Vent på ventetiden

(12.03.2013)

Igjen har det blitt en stund siden sist. Bloggen har vært veldig nedprioritert i den siste tiden.
For å sitere noe en kjær venninne skrev en gang; Silence is better than bullshit.

Det begynner å bli en stund siden jeg kom hjem fra et ukes opphold på psykehuset. Det ble en fin redning der og da, men det tok ikke mange dagene før hjemlengselen var stor. Spesielt savnet etter min egen seng kan jeg med hånden på hjertet si var mitt største savn! Må jo nesten være mot sin hensikt å ha så steinharde senger og løvtynne puter på et sånt sted..! Luksusproblemer!
Om jeg fikk så mye ut av oppholdet kan vel diskuteres. Igjen, det ble bare en liten redning der og da.

Hadde håpet på litt mer hjelp, att jeg skulle bli sett litt mer. Det ble søkt på et behandlingsted hjemme på lillehammer, men fikk som forventet avslag. Etter det fikk jeg bare beskjed om å holde ut og vente til min faste psykolog kom tilbake fra permisjon. Legen hadde nok helt glemt bort att han skulle søke andre steder også.. Å siden jeg av min idiotiske natur møter alle med et smil, selv hvor mye angst og smerter jeg har innvendig, så såg han ingen grunn til at jeg skulle være der lengre.
Jeg var så skuffet, aller mest på meg selv, men noe på personalet også som aldri meg.. Jeg savnet at ivertfall kontaktene mine skulle se på meg å spørre om hvordan det gikk. Ikke bare spørre i forbifarten fordi de skulle hente meg til middag eller be meg med på spill. Det er ikke da man starter en samtale.
Så jeg klarte aldri å si ifra. Så selvsagt ser det ut som om det gikk bra, eller bedre.
Jeg blir bare så frustrert og forbanna på meg selv.. Jeg kunne hatt enda bedre utbytte om jeg ikke hadde hatt den forbanna maska på.
 

Etter jeg kom ut og hjem igjen, har tiden vært vanskelig. Til tider nesten uoverkommelig. Men jeg venter å holder ut.
Hva jeg venter på er jeg nesten ikke sikker på selv.
Venter på mer hjelp. Venter på håp. Venter på en fremtid.
En ting har jeg ivertfall klart å sett klart etter oppholdet; Jeg ser at jeg MÅ ha mer hjelp. Jeg ser HVA jeg må ha hjelp til. For å klare å takle dette alene, det klarer jeg ikke. Eller jeg klarer det jo, men jeg vil virkelig ikke ha en fremtid der jeg må skade meg for å takle det. Jeg er så lei og så klar for å legge selvskadingen på hylla- for godt! Men for å klare det, må jeg få mer hjelp.

Jeg er lei av å bli prakka på piller som skal gjøre alt bedre, for å så bli overlatt til meg selv.
Og med sånne piller er jo også avhengighetsfaren stor. Så senest forrige uke fikk jeg beskjed om å ha et opphold på pillene fordi jeg har brukt dem så ofte i lengre tid.
Så ble jeg overlatt til meg selv. Igjen. Uten noen reserveløsninger.

Jeg kan ikke annet enn å føle meg totalt hjelpesløs og liten. Jeg blir så likegyldig av å gå slik. Lei av å vente. Lei av å måtte stå i denne dritten selv.
Er det jeg som gjør noe feil? Er alt bare min egen skyld? Kansje dette bare er vel fortjent fordi jeg er jeg.
Håper bare så inderlig jeg slipper å vente så mye lenger, at jeg snart får svar på ting. Bare det ville lettet så mye. Gå i uvisse kan jo gjøre selv en frisk person småtullete.

  • Dato:12.03.2013
  • Klokken:21:44
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 0

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits