Prisen for å prestere.

(14.11.2013)

I morgen kan man offisielt ta helg, og jeg har ikke ord for hvor deilig det skal bli.
Den siste uka har virkelig vært tung og vanskelig. Det er nesten vanskelig å klare å finne ord om det. Har heldigvis ikke hatt så mye avtaler denne uka, men det har vært mer en nok. Spesielt når kroppen føles blytung og man føler man beveger seg i seig sirup.

Dette er prisen å betale for å prestere i hverdagen.

De siste årene har jeg nesten blitt vandt til å få reaksjoner, i form av angst i forskjellig grad og mye tankekjør, etter jeg har deltatt på noe. Jeg prøver hele tiden å lære meg å begrense tiden eller aktiviteten jeg er ute på, så jeg ikke får det dårlig når jeg kommer hjem. Akkurat dette er en vanskelig jobb. Noen ganger tåler man mye, mens andre lite. Men jeg har blitt flinkere til å lytte å kjenne på kroppens signaler å handle ut ifra dem. Og det har vært til god hjelp. Før tenkte jeg ikke over sånt, eller så hørte jeg aldri på det. Nå er jeg flinkere til å avslutte når jeg kjenner att nå er det nok.
Dette er ett av mine største problemer. For ofte vil jeg jo klare lenger, eller jeg har det så hyggelig at jeg tenker at det gjør ingenting om det blir noen timer ekstra. Og det får jeg som oftest igjen for når jeg kommer hjem.
Det er utrolig slitsomt og irriterende.
Men det er noe som jeg fortsatt må arbeide en del med. Trening, trening og trening, det er det som hjelper. Jeg har kommet et godt stykke på vei med dette, så jeg vet at jeg blir flinkere og flinkere til det.

Slutten av forrige uke begynte jeg å forbrede meg litt til en bursdagsfeiring med familien på lørdag. Forberedelser må til for att det skal gå best mulig.
Jeg gledet meg mye, bl.a. til å være sammen med lillebror og å se igjen alle igjen. Det ble òg veldig koselig, med middag på restaurant og samling etterpå med kaffe og kaker. Det ble en fin bursdagsfeiring!
I 5 og en halv time var jeg ute på farten. Timene gikk faktisk ganske fort, og det er jo positivt!
Selv begynte jeg å slite mot slutten, men den er jo forståelig når man er med 17 personer i så mange timer!

Etter jeg kom hjem hoppet jeg ut av stive penklær, og inn i deilige slaskeklær. Gjorde det koselig med titalls telys og satte på en film. Perfekt aktivitet når man er dausliten!
I 3 timer fikk jeg noe fred. Etter det gikk det bare en vei.
Det tok ikke lang før jeg fikk et helvettes panikk-og angst anfall. Og det å vente på at beroligende medisiner skal funke, det er tortur. Sekunder føles som minutter, og hvert minutt føltes som timer.
Du klarer ikke tenke, alt du kan er å kjenne på smertene i kroppen. Hvordan lungene verker under hvert åndedrag. Hvordan du holder pusten for slippe å kjenne på det i et halvt minutt. Tårene som gjør øynene såre, og den intense varmen som gjør deg gjennomvåt av svette.
Uten at du er bevist på det, er neglene borret langt inni håndflaten til man til slutt sitter igjen med blåmerker. Absolutt alle muskler og ledd er i helspenn. Noe man også merker godt dagen derpå, da du er støl der man ikke trodde det gikk ann å bli støl.

Halvannen time og par beroligende senere var toppen borte. Men smertene like store.
Enda tok det flere timer og mer medisiner før jeg fikk det bedre.

Halv 4 var endelig noen vonde timer over, og jeg fikk kommet meg i seng. Alt jeg egentlig husker den siste timen var at jeg så på kl 03.32. Regner med jeg la meg etter det. Våknet tidlig på morgenen med klærne på, lyset på og jeg lå oppå dyna å frøs. Så regner med medisinene funka utmerket til slutt!
Den natta sov jeg ivertfall veldig godt. Var tydeligvis meget trøtt da jeg ikke våknet før kl 14.
Søndagen husker jeg også lite av. Jeg var så tappet for all energi og kraft, så bare det å gå på do eller smøre seg mat var strevsomt. Hele dagen ble tilbrakt på soffan. Sovnet også et par timer senere på dagen.
På sånne dager kan man ivertfall takke høyere makter for internett, netflix og tv-serier! Det er guds gave til sånne som meg!

Mandag kom, men jeg var fortsatt like dårlig. Hadde ikke sjans til å klare å dra til psykologen på samtale den morgenen, så den måtte avlyses. Så dagen ble tilbrakt akkurat som dagen før. Den største prestasjonen jeg klarte den dagen var å ta en kjapp dusj. Og for at den ble kortest mulig, unnlot jeg å vaske håret. Kun for å bli fort ferdig.

Det er så rart hvordan denne kroppen er og fungerer. Og reagerer på ting. Det er jo ikke til å bli klok på!

Først i dag har det begynt å lette litt. Våknet opp lettere enn på flere dager. Deilig!
Hadde samtale i dag også, som jeg følte gikk veldig bra. Det å snakke om ting man ikke har klart å tatt opp eller snakke om før, gir veldig mestring.
Noen tøffe tema ble det, men uansett var det så oppløftende. Måtte i dag også ta en liten lur etter jeg kom hjem. Men jeg har hatt en bedre dag. Så jeg satser og håper ting holder på å snu.

Helgen skal uansett ønskes velkommen. Jeg har sett meg ut noen morsomme filmer jeg skal se, hybelkaninene skal få ligge å kose seg en uke til (det samme med vaskefilla) og jeg skal bare kose meg så mye jeg kan.
Håpet er å starte på blanke ark igjen på mandag. Legge en vond uke bak meg og starte på en ny og god en.

 

  • Dato:14.11.2013
  • Klokken:23:48
  • Kategori:
  • [ Psyk`o ]
  • Kommentarer: 0

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

bloglovin

KATEGORIER

ARKIV


hits