(30.03.2013)
Min påskeferie tilbringes på akuttdøgnenheten for ett 2 ukers opphold. Ett opphold som forhåpentligvis kan gi meg mye hjelp. Jeg fikk bare en dags forvarsel, så det å oppdatere her måtte prioriteres ned da jeg hadde titusen ting å ordne før jeg skulle dra. Men hadde ett stort håp om at de hadde trådløs nettverk her, men den gang ei. De har jo selvsagt en pasientdata i fellesstua, men følte ikke akkurat behovet for å sitte der åpenlyst å skrive på ett tastatur som bråker verre enn ett saghøvleri..
Men så i går fant jeg endelig ut noe. Jeg kan jo bare koble telefonen og dens mobile nettverk til pc`en, og Voilà: Internett på datan!!

Uansett. Påsken.
Før hele denne høytiden startet, eller flere uker før den nærmet seg , hadde jeg mye å stri med, nesten altfor mye. Dagene var ett eneste stort ork. Mye isolasjon, lite kontakt med mennesker da det var altfor vanskelig. Jeg har vært veldig deprimert med panikkangst å hele den pakken. For å overleve dagene ble selvskading det som reddet meg. Kontrollen glapp mer og mer.
Jeg startet i gamle baner der jeg egentlig ikke såg så lyst på livet. Dystre tanker kvernet dagen lang, og jeg ble egentlig mer og mer redd for hva jeg kunne finne på. For jeg VET hvor mye fint jeg har å leve for. Men sykdommen stjeler fokuset mitt.
Så jeg tok meg selv i nakken å sa ifra. Å fy fader så vanskelig og tøft det var, men du kan tro lettelsen var stor etterpå. Og endelig følte jeg litt på det å være stolt av meg selv. Nå hadde jeg vært flink.
De som kjenner meg vet at jeg aldri klarer å si ifra og be om noe for meg selv.

Noen dager etterpå fikk jeg hastetime hos psykologen. Sva på henvisningen hadde kommet. Og de ville ha meg inn dagen etter.
Tror ikke jeg overdriver når jeg sier at 30 kilo forsvant fra skuldrene mine. De vil hjelpe meg.
Takk! I 2 uker skulle jeg få være der.
Største lettelsen var å vite at jeg ikke ville ha sjans til å kunne skade meg på de 2 ukene. Selvsagt kunne jeg tatt med meg noe å skade meg på, men det var IKKE DERFOR jeg skulle dit. Nå kunne jeg få hjelp til å bruke andre metoder når angsten og følelsene tar overhånd. Som jeg har skrevet før, jeg er så motivert til å klare å legge hele selvskadingsbiten på hylla. For GODT.
Dette er en gyllen mulighet til å bruke personalet og la dem hjelpe meg igjennom det værste. Selv hvor tøft det kan bli.
Skal jeg klare å vinne over angsten, må dette faktisk til.
Siden dette er en akuttpost så blir det ikke så mye av den dype behandlingen, men heller mye miljøterapi og her-og -nå behandling. Hadde noen store behandlingssamtaler de første dagene. Litt kartlegging av oppholdet disse ukene. Hva jeg skal ha fokus på og trene meg på.

Så jeg prøver. Hele tiden, hele dagen. Flyr inn og ut av rommet og mellom stua. Prøver å være ute i miljøet helt frem til angsten nesten går over i panikk, før jeg løper på rommet igjen i noen timer.
Hviletid. Fra 20 min til 3-5 timer. Så ut igjen.
Noen ganger klarer jeg bare sitte i enden av soffan med øynene rettet mot boka mi, mens andre ganger har jeg faktisk klart å vært med litt i samtaler og se en hel film på tv`n. Min største bragd var vel å være med å spille 2 runder Yatzy med 5 stk samlet rundt bordet. Jeg ble jo gjennomvåt av svette grunnet angsten, men jeg klarte å være med!
En dag eller 2 etter jeg kom hit, klarte jeg å si ifra at jeg er elendig på å ta kontakt. Så vi ble enige om at dag/kveldskontakt skal komme innom for å ta en prat iløpet av vakten sin. På den måten ble presset minsket.
Selvsagt sliter jeg enda med å si klart ifra, men det er uansett en bedring, Jeg prøver virkelig mitt aller beste.

På et sånt sted blir det ofte veldig mye dødtid. Dagene kan fort bli veldig lange så fritiden blir enorm.
Så jeg har lest ut 3 bøker, akkurat startet på min 4. Jeg har løst sudoku så blekket spruter fra pennen. Mye serie titting på dataen. Altfor mye kaffedrikking.
Har vært på en del turer da som har vært veldig fine.
Men jeg skal ikke klage. Jeg finner alltid noe gjøre, så jeg kjeder meg i grunn ikke så mye.
Er uansett glad jeg har blitt tatt så godt imot av alle de herlige personalet. De har virkelig vært snille med meg og vært til stor støtte. Har hatt 2 anfall under oppholdet så langt, å jeg fikk god hjelp til å komme over dem og ned på gulvet igjen. Selv hvor mye til bry jeg følte/føler meg, så er jeg glad de var der for meg.

Selv om påsken snart er over, så håper jeg det som er igjen av den blir bra.

Etter jeg viste frem min nye bok (anbefaler!!) for noen dager siden, så tenkte jeg att jeg ville dele noen av mine favoritter de neste dagene.

Jeg er en periodeleser, så jeg får som regel samlet opp noen bøker som jeg har ønsket å lese. Selv er jeg mest glad i historier fra virkeligheten. Og siden jeg selv er inne i psykiatrien, så er bøker om dette ekstra givende å lese. Det er så masse en kan lære og forstå bedre. Sånne bøker setter seg mer i minne enn vanlige bøker som krim++

Det siste året har jeg lest noen som er blitt mine favoritter, så jeg anbefaler virkelig disse bøkene. Igjen, de kan gi en masse! :)

 

 


# 1 - Historien om Ragnhild: "Hun ville jo ikke dø"

 

Sommeren 2010 var super. Ragnhild har vært på ferie i Sverige med tante Betty og fått enda en ny venninne. I høstferien skal hun til Tyrkia med bestevenninnen. Nå nærmer det seg slutten av juli, og Ragnhild planlegger sin egen konfirmasjon. Det er snakk om at hun kan få det til allerede til høsten, eller i hvert fall neste vår.
To dager etter, lørdag 31. juli, blir hun funnet død på en madrass i en kjellerleilighet. Bare 15 år gamme blir hun et av Norges yngste overdoseofre.
«Vi tror vi svever, men du kan se at vi er kjørt», skrev Ragnhild i dagboken sin. I boken «Hun ville jo ikke dø» forteller journalist og seksbarnsmamma Siren Henschien den ærlige historien om hvordan en ung jente mistet seg selv til rus. Og hvordan «det store vi» sviktet da hun trengte oss mest.

 

Denne er og forblir favoritt nr 1!

        Lever

Dagens store høydepunkt var faktisk å gå til postkassen. For der lå min kjære etterlengtede pakke fra Capris/adlibris! (trykk på navnet for å komme til siden)




Å oppdage pakke i posten er vel den beste følelsen i verden?!

 

Du kan besøke bloggen til denne fine jenta Her.

 

Jeg er så glad jeg i periodevis klarer å lese bøker. Når uroen ikke stjeler all oppmerksomhet, å jeg faktisk kan ligge å slappe av med en bok. Det er virkelig noe jeg setter stoor pris på : )




Seize the day or die regretting the time you lost.

(12.03.2013)

Igjen har det blitt en stund siden sist. Bloggen har vært veldig nedprioritert i den siste tiden.
For å sitere noe en kjær venninne skrev en gang; Silence is better than bullshit.

Det begynner å bli en stund siden jeg kom hjem fra et ukes opphold på psykehuset. Det ble en fin redning der og da, men det tok ikke mange dagene før hjemlengselen var stor. Spesielt savnet etter min egen seng kan jeg med hånden på hjertet si var mitt største savn! Må jo nesten være mot sin hensikt å ha så steinharde senger og løvtynne puter på et sånt sted..! Luksusproblemer!
Om jeg fikk så mye ut av oppholdet kan vel diskuteres. Igjen, det ble bare en liten redning der og da.

Hadde håpet på litt mer hjelp, att jeg skulle bli sett litt mer. Det ble søkt på et behandlingsted hjemme på lillehammer, men fikk som forventet avslag. Etter det fikk jeg bare beskjed om å holde ut og vente til min faste psykolog kom tilbake fra permisjon. Legen hadde nok helt glemt bort att han skulle søke andre steder også.. Å siden jeg av min idiotiske natur møter alle med et smil, selv hvor mye angst og smerter jeg har innvendig, så såg han ingen grunn til at jeg skulle være der lengre.
Jeg var så skuffet, aller mest på meg selv, men noe på personalet også som aldri meg.. Jeg savnet at ivertfall kontaktene mine skulle se på meg å spørre om hvordan det gikk. Ikke bare spørre i forbifarten fordi de skulle hente meg til middag eller be meg med på spill. Det er ikke da man starter en samtale.
Så jeg klarte aldri å si ifra. Så selvsagt ser det ut som om det gikk bra, eller bedre.
Jeg blir bare så frustrert og forbanna på meg selv.. Jeg kunne hatt enda bedre utbytte om jeg ikke hadde hatt den forbanna maska på.
 

Etter jeg kom ut og hjem igjen, har tiden vært vanskelig. Til tider nesten uoverkommelig. Men jeg venter å holder ut.
Hva jeg venter på er jeg nesten ikke sikker på selv.
Venter på mer hjelp. Venter på håp. Venter på en fremtid.
En ting har jeg ivertfall klart å sett klart etter oppholdet; Jeg ser at jeg MÅ ha mer hjelp. Jeg ser HVA jeg må ha hjelp til. For å klare å takle dette alene, det klarer jeg ikke. Eller jeg klarer det jo, men jeg vil virkelig ikke ha en fremtid der jeg må skade meg for å takle det. Jeg er så lei og så klar for å legge selvskadingen på hylla- for godt! Men for å klare det, må jeg få mer hjelp.

Jeg er lei av å bli prakka på piller som skal gjøre alt bedre, for å så bli overlatt til meg selv.
Og med sånne piller er jo også avhengighetsfaren stor. Så senest forrige uke fikk jeg beskjed om å ha et opphold på pillene fordi jeg har brukt dem så ofte i lengre tid.
Så ble jeg overlatt til meg selv. Igjen. Uten noen reserveløsninger.

Jeg kan ikke annet enn å føle meg totalt hjelpesløs og liten. Jeg blir så likegyldig av å gå slik. Lei av å vente. Lei av å måtte stå i denne dritten selv.
Er det jeg som gjør noe feil? Er alt bare min egen skyld? Kansje dette bare er vel fortjent fordi jeg er jeg.
Håper bare så inderlig jeg slipper å vente så mye lenger, at jeg snart får svar på ting. Bare det ville lettet så mye. Gå i uvisse kan jo gjøre selv en frisk person småtullete.

(01.03.2013)


Dette er ikke hva livet skal dreie seg om. Men for mange er dette hverdagen

I dag, 1 Mars, er det verdensdagen for selvskading. Der målet er å rette fokus på et vanskelig og tabubelagt tema. På å få det frem i lyset.
Jo flere som vet og lærer, jo mer behandling kan det skapes.

Velger å sitere fra LFSS sine sider:
LFSS står for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord og ble etablert i januar 2009.
Vi er en ideell organisasjon og jobber ut fra likemannsarbeid og frivillighet. Det vil si at vi som er aktive innenfor LFSS har egen erfaring som pårørende, brukere eller fagperson som har et engasjement og ønsker å bidra med sin kunnskap til oss. Målet er å være et ressurssenter for pårørende, brukere og fagpersoner, andre som vil vite mer om selvskading og selvmordsproblematikken.
En annen stor oppgave er å drive opplysningsarbeid generelt i samfunnet. Øke bevisstheten, og minske på tabu.
LFSS er i dialog med andre brukerorganisasjoner og politikere.
 

Jeg vil vise min støtte for arbeidet LFSS gjør. For 70 kr har jeg bidratt til å kunne gjøre noe stort og viktig. Armbåndet beviser min støtte.
Ønsker dere også å bidra, kan dere kjøpe armbåndet på linken nedenfor.
Hvert eneste kjøp kan utgjøre en stor forskjell.

Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits