger.
Jeg skal uansett jobbe med senke kravene og heller vre fornyd med det jeg "leverer" :)

Tusen takk for en fin kommentar, jeg sender tilbake verdens beste fredagsklem!

Miss AJ

Dato: 08.02.2013 Klokken: 20:47

adhdrawn: Tusen takk for den fine, varme kommentaren! <3
De 2 siste ukene har jeg heldigvis hatt ofte samtaler etter ha sagt ifra at det kansje var litt vanskelig takle det alene, s de har stilt opp mye for meg heldigvis :) Kjenner jeg er s takknemlig!!
Denne kommentaren varmet masse, det fles godt vite at jeg har deg :) Men jeg skal klare meg, jeg hper ikke jeg tynger deg ned p noen mte. Husk at du m holde fokuset p deg selv vennen! ^^
S kan man trste seg med at det finnes bare en vei fra her, nemlig opp og frem! :)

Stoooooor klem <3

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Glade dager, tunge dager. Humor og glede, trist og vanskelig. Psyk med mye galgenhumor! Kjedelig.Dnn serist. Veldig userist. Her er det mye rart med andre ord :) PS:Dere kan gjerne gulpe opp idiotiske og usakelige kommentarer, men ikke forvent at jeg tar meg nr av dem! leser bloggen n:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits