At times there are no words

(10.11.2013)

(Jeg og en frustrert psykolog)

Det er lenge siden jeg har vært aktiv her inne ser jeg. Er det noe jeg sliter med om dagen, så er det klare å sette ord på ting. Følelser å alt det der.
Det gjør det veldig vanskelig for meg å utnytte behandlingssamtalene mine på en best måte. Noe som da irriterer meg grenseløst.
Jeg prøver hele tiden å kjenne etter eller på hvilke følelser jeg kjenner på.
Hvilke tanker jeg har på de følelsene. Men alt er blankt. Eller bare et svart bilde. Eller bare helt tomt.
Ikke engang for meg selv klarer jeg å finne ord.

Alltid før jeg skal på samtaler forbereder jeg meg en god del. Planlegger på forhånd hva jeg vil si og ta opp. Og veldig på hvordan jeg skal si det, men akkurat den hvordan har jeg klart å lagt litt ifra meg.
Jeg har endelig lært meg at det er ikke så nøye hvordan jeg legger det frem, det er innholdet som er det viktigste. Så lenge jeg får det frem det, spiller det ingen rolle hvordan det kommer ut.
Siden jeg tydeligvis har fått så veldig ordsperre, er det blitt vanskeligere å forbrede seg. Ingen aning på hva jeg skal si.
Har uka gått greit så er det ikke så vanskelig å fortelle. Da går det lett.
Har den vært vanskelig og vond, har jeg ikke ord i det hele tatt.
Alt jeg kan er å bruke angsten. Gjemme meg bak jeg har mye angst. Og det er det.
Mange ganger er det ikke engang angsten som har vært hovedproblemet i det hele tatt. I mitt hode er det ivertfall bedre enn å lyve om att alt går bra. Da kan jeg ivertfall si at noe ikke er bra.

Jeg skulle virkelig ønske jeg var en stor taler og skribent. Det tror jeg hadde løst mye!
Det å klare å sette ord å sine følelser og tanker er en ganske stor egenskap å ha.

I forrige uke klare jeg endelig å ta et stort skritt fremover. I stedet for å gjemme meg bak den velbrukte angsten, klare jeg faktisk å formidle og beskrive den vonde smerten jeg hadde,og hadde hatt, innvendig. Selv om jeg kanskje ikke brukte så all verden med ord, så var det allikevel nok til at hun forstod. Det gjorde så godt å endelig få høre att hun så forandring på meg, og var lettet fordi jeg ikke brukte angsten som et svar. Hun sa at hun såg jeg var ulykkelig når jeg kom inn, men jeg klarte å fortelle å beskrive hvordan og hvorfor. Og det er så bra! Det er faktisk en kjempe seier for meg, det å la meg selv vise følelser og fortelle om dem.

Jeg såg så forandring på henne den timen, og det ga meg et løft. Jeg hadde gjort det!
Etter endt time, gikk jeg derfra lettet. Faktisk også med et lite smil fordi jeg var så stolt.


Jeg skriver en del for meg selv også. Det blir og en trening på å få frem ord og følelser. Men det holder jeg for meg selv. Det er også en grunn til at jeg ikke har skrevet her inne på lenge.
Rett og slett fordi det jeg har slitt med har blitt for personlig til å dele. Jeg må først kunne takle det og føle meg litt trygg på ting før jeg klarer å fortelle det her.

En ting jeg med rak rygg kan skrive, er at jeg virkelig har jobbet mye de siste mnd. Det er mange utfordringer jeg møter og presser meg på. Jeg prøver å balansere vekten mellom å presse meg akkurat passe mye. og for mye. Med for mye mener jeg at jeg blir dårlig og får problemer om jeg har presset meg for mye. Å finne den balansen kan faktisk være veldig vanskelig, da det er i etterkant att alle følelser, angst og tanker kommer.

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å kjenne etter på kroppens signaler.
Og det er jo en bra start!

  • Dato:10.11.2013
  • Klokken:22:22
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 0

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits