~ Vinterdrømmer ~

Stikkord:



Vi prøver litt igjen etter masse god oppmuntring, sånn bit by bit.

Jeg har lenge strevd med å finne de rette ordene for å så formulere forståelsesfulle setninger. Det var noe jeg ikke fikk til, så jeg ga heller opp.
Jeg skriver jo dagbok for min egen del, noe jeg kan ha litt nytte av. Men det har vært vanskelig å omformulere det til brukbare setninger som jeg kan legge ut på her på bloggen. Det er mye av meg som jeg ikke ønsker å dele på en blogg, noen ting er og forblir en privatsak. Selv om jeg har skrevet og delt mange vel private ting (kan noen utenforstående si) og hendelser, så er det alikevell noen ting som jeg ikke vil dele. Av hensyn til både meg selv og ande.
I de periodene jeg har slitt en god del og ikke har ønsket eller klart å skrive noe her inne, så har jeg heller valgt å la det stå stille.

Sånn som de siste ukene har vært nå, har jeg hatt mer enn nok vansker med å klare å finne ord til min egen dagbok. Det er utrolig hvor vanskelig det faktisk kan være. Og ikke minst klare å dele dem med mine kontakter!
Etter noen av samtaletimene har jeg gått derifra med et skuffet sinn fordi jeg ikke klarte å få frem det jeg egentlig hadde lyst til å få sagt. Ikke fordi de ikke har latt meg få lov, men fordi jeg ikke har turt. Eller igjen; jeg fant ikke ord til å kunne beskrive. Kanskje kunne jeg finne ett ord, men hva er vel vitsen når man ikke kan fullføre setningen? Jeg vil ikke begynne på noe jeg ikke kan fullføre.


Før jul fikk jeg vite at min faste psykolog kom til å bli borte i litt over 3 mnd. Litt kjedelig med tanke på hvor godt i gang med behandling vi var, men uansett, 3 mnd går fort så det skal gå bra. Jeg fikk først beskjed om at jeg ikke skulle ha en vikar, men en uke etterpå fikk jeg tlf om at jeg skulle få det alikevell. Litt blandede følelser, men tenkte at det er jo greit å ha en psykolog i tillegg viss det skulle være noe.
Det var først for 2 uker siden at jeg møtte henne, vikaren, for første gang. Jeg hadde jo nesten helt glemt bort hvor pinlig de første møtene kan være! Fikk fort tanker om at dette er kanskje meningsløst da jeg ikke vil klare å få et tillitsforhold fort nok til å kunne få hjelp med noe. Men jeg prøvde å være positiv innstilt på det og heller møte henne med et godt mot. Planene var klare, jeg skulle si det jeg hadde planlagt å snakke om å legge alle kortene på bordet. Ingen gåtur rundt grøten.
Men hva skjedde? Jo, det jeg fryktet. En masse meningsløs svada om alt annet enn det som var planlagt. Det gikk jo bare på det å bli kjent, og på et punkt hadde jeg sittet og snakket om arbeidskarrieren til venninner og familie i 15 minutter. Alt jeg klarte å lire ut av meg var så overfladisk og ikke relevant i det hele tatt.
Jeg hadde jo håpet jeg ville klare å si det jeg ville si, men frykten for dette ukjente mennesket ble for stort. Da ble det heller litt lettere å prøve litt hardere igjen neste gang jeg skulle treffe den faste kontakten min noen dager etterpå.

Trygghet og tillit har virkelig ufattelig mye å si i en behandlingsprosess!



De siste dagene, eller nei, de siste ukene har vært relativt tøffe. Uten at jeg ønsker å gå så altfor mye inn i det. Men dagene har vært preget av alt for mye angst og jeg kjenner depresjonen har et godt grep rundt meg. Til tider kan det føles som om jeg prøver å løpe i vann, kroppen er så tung og leddene er stive og verker. Jeg prøver alikevell å opprettholde en normal hverdag, så jeg møter venninner og drar ut på byturer. Bare så synd at jeg ofte har blitt så dårlig når jeg endelig er kommet hjem igjen. Jeg bryter sammen i gråt fordi jeg er så sliten, og jeg klarer ikke annet enn å kjenne på skuffelsen og hvor mislykket jeg er. Selv om jeg vet at jeg burde være stolt over hva jeg har fått til. Men skuffelsen klarer å overskygge alt.
For en uke siden var jeg nær ved å dra til sykehuset for å be om hjelp og å få bli der natten over. Jeg var så sliten og så full av angst. Kroppen skrek av utmattelse og jeg var så lei av å kjempe.
Men etter 3 beroligende og en god dose sovemedisiner klarte jeg endelig å falle til ro og sovne.
Dagene i etterkant har vært varierende. Noen dager har gått greit, mens resten av dagene har jeg levd på sobrilrus for å komme igjennom dem.
Jeg har ikke hatt ork nok til å engang besøke noe familie de siste ukene, bortsett fra dagsbesøk til pappa og de på søndag som heldigvis gikk veldig bra. Jeg har så dårlig samvittighet for akkurat det og jeg beklager så mye. Men jeg vet at de fleste forstår. Og det er godt.



I dag gjorde jeg en stor bragd. For første gang på lenge klarte jeg å snakke om noe jeg på forhånd hadde planlagt å si. Det er stort det.
Og selv hvor vondt det er å snakke om, så føles det godt å ha klart det. Mestring. Mestring. Veldig god følelse!

Så i dag har det nesten vært litt godt å være meg. Ukas beste følelse!

Stikkord:



Stå oppreist.

Selv om tyngden presser deg ned.

Stikkord:

        Firework


You don't have to feel like a waste of space

You're original, cannot be replaced

If you only knew what the future holds

After a hurricane comes a rainbow


You`re a firework. Show them what you`re worth.

-Katy Perry-

Stikkord:

 


(Jada,jada, vet jula er over..)

 

 

Så var julen over og et nytt år har allerede begynt..

De siste ukene før jul var jeg en del engstelig for hele juleferien. Med dårlig psykisk helse er man ekspert på katastrofetanker og den slags. Jeg var så redd for å bli dårlig(ere) og at jeg ikke ville takle å være hjemmefra så lenge. Hva, viss, tenk om-tanker.
Som oftest klarte jeg å bryte ut av tankekjøret og heller tenke i mer positive baner. Hvorfor skulle ting gå galt? Hvorfor skulle ikke jeg også kunne kose meg og leve late dager? Ting går ofte bedre enn man frykter. Det gjelder bare å huske på akkurat det!

 

Den siste kvelden før ferien brukte jeg til vask av leilighet. Og pakking. Og organisering og planlegging. Viktig med kontroll!
Vasken ble et resultat av en intens uro i kroppen. Og etter alt for mange timer med vaskefilla så var jeg mye bedre. Nå kunne jeg heller slappe litt mer av å konsentrere meg om pakkingen å planleggingen.
På kvelden måtte jeg nyte den `siste` friheten før 13 dagers sosialisering skulle begynne. Og tro meg, den nøt jeg til det fulle. Kjente jeg begynte å glede meg en god del til all julekos med begge familiene!

På fredagen dro jeg rett etter jobb. Tror det var tidenes lengste arbeidsdag. Lengtet etter ferie og babykos!!

 



 
Du vet du er godt plantet inni psykiatrien når man blir lykkelig av å få en dosett i julegave!!
//Noen kjenner meg for godt...

 

Julen ble ikke som jeg fryktet. Er så positivt overrasket og fornøyd med det. Både jeg og angsten har vært gode venner, selv om han på slutten mente at nå var det nok. Men den forstår jeg. Etter 10-11 dager rundt folk 24/7 skal han faktisk få lov til å gjøre litt motstand.
Det har uansett vært godt å kjenne på at man ikke kveles av alt det normale kjøret. Det var godt å kjenne att man kunne slappe helt av selv med folk rundt en. Jeg er jo alltid anspent når jeg er med andre, så akkurat det slapp jeg ikke unna nå heller. Men det ble uansett ikke mer av det normale. Hurra for det!

Den depressive siden svingte litt mer. Til tider en del problemer med negativt tankekjør, men lesing og tv titting ble en veldig fin distraksjon. Kom meg alltid inn igjen.
Det er godt å kunne dele med andre at jeg har hatt en fin og koselig jul. Og att jeg ikke bare sier det for å glede andre. For å ikke glemme all den glede og kjærlighet familien min har gitt meg!
Merket bare det på alle de fantastiske gavene jeg var så heldig å få av familie og venner. Jeg blir stum egentlig... Dere er så snille!! ♥

Nok en gang blir jeg minnet på hvor mye glede jeg faktisk har i livet. Det gjelder bare å huske på det når livet går imot en! Nå har jeg enda mer å se tilbake på!

 

 

Nå har jeg forresten begynt å skrive dagbok igjen. Sånn type dag-for-dag. I fjor kom jeg til Mars i årsdagboka.. Haha den latskapen..
Håper virkelig jeg klarer lengre i år! Gått bra så langt ivertfall, så jeg håper jeg kan få brukt noe av det i behandlingen også. Det blir jo lettere å huske ting når det står skrevet ned.
For husk; Alt må skrives ned på lapp, viss ikke blir det borte med en gang. Fine gener jeg har arvet det tenker jeg ; )

 

 

Å jo.. God nyttår til alle dere fine mennesker der ute! Måtte 2013 bli et år man vil huske tilbake på med glede og stolthet!

 

 



Stikkord:

Ingen sak å komme hjem etter en juleferie når man blir møtt med sin egen julegave!



Til: Ann-Jeanette
Fra: Ann-Jeanette

Like morro å pakke dem ut selv om man vet hva det er! Jeg er sikker på at jeg trippet lett på tå når jeg hentet pakken på posten. For å ikke snakke om små piruetter på vei til postkassen!
Romjulssalg er en fantastisk ting.. Jeg hadde spart litt penger da jeg bare ønsket meg 2 av disse til jul, så dette ble en super julegave til meg selv.

Nå har jeg sikret meg timesvis med kos, glede, underholdning, og sist men ikke minst distraksjon fra mine indre demoner.

 

Ville egentlig bare stikke innom for å ønske alle et riktig godt nyttår! :)

 

 

Stikkord:
Les mer i arkivet » August 2013 » Juni 2013 » Mai 2013

Miss AJ

Glade dager, tunge dager. Humor og glede, trist og vanskelig. Psyk med mye galgenhumor! Kjedelig.Dønn seriøst. Veldig useriøst. Her er det mye rart med andre ord :) PS:Dere kan gjerne gulpe opp idiotiske og usakelige kommentarer, men ikke forvent at jeg tar meg nær av dem! leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits