En navers hverdag

(16.05.2013)

De siste dagene, eller uka, har jeg vært helt kake.. Vært utrolig sliten og energinivået har vært helt på bunnen. Har ikke hatt noe ork eller lyst til noen ting. Eller har ikke klart å gjort noen ting. Bare det å tvinge seg selv i dusjen har vært mer enn nok krevende for meg.
Opp igjennom psykdommens historie har jeg ofte hatt sånne down perioder. Der absolutt alt av energi blir borte. Tanken på å treffe folk er grusom, ingen ork overhodet til rydding, matlaging, dusjing..
Jeg kan ta meg selv i å begynne å gråte fordi jeg gruver meg så til å måtte gå ut for å møte opp til avtaler.
Alt jeg orker og vil er å ligge på sofaen. Og de eneste aktivitetene jeg da orker, blir boklesing eller serietitting.

Jeg hører og leser ofte kommentarer om at det å gå hjemme uten jobb og motta penger fra nav, det må være avslappende og chill. Selvsagt møter man fordommer også, der man heller får høre hvor lat man er som ikke orker å løfte på ræva å få seg jobb og få lønning andre steder enn på nav.
Tro meg, hadde jeg kunne valgt selv, er dette det siste jeg ville valgt. Denne tilværelsen er ett helvette. Alt jeg ønsker her i verden er å kunne bli frisk nok til å klare å jobbe og tjene mine egne penger. Uten å måtte gå på nav.
Jeg hadde gjort alt for å kunne få et ordentlig liv, med en hverdag der jeg hadde nok energi til både jobb og fritid.
Alt jeg klarer nå er noen få timer i løpet av en dag. Presser jeg meg selv mer, er angstanfall og panikk det jeg får igjen.

Tenk å bare kunne dra ut å møte venner uten at den sosiale angsten tar overhånd?
Ei venninne sier ofte at hun gleder seg til den dagen jeg kan bli med ut en fredagskveld. Ta en drink sammen, danse, møte nye folk, snakke og bli kjent med flere.
I dag skremmer dette meg innmari. Jeg er så redd for å aldri kunne klare å bli med på dette, at jeg ikke er en god nok veninne.
I dag klarer jeg ikke se at jeg vil komme dit. Frykten for mennesker overskygger alt.
Jeg har f.eks ikke vært på fest, eller sosialt sammentreff siden jeg gikk på videregående, det er over 6 år siden Jeg har aldri vært på et utested på kveldstid.
Det eneste jeg har klart er å sitte på cafe med et par venninner. Og selvsagt synes jeg det er veldig bra når jeg klarer det!

Men drømmen og lysten til å bli ett såkalt normalt og friskt menneske er stor. Ja, jeg er langt på vei, men veien som gjenstår er fortsatt lang.
Dette er bare en pinlig tilværelse. Jeg skammer meg så utrolig mye over meg selv. Skammen og hatet er det som er med meg hver eneste dag. Det er en krevendes jobb å holde seg i sjakk igjennom dagen.
Lysten til å ødelegge meg selv, fordi det er alt jeg fortjener, det skriker inni hodet mitt fra jeg åpner øynene om morgenen til jeg sovner om kvelden.
I mellomtiden jobber angsten for å ta plass i meg, sammen med alt det andre jeg sliter med.

Så nei, jeg jobber ikke. Lønna kommer fra nav. Men lat er jeg ikke.
Det å leve med psykiske sykdommer er for meg en stor nok jobb i seg selv. Akkurat nå.
Jeg jobber for å få meg frisk, for å holde meg i live, og for å en dag endelig kunne klare å jobbe igjen. Og ikke minst leve et liv jeg er fornøyd med!
Når jeg er så sliten at det å bare smøre på et knekkebrød, eller bare være våken liggendes på sofaen, får meg til å grine. Tro meg det er ikke en chill hverdag.

Så tenk litt over før en dømmer folk som må støtte seg til nav eller sosialen. Selv om man kan tenke sitt, så er det sjelden man vet alt.
 

  • Dato:16.05.2013
  • Klokken:20:53
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 2

2 kommentarer

Marita

Dato: 16.05.2013 Klokken: 21:07

Hei hei jeg skjønner deg godt. Og det at folk dømmer oss som må krype til NAV for og få støtte,og sier vi bare er late det blir for dumt jeg har familie som mener jeg er lat tilog med men heldig vis for meg er det ikke psykisk det jeg sliter med .

Miss AJ

Dato: 18.05.2013 Klokken: 23:39

Marita: Det er rett og slett respektløst. Blir så forbanna over slik oppførsel.. Men det er ivertfall godt man vet ALT selv :)

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits