Face your fears

(24.08.2013)

En av de tingene som m vre vanskeligst i livet, er kunne si at Nei, jeg har det faktisk ikke bra.
Selv er det fryktelig vanskelig innrmme det overfor seg selv, og kanskje andre. Men mest for seg selv.
Man jobber hele tiden med lure seg selv til ha det bra. Ivertfall fles det slik til tider. Fra man vkner om morgenen og de frste negative tankene starter, begynner man aktivt med forskjellige strategier for overdve det som blir sagt. Og snn fortsetter man. Time etter time. Dag etter dag. Som blir til uke etter uke, og n plutselig mned etter mned. Men alikevell fortsetter de. Det sitter som stpt fast, selv hvor hardt en jobber for f en slutt p det.
P kveldene sitter man ofte s totalt utslitt.


Jeg har igjen en uke vrt innlagt. Jeg klarte ikke mer, jeg mtte ha mer hjelp. Skal jeg komme meg videre m jeg f hjelp til komme meg p rett spor igjen, finne igjen litt gnist som forhpentligvis ligger godt gjemt inni meg. Motivasjonen tror jeg har forlenget sommerferien sin sammen med motet og viljestyrken. Og kanskje orken ogs.
Det er det jeg hpet p ville komme litt tilbake fr jeg skrives ut, s jeg kan fortsette p ny. F tilbake lysten til jobbe videre. For den har vrt totalt fravrende de siste mnd. Har ikke orket, ikke villet.
For hvem har vel hele tiden lyst til utsette seg for det som gjr en ubehagelig, vondt og angstfull?
Ingen.
S tilgi meg for ikke mte hver utfordring med liv og lyst.

Jeg er en storgrubler uten like, vil ha kontroll og svar p alt. Vet jeg ikke, blir jeg ekstra nervs. Jeg har flt meg drlig stort sett hele tiden siden i vinter. ikke vite HVORFOR jeg ikke blir bedre, eller hvorfor jeg har det snn, har til tider gjort meg smgal i toppen. ikke ha noe spesielt kunne sette fingeren p, gjr det enda vanskeligere jobbe med bli bedre. Tanken hvorfor er nok innom tankene 50 ganger om dagen. Minst.
Selvsagt er behandlingen tff nok i seg selv, men det burde ikke vre det som har skapt s mye plager fr en tro. Det eneste jeg har kommet frem til, er medisinene. Dosen p de ble kt i vinter. Det m vre dem. S det tok jeg opp etter litt tanker om det. Jeg nsker og vil begynne seponere dem s fort som mulig for s slutte med dem. Jeg hper s inderlig det er dem som gjr dette. Jeg orker ikke mer medisinstyr, bivirkninger og tull. Jeg vil bli bra uten dem, noe jeg hper og tror er mulig.
Det eneste jeg vil beholde er sovemedisinene.

P mandag skrives jeg ut, noe jeg skal rlig innrmme att jeg gruer meg til. Ikke til det komme hjem til leiligheten sin og alle tingene sine, men for bli overlatt til seg selv igjen. mtte takle alt selv. Bare mens jeg har vrt her denne uken har jeg hatt 2 angstanfall. 1 stor og en kraftig. Den siste for 2 dager siden, og kroppen er fortsatt s sr og stl etter den runden. Kanskje ikke s rart etter 3 timer med muskler i full spenn, hyperventilering og store pustevansker til du til slutt bare ser svarte prikker foran deg. Uansett, snt gjr noe med en. N var jeg s heldig ha ett personal ved min side som ikke forlot meg fr jeg nesten hadde sovnet. Men jeg er livredd for f det nr jeg blir alene igjen, ivertfall s kraftig som denne var.
Jeg tror faktisk ikke det gjr mindre vondt enn brekke 20 bein i kroppen.

Det er bare bedre vre drlig p et sykehus enn det er vre drlig hjemme. Det forventes mer av meg hjemme enn her, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda.
Men jeg prver forbrede meg s godt jeg kan. trekke frem det positive som har skjedd mens jeg har vrt her. Denne ganger har jeg vrt flinkere til snakke og ta kontakt enn det jeg var i vr nr jeg var her.
Jeg har utfordret meg selv mye, jeg har vrt med p alt av aktiviteter fordi jeg virkelig VIL klare det.
Jeg har holdt ut intense timer der behovet for skade seg har vrt enormt. Selv om det ble en sprekk p samvittigheten, s vet jeg att det kunne blitt mange flere. S bli kjent med noen flotte mennesker, bde av personal og pasienter.
Men ja, jeg hadde hpet nsket litt mer hjelp en stund til. Det er ikke mer de kan f gjort, s den ser jeg. Jeg er uansett glad for de dagene jeg fikk vre her.


Etter jeg kommer hjem p mandag kommer jeg til bare ta en dag av gangen.
Kjenner jeg gleder meg til ligge rett ut i min egen sofa igjen. Eller sin egen store seng. Eller spille Sims!! S det tar jeg som et GODT tegn!

Hper p det beste, men forventer det verste, er det ikke det dem sier?

  • Dato:24.08.2013
  • Klokken:22:34
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 0

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og hper p en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og drlige dager, noe bloggen vil bre preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor ! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bker, og er en stolt hundeeier, noe som ogs vil f sin plass her. leser bloggen n:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits