Face your fears

(24.08.2013)

En av de tingene som må være vanskeligst i livet, er å kunne si at Nei, jeg har det faktisk ikke bra.
Selv er det fryktelig vanskelig å innrømme det overfor seg selv, og kanskje andre. Men mest for seg selv.
Man jobber hele tiden med å lure seg selv til å ha det bra. Ivertfall føles det slik til tider. Fra man våkner om morgenen og de første negative tankene starter, begynner man aktivt med forskjellige strategier for å overdøve det som blir sagt. Og sånn fortsetter man. Time etter time. Dag etter dag. Som blir til uke etter uke, og nå plutselig måned etter måned. Men alikevell fortsetter de. Det sitter som støpt fast, selv hvor hardt en jobber for å få en slutt på det.
På kveldene sitter man ofte så totalt utslitt.


Jeg har igjen en uke vært innlagt. Jeg klarte ikke mer, jeg måtte ha mer hjelp. Skal jeg komme meg videre må jeg få hjelp til å komme meg på rett spor igjen, finne igjen litt gnist som forhåpentligvis ligger godt gjemt inni meg. Motivasjonen tror jeg har forlenget sommerferien sin sammen med motet og viljestyrken. Og kanskje orken også.
Det er det jeg håpet på ville komme litt tilbake før jeg skrives ut, så jeg kan fortsette på ny. Få tilbake lysten til å jobbe videre. For den har vært totalt fraværende de siste mnd. Har ikke orket, ikke villet.
For hvem har vel hele tiden lyst til å utsette seg for det som gjør en ubehagelig, vondt og angstfull?
Ingen.
Så tilgi meg for å ikke møte hver utfordring med liv og lyst.

Jeg er en storgrubler uten like, vil ha kontroll og svar på alt. Vet jeg ikke, blir jeg ekstra nervøs. Jeg har følt meg dårlig stort sett hele tiden siden i vinter. Å ikke vite HVORFOR jeg ikke blir bedre, eller hvorfor jeg har det sånn, har til tider gjort meg smågal i toppen. Å ikke ha noe spesielt å kunne sette fingeren på, gjør det enda vanskeligere å jobbe med å bli bedre. Tanken hvorfor er nok innom tankene 50 ganger om dagen. Minst.
Selvsagt er behandlingen tøff nok i seg selv, men det burde ikke være det som har skapt så mye plager får en tro. Det eneste jeg har kommet frem til, er medisinene. Dosen på de ble økt i vinter. Det må være dem. Så det tok jeg opp etter litt tanker om det. Jeg ønsker og vil begynne å seponere dem så fort som mulig for å så slutte med dem. Jeg håper så inderlig det er dem som gjør dette. Jeg orker ikke mer medisinstyr, bivirkninger og tull. Jeg vil bli bra uten dem, noe jeg håper og tror er mulig.
Det eneste jeg vil beholde er sovemedisinene.

På mandag skrives jeg ut, noe jeg skal ærlig innrømme att jeg gruer meg til. Ikke til det å komme hjem til leiligheten sin og alle tingene sine, men for å bli overlatt til seg selv igjen. Å måtte takle alt selv. Bare mens jeg har vært her denne uken har jeg hatt 2 angstanfall. 1 stor og en kraftig. Den siste for 2 dager siden, og kroppen er fortsatt så sår og støl etter den runden. Kanskje ikke så rart etter 3 timer med muskler i full spenn, hyperventilering og store pustevansker til du til slutt bare ser svarte prikker foran deg. Uansett, sånt gjør noe med en. Nå var jeg så heldig å ha ett personal ved min side som ikke forlot meg før jeg nesten hadde sovnet. Men jeg er livredd for å få det når jeg blir alene igjen, ivertfall så kraftig som denne var.
Jeg tror faktisk ikke det gjør mindre vondt enn å brekke 20 bein i kroppen.

Det er bare bedre å være dårlig på et sykehus enn det er å være dårlig hjemme. Det forventes mer av meg hjemme enn her, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda.
Men jeg prøver å forbrede meg så godt jeg kan. Å trekke frem det positive som har skjedd mens jeg har vært her. Denne ganger har jeg vært flinkere til å snakke og ta kontakt enn det jeg var i vår når jeg var her.
Jeg har utfordret meg selv mye, jeg har vært med på alt av aktiviteter fordi jeg virkelig VIL klare det.
Jeg har holdt ut intense timer der behovet for å skade seg har vært enormt. Selv om det ble en sprekk på samvittigheten, så vet jeg att det kunne blitt mange flere. Så å bli kjent med noen flotte mennesker, både av personal og pasienter.
Men ja, jeg hadde håpet å ønsket litt mer hjelp en stund til. Det er ikke mer de kan få gjort, så den ser jeg. Jeg er uansett glad for de dagene jeg fikk være her.


Etter jeg kommer hjem på mandag kommer jeg til å bare ta en dag av gangen.
Kjenner jeg gleder meg til å ligge rett ut i min egen sofa igjen. Eller sin egen store seng. Eller spille Sims!! Så det tar jeg som et GODT tegn!

Håper på det beste, men forventer det verste, er det ikke det dem sier?

  • Dato:24.08.2013
  • Klokken:22:34
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 0

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits