Siden jeg de siste dagene ikke har kommet på et ord å skrive ned velger jeg heller å la vær å skrive noe her inne.

Helgen ble god, fikk slappet av en del samtidig som jeg har vært en del sammen med familien.
Alt har gått bra, både sosialt og privat :)

Men vettu hva? Imorgen tar jeg ferie!!!

Rett etter jobb blir jeg hentet av den gode gamle gjengen fra valdres. Hele gjengen fra Tunet + de som jobber der, OG meg, skal på hyttetur igjen!!
Hvor morro skal ikke det bli? Også så koseligt at jeg ble bedt med selv om jeg ikke bor der lengre !

Vi blir 2 netter på fjellet, så jeg har bedt til værgudene om flott vær, for jeg SKAL fiske å FÅ fisk!!
Det har jeg bestemt nemlig :)

Fredag drar jeg ned til mamma å blir der til neste uke, mandag.
Bloggen bli selvsagt da nedprioritet, men gleder meg til å fortelle om turen!

Ååååh ferie, come to me!

Og imens vil jeg ønske alle en fortsatt fin uke og god helg, håper dere vil kose dere like mye som jeg skal gjøre :)

 







 

 

Og en annen ting, jeg er faktisk snart i mål: 
94 dager skadefri idag.
6 dager igjen til hele 100 dager!

Etter en hektisk uke har jeg nå tatt imot helgen med vidåpne armer.
Kan nesten ikke vente til å sove, for det å sove leenge imorgen er noe jeg virkelig ser frem til. Sukk :)

Hva planene er? Ingenting. Nada. Zero.
Og det er akkuratt det som er så godt!

Eller jo, litt planer har jeg jo, for se hva jeg fant PÅ SALG:


Og når jeg i tilegg legger til





I et lite desperat forsøk på å være litt sunn, måtte jeg kjøpe en kurv med herlig jordbær!
Skikkelig kosehelg! Nå blir jeg god å rund nå tenker jeg :)
(Foresten, det ser ut som om smågodt posen er full, men det er den virkelig ikke..)

Jammen er jeg glad jeg ikke jobber som modell!!!

Også en annen ting, en hver isoman som meg, trenger dette.





Greit nok, isen blir ikke like god som butikk is, men den blir ivertfall billigere!

 

 

Med dette ønsker jeg alle en riktig god helg! Kos dere! Det skal ivertfall jeg gjøre :)

-90-





Når man går for å hente posten regner man med tonnevis med reklame, og kansje en regning eller tre.
Det er da det er så sinnsykt morro å finne et overraskende brev!

Man tar seg selv i å springe tilbake i hus da nysjerrigheten nesten tar helt over!
Med et stort smil om munnen leste jeg et vakkert brev, før jeg så denne (bildet).


MAN BLIR SENTIMENTAL AV MINDRE!!

 

Åååh, jeg elsker gledelige overraskelser : )

 

--Stikk innom å hils på den vakre piken som gledet ei jente sånn--

Onsdag 22.06:

Etter en lang og god natts søvn, ble det en fin og god start på dagen. Formen kjentes fin også!
Kjente jeg gledet meg til å komme på jobb og treffe de små søte.
På vei til jobben kom jeg plutselig på: Jeg skal jo ha samarbeidsmøte med sjefen og nav-mannen!
Gulp.. Men det ville nok sikkert gå bra. Magefølelsen sa ivertfall det!

Været var virkelig på godsiden og ungene kom stolt løpende mot meg for å vise seg frem i shorts og kjole! Og for å ikke glemme selve kronen på verket; Sandaler med sånn blinketing!!
Da er det sommer!

Møtet var satt opp til samme tid når jeg begynte. Jeg møtte navmannen å geleidet han inn på kontoret.
Viste på veien frem de flotte tegningene og tingene barna har laget. De er jo så flinke!!
Egentlig var jeg ikke sikker på hva jeg skulle forvente meg under møtet.
Usikker om jeg var helt ferdig med praksistiden min, eller om de ville forlenge den. Og evt hvor lenge de ville fortsette. Dvs, hvor lenge bhg vil fortsette å ha meg der.
Selvsagt var jeg redd jeg hadde gjort mye feil, eller ikke tatt nok iniativ til ting osv..
Men det var nok sikkert selvtilitten som tenkte høyt.

Vi begynte snakket om hvordan jeg synes det har gått så langt.
Jeg merket jeg satt altfor anspent, og hendene skalv litt vel mye. Så dem prøvde jeg å gjemme under bordet!
Men jeg fikk sagt det jeg ville. Dette har faktisk gått mye bedre enn forventet. Jeg trives i arbeidet og har det mye gøy med barna Samtidig som jeg får utfordret meg på mange ting. Som f.eks være bestemt, spørre og snakke med personal og å ha pauser sammen med flere av personalet.
Alikevell føler jeg at jeg mestrer det.

Det kom masse positive tilbakemeldinger fra begge 2. Sjefen synes jeg gjør en veldig bra jobb med ungene, de føler seg trygge på meg, noe som også gjør at de hører på det jeg sier. (Stort sett ivertfall!!)
Nav mannen var også veldig imponert over alt jeg har klart. Det at jeg har vært på jobb selv om jeg har hatt en dårlig dag. At jeg viser at dette er noe jeg vil, for det ER DET VIRKELIG!
En av utfordringene mine er det med pauser. Det er, og har vært, vanskelig for meg å sitte på pauserommet med andre rundt meg. Jeg er forferdelig på small-talks, jeg får klaus og mye angst. Jeg vet liksom ikke hva eller hvor jeg skal gjøre av meg. Alt blir bare så ubehagelig.
Sjefen snakket om at hun ville jeg skulle prøve å snakke mer med personalet, så det var der jeg snakket om at det med pausene var vanskelig for meg. Heldigvis skjønte hun mye mer da!
Men jeg skal fortsette å trene på det. Trene på å klare å snakke litt under pausene, prøve å delta litt i samtalene.
Målet er å kunne gå på pause uten å føle alt dette ubehaget, å det skal jeg klare! Jeg trenger bare litt tid, å det er jeg så takknemlig for at de vil gi meg.
Det samme gjelder også å møte foreldre når man tar imot barna. Har gjort det 2 ganger med ett barn, å det gikk jo greit. Så nå har vi avtalt at jeg skal være med en av personalet når hun tar imot ett barn som kommer.
Da får jeg sett og hørt hvordan de gjør det, og etterhvert kan jeg prøve meg mens den andre er med.
Greit å ha noen å støtte seg på viss man ikke vet hva man skal si!

Jeg og sjefen ble sittende etter møtet med navmannen, og vi satt vel å snakket i 20 min ca!
Det er noe jeg satte stor pris på.
Jeg har virkelig vært heldig med praksisplass. Det er så godt å vite at man blir forstått, og at de vil hjelpe meg til å klare arbeidslivet!
Og i tilegg få høre at man blir satt stor pris på, ja det gir meg mye!
Magefølelsen tidligere fikk rett, møtet gikk jo kjempe bra!
Jeg har fortsatt en jobb å gå til etter sommeren og hele høsten. Det lettet meg mye!
Det er godt å endelig ha noe fast å stå opp til.

Resten av arb dagen var en sann glede. Ungene var så blide og fornøyde, noe som gjorde at jeg også var i godt humør! Men hvem blir ikke i godt humør av barnelatter, bøttekaker og dansing til musikk?!
Jeg er nemlig blitt ekspert på å lage bøttekaker! De blir fantastiske om jeg får si det selv!;)

Enda bedre ble også dagen når jeg etter jobb møtte ei av besteveninene mine!
Vi plantet oss ned i parken med en god kopp kaffe og nøt det varme været mens vi snakket om alt og alle.

Jeg ville rett og slett bare fortelle verden at jeg har hatt en av de beste dagene på leeenge!
Fresh og opplagt føler jeg meg. Rett og slett!
Tror det kommer av søvnen, for den har vært super den siste uken!
Hver dag har jeg stått opp mellom 7-8, og vært i seng før kl 23. Og pga hektiske dager, så sovner jeg så og si med en gang. Og hele natten lang!
Skjelden kost.

Nyter det så lenge det varer!

 





Se, min første avlegger som har overlevd....... MEG!

 

I lang tid har jeg heller unngått ting som for meg er angstfylte. Jeg har jo klart meg alikevell, så hvorfor utsette seg for unødvendig angst?
Men det er jo visse ting jeg enda har slitt en del med, så jeg får heller si at DET er mye mer unødvendig.

Etter fredagens angsttrening fant jeg ut att dette skal jeg virkelig få gjort mer i fremtiden.
Det ga meg en skikkelig positivitets-boost, noe som jeg tror, ga meg en bra helg.
Jeg levde lenge på mestringsfølelsen.

På neste behandlingssamtale om torsdag skal jeg legge frem listen. Nå har jeg ivertfall noen spesifikke øvelser jeg kan gjøre. Jeg regner med dette er noe jeg skal/må gjøre alene, men det gjør ingenting.
Det er jo en tidkrevende prosess, så det blir sikkert lettere å heller snakke om øvelsen etter den er gjort.

 

 

 

Div Angst trening øvelser:

Matbutikk:
Spørre om hvor forskjellige matvarer ligger.


Klesbutikk:
Be om hjelp til å finne klær.
Eks: Skjorte/bluse som kan passe svart jeans.

Kosmetikkbutikker:
Spørre om anbefalinger på produkter som: Håndkrem, hudkrem, både allergifri og ?vanlige?, sminkeprodukter for min hudtyper og hårprodukter for tørt/slitt hår, og hva som er best.

Det samme gjelder egentlig for andre butikker også.
Dvs: Skobutikk- stille spm om sko.
Bokhandler- spørre om dem har bøker inne, og om dem har noen anbefalinger.

Jeg må også trene på å si ifra viss:
- Jeg skal forbi noen som står i veien
- Noen går foran meg i køen. (Noen eier ikke folkeskikk!!)


Andre angstfylte ting jeg skal prøve meg på:
- Gå inn i en butikk å spørre om veien til et sted
- Spørre en tilfeldig på gata om veien til et sted      
- Spørre en tilfeldig om klokka 
- Prøve å delta i samtaler under pausen på jobben



 

Dersom man skal lære å spille piano bør man starte med en enkel melodi av tre eller fire toner.
Angsttrening bygger på samme prinsippet.
Begynn med de små øvelsene!
Når du er trygg på tre eller fire trinn kan du øke vanskelighetsgraden.
Dersom problemet er å ta bussen, må du først ta bussen sammen med en annen person, du kjenner, før du begynner med å ta bussen alene.
Etter noe trening, når du føler deg komfortabel, kan du prøve alene tre eller fire stasjoner.
Dersom angstøkningen etter en eller to bussholdeplasser oppleves som svært ubehagelig, bør du konsentrere deg om pusten FØR du går av bussen.
Tenk også tanken at andre som er mye mindre intelligent enn deg, som er i mye dårligere form og som er mye reddere enn deg, har klart denne utfordringen og er blitt kvitt angsten og at det derfor er opplagt at også du kan klare det. Trinn for trinn!

Avsnitt hentet her.



Rett og slett må jeg bare ta meg selv i nakken å øve på ting som gir meg angst.
Jeg må lære meg å klare å stå i situasjonen og kontrollere meg selv og angsten.

 

Selvsagt når jeg endelig har satt meg ned for å skrive opp øvelser jeg skal trene på, jo da står alt stille oppi toppen.
Men dette er jo uansett en start! :)

 

 

(19.06.2011)

Idag tenkte jeg å sjekke ut hvor på topplisten jeg ligger i mitt område.
Jeg driter jo egentlig en lang en hvor høyt oppe eller nede jeg ligger. Jeg gjør dette for meg selv, fordi jeg synes det er morro og det gir meg mye.
Jeg søkte opp lillehammer, men ingen meg der.
Da slo det meg. Jeg har jo ikke byttet til ny stedsplass etter jeg flyttet, som nå er hele 8 mnd siden!

Jeg fikk meg en positiv overraskelse kan man si..

 

Men gleden varer vel ikke så lenge, for jeg må jo bytte sted siden jeg har flyttet!
Uansett, det gleder meg at jeg har lesere!

(18.06.2011)

Fra Eva sin blogg:
Jeg har jobbet i psykiatrien i flere år. Jeg har jobbet på akuttpsykiatrisk avdeling, privat institusjon og DPS. Denne jobben har lært meg utrolig mye. Kansje mest om meg selv?? Jeg har sett og opplevd mange mennesker som virkelig har jobbet mot indre demoner og som har stått imot. Jeg har sett den smerten og de sårene mange har og som de må leve med - ikke alle har klart denne jobben, og noen har til slutt gitt opp kampen for å leve det livet de ønsket.

For noen år siden, når jeg bodde i Valdres møtte jeg ei vettskremt jente full av sår. Rett og slett- jenta var livredd og hun var full av sår og arr. Veien hun skulle gå, skjønte jeg kom til å bli lang og vanskelig - jævli vanskelig!!! Jeg flyttet kort tid etter, og fikk aldri sett det arbeidet hun la ned for å overvinne demonene sine.
Et par år senere havnet jeg helt tilfeldig innom bloggen hennes. Her fikk jeg se, her fikk jeg lese!! Hun skriver om sin vei ut av lidelsen sin, om oppturene og nedturene. Tror mange ikke vet hvor flink den jenta har vært. Jeg ble så stolt på hennes vegne  -så ekstremt stolt!!! Ta gjerne en tur innom og les om hennes hverdag. Kansje noen får seg noen aha opplevelser og kansje også litt andre måter å tenke på selvskadere på!!!

Jeg spurte om hun også ville skrive litt her på bloggen min, og jaggu sa ho ja. I morgen kommer hennes innlegg her, og håper dere vil like det. Jeg satt i alle fall med tårer i øynene og ville gi ho en utrolig stor klem.



Veien mot en hverdag uten angst og selvskading.
 

Angst er noe flesteparten av oss vil oppleve i løpet av livet. I både stor og liten grad.
Selv var jeg 15 når jeg ble rammet. Jeg bare viste det ikke selv.
Etter flere år som offer for mobbing, var hodet mitt blitt helt hjernevasket.
Jeg følte jeg fortjente all den smerte jeg kunne få, fordi jeg var verdiløs. Det gjorde så vondt langt inne i meg, men jeg viste aldri hva det var. Det ble mye redsel over hva dette kunne være, så det å skjære i seg selv, det ga meg en slags indre ro og en bisarr følelse av mestring.

Det tok mange år før jeg viste hva den vonde klumpen i magen var.
Angst og panikkangst. Det er ikke så lett å vite hva det er når symptomene kan være så mange. Mine symptomer gikk for det meste i :hyperventilering, hjertebank, smerter over hele brystet/magen og kraftig skjelvinger i hele kroppen. Noen ganger besvimte jeg grunnet hyperventileringen.
Å være 17 år å innse at du er psyk, det var tungt.

Jeg har alltid hørt at det å starte på videregående kom til å bli de beste årene i mitt liv. Det er jo på den tiden man virkelig skal slå seg løs å leve ut ungdomstiden sin.
Treffe nye mennesker, flørte og være med på morsomme fester! Jeg presset meg mye det første året, gjorde ting jeg egentlig ikke ville være med på, men jeg var desperat etter å endelig få være en del av de andre.
Til slutt tok angsten overhånd, og jeg ble mer og mer isolert. Skolen ble ett helvette og mitt største ønske var å få mot til å presse kniven langt nok ned over håndleddet. Det var her jeg fant ut at dette kunne jo ikke være helt riktig.
Livet skal vel ikke være så vanskelig..?

Psykiske lidelser var (og uheldigvis er) veldig tabubelagt. Mennesker som gikk hos psykologer var jo gale, og selvskadere var oppmerksomhetssyke emoer. Når slike dømmende påstander florerer på nettet og i samfunnet, var det vanskelig å be om hjelp.
Selv var jeg livredd for dette! Men allikevel skjønte jeg at jeg trengte litt hjelp. Valget falt på helsestasjonen for ungdom. Jeg kan fortsatt huske det som om det var i går.
Det er nok ett av det vanskeligste valget jeg noen gang har tatt, men det er også det klokeste jeg har gjort!

Jeg kom fort under BUP (Barn og Ungdoms Psykiatri) og fikk en fantastisk psykolog. Nå lærte jeg også hvorfor jeg fikk det så vondt inni meg når jeg var med andre mennesker. Jeg hadde sosial angst.
Etter hvert som månedene gikk ble jeg mer angstfylt, mer deprimert og suicidal. Jeg orket ikke mer, ville bare ikke mer.
Det endte med en overdose tabletter og blålys til sykehuset. Så en akuttinnleggelse på psykiatrisk avd for barn og ungdom i 2 uker.

Så skjedde det store vendepunktet i livet mitt. Jeg ble innlagt på en langtidsavd.
Her er det også mange fordommer som er ute å går når det gjelder å bli innlagt på en psykiatrisk institusjon, så dette var jeg også livredd for! Jeg så for meg gamle og skumle pasienter som gikk rundt å hylte og skreik, slo hodet i veggen å rett og slett var gærne. Så feil kan man ta. Synet jeg møtte var normale mennesker, personal som går med vanlige klær, ingen skumle sprøyter eller beltesenger.
Ja, jeg fikk meg en positiv overraskelse!

Så var behandlingen i gang!
Den første tiden var som forventet tøff. Det tok ca 4 mnd før mine behandlere endelig klarte å få i hodet på meg at selvskading ikke er veien til et bedre liv. Jeg lærte om alt det vonde selvskading førte med seg, hvor mye det skadet både meg selv og mine nære. Hvorfor i alle dager klarte jeg ikke å forstå det før nå?
Det var bare så innmari synd jeg forsto dette litt for sent, for det var først nå jeg fant ut hvor avhengighetsskapende selvskading var. Det ble ikke bare bare å slutte med det.
Det ga meg en slags trygghet og glede. Selvsagt en falsk trygghet!
Så begynte kampen mot selvskadingen.

Etter noen mnd gikk det lettere å være der. Men siden selvtilitten var så langt nede klarte jeg aldri å se selv den gode jobben jeg gjorde. Jeg var sikker på at det var ikke jeg som gjorde jobben, det var jo personalet!
Men igjen, hvordan kan ens behandlere plutselig gjøre deg frisk?
Det er du selv som må gjøre jobben, de er der for å kunne gi deg støtte og hjelp på veien!

Pga min angst klarte jeg ikke kjøre buss eller dra på kjøpesenter. Jeg fikk mye læring om hvordan jeg skulle få dette til. Og den eneste måten man kan klare dette på, er trening. Og ja, det ble mange angstreningsturer der det kunne være litt folk, som buss, by og kjøpesenter.
Det ble mange fjelltopper å bestige med mye angst og depresjoner, men etter hvert som man klarte å gjennomføre turene, da kom mestringsfølelsen.
Det var en helt annen mestringsfølelse enn den selvskadingen ga. Dette var så mye bedre. Jeg begynte å se lyset i tunnelen.
Nye mål sattes stadig opp. En dag om gangen. Ikke stress, da kan det være fort gjort å krasje.
For hvert mål som ble besteget, vokste jeg mer og mer. Det samme gjorde selvtilliten.

Nedturene kom også ofte å beit meg i rumpa, men det som da var veldig viktig var å ikke legge seg rett ut å gi opp.
Nedturer vil nok alltid komme, så det gjelder å finne en måte å takle dem på. Og samtidig finne en balanse som gjør at du kan takle motgangen samtidig som du alikevell klarer å holde deg oppe og i gang.
I nesten 2 år var jeg pasient ved institusjonen.

Man skulle tro det var mine verste år, men for meg er det omvendt. Oppholdet har gitt meg så mye mer en det jeg alene kunne klart. Nå ventet et år til med tett oppfølging og behandling.
Endelig klarte jeg å se lyst på livet selv om jeg enda ikke var frisk. Mange treningturer måtte jeg fortsatt gjøre. Møte angsten å presse den til det ytterste.
For hvem er det egentlig som styrer livet ditt? Er det deg selv eller angsten?
Angsten hadde tatt nok av mitt liv, så nå var det min tur til å ta over styret!
 

Min store drøm er å jobbe i en 90-100% i en barnehage.
Her må det også mye øving til, da i form av arbeidstrening. Jeg begynte så smått i en matbutikk.
Når jeg klarte å være på jobb samtidig som jeg klarte å kontrollere angsten, det gjorde meg så stolt og glad. Jeg fikk mye motivasjon til å fortsette.
Endelig ble jeg klar for å flytte for meg selv, i en helt ny by med helt nye behandlere!
For første gang på 3 år følte jeg meg noenlunde normal igjen.
Det å ha familie og venner noen minutter unna, det var fantastisk!
  

8 mnd etterpå, her sitter jeg!
Hva med barnehagedrømmen? I dag jobber jeg 2 dager i uka i en barnehage. Om noen uker jobber jeg 3 dager i uka!
Gleden over å mestre praksisjobben er enorm!!

Det hender livet kommer å sparker meg når jeg ligger nede enda.
Selvsagt når det er som verst, synes jeg livet er grusomt. Men da tenker jeg over alt jeg har klart å oppnå de siste årene. Det er noe å være stolt av!
Det gjelder å ha en slagplan liggende når nedturene kommer. Om det er selvskadingstrang eller angst og dystre tanker. Gode mestringsstrategier er viktig å ha! Man må selv finne ut hva som passer for en selv og hva som funker.
Noe som kan funke bra for mer er vasking, rydding, spille og å se filmer/serier.
Å vaske bort angsten er for meg veldig effektiv! Er det noe jeg ikke skal gjøre, så er det å legge meg ned å gi opp. Da kommer man jo ingen vei.
Det er vel opp og frem man skal, ikke sant?

Å kjempe mot selvskadingen er fortsatt ingen lett sak. Viktig å ha gode mestringsstrategier her også.
Sett opp mål og lag belønningslister etc..

Pr i dag er jeg oppe i hele 84 dager skadefri!! Det er 4 år siden sist jeg klarte å gå 84 dager uten å skade meg.
Etterhvert blir målet å tørre å gå med korte ermer ute blant folk,  uten å være så redd for dømmende blikk og kommentarer.
Jeg er ikke farlig selv om jeg har arr.

Hadde noen fortalt meg for 4 år siden at jeg skulle leve et ganske så normalt liv i dag,
hadde jeg ledd personen opp i trynet..!
Så Uansett hvor jævlige ting kan være, så vil det alltid bli bedre.

Jeg er et levende bevis på at det går ann bli bedre!
Man er så mye sterkere enn man tror!

 

Noen av kommentarene jeg fikk:
Kirsti: Dette var en sterk historie! Du har jobbet hardt for å få til det du har i dag. Mange gode mestringsstrategier og opplevelser. Jeg håper mange leser bloggen din, det er viktige tema å si noe om. .helt sikkert mange som kjenner seg igjen i det du skriver!
Lykke til videre i livet med jobb og helse, keep up the god work!

Mona: Tusen takk for at du ville dele din historie med oss bloggleserne til Eva Renate.... Du er tøff, stå på videre. Lykke til :-)

Linda Therese: Den gode fe Eva svinger staven og finner en fin måte å bruke bloggen sin på. Tusen takk.
Og til Ann jeanette, kor tøff du e som skriver detta, du e kjempeflink og eg e super stolt av deg. 82 daga og forhåpentligvis still going strong. Stå på pia, eg heie på deg vet du. Klem

Kaja: Jeg ble så glad da jeg kom til det avsnittet hvor det sto at du jobber i barnehage nå, akkurat som du ønsket! Takk for at du deler av livet ditt, jeg skal i alle fall huske det!

Eline Sofie: All respekt til deg!!

 

Jeg vil be dere ta dere tid til å stikke innom Eva`s lille hjørne.

 

Hun har skrevet et rørende innlegg som fikk meg til å felle noen tårer!  

                                            ---Å være psykisk syk ---

 

For å ikke snakke om alle de humoristiske innleggene som gir deg en skikkelig feelgood-feeling!
Jeg er hekta, og det vil DU bli også! : )

Etter at jeg flyttet til lillehammer har jeg ikke hatt noen offisielle planlagte angsttreningsturer med mine behandlere. Det har alltid vært alene jeg har utfordret meg selv.
Selvsagt er det bra det også, men det er litt godt å vite att du har noen bak deg som kan støtte deg på veien.

Turene kan være veldig tidkrevende og slitsomme. Men selvfølgelig; Det er verdt strevet!
For 4 år siden klarte jeg ikke engang å kjøre buss, spise på resturang eller gå på kjøpesentre pga angsten.
Men med mye trening disse årene er dette nå i boks. Nå gjenstår det bare finpussen.

Det jeg nå skal jobbe med videre fremover, er å ta kontakt/be om hjelp til fremmede.
Fremmede kan f. eks være servitører, ekspeditører i butikker, bussjåfører og folk på gata.

For meg er dette veldig vanskelig, jeg klarer ikke engang si Unnskyld viss jeg skal forbi noen som står i veien, eller be om hjelp pga et produkt i butikken.
Dette er jo noe som er helt normalt for folk flest, så jeg skjønner egentlig ikke hvorfor dette er så vanskelig for meg. Men man blir ikke bedre av å sitte å lure, her er det bare trening som gjelder!

Før vi dro på senteret fikk vi tid til å snakke sammen litt først. Jeg har aldri hatt samtaler på kontoret hennes før, så det hele ble bare litt rart og ubehagelig. Men fikk ivertfall sagt noen ord, og det var moro å fortelle at jeg har vært så lenge skadefri! Hun ble positivt overrasket og det kjentes veldig godt å se smilet hennes i både øynene og smilet rundt munnen!

På vei mot senteret snakket vi litt om hvor problemet ligger, og hva vi, eller jeg, skulle gjøre.
Siden jeg hater å be om hjelp, fant jeg ut at jeg kunne prøve meg inne på kosmetikkavd.
Først skulle jeg spørre hvor håndkremene er, for å så spørre om hennes anbefalinger mot tørre og allergiske hender.

Siden jeg hadde en del angst og var sliten fra før av, ville hun at jeg bare skulle ha ett oppdrag i dag. Noe jeg villig sa meg enig i. For det er jo ikke noe vits i å presse seg selv for hardt viss man er litt skjør fra før.

Som forventet steg angsten høyt mens jeg nærmet meg butikken. Jeg måtte bare bite tenna sammen og tenke høyt for meg selv at nå er det Vinn eller forsvinn. Dette går bra. Hvorfor skulle det ikke det?
Den vakre jenta er til for å brukes! Ja, hun var dritfin!!

Jeg sette på mitt fantastiske smil å lot det stå til. Jeg snakket kanskje litt lavt, men hun skjønte hva jeg sa. Hun var kjempe flink og service innstilt. Jeg ble faktisk anbefalt en håndkrem av den billige typen. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.. Har som regel alltid vært borti det omvendte!
Jeg slapp å prate så mye da hun stod for det meste av det.
På slutten fikk jeg ivertfall sagt den innøvde frasen: Jeg skal tenke litt på saken, men tusen takk for hjelpen!

Jeg har nemlig et problem med å si nei når noen anbefaler meg noe, eller bare prøver å selge meg noe.
Veldig dum uvane må jeg si, og kanskje ikke så økonomisk heller!

Det var heldigvis kontakten som ba meg si det når jeg fortalte henne at jeg klarer ikke si nei.
Og det hjalp veldig! 
Og selvsagt hjalp det veldig at butikkjenta var så hyggelig som hun var, hadde nok vært verre med ei sur gammal røy som ville prakke på en med ting og tang.

Siden angsten nå hadde blitt veldig stor, fant vi ut at vi kunne bare gå å tusle å se oss litt rundt i andre butikker mens vi snakket om hvordan det gikk og om helt vanlige ting.
Over hele butikken var det tjukt med salg overalt, så det var litt moro å bare se på alt.
Vi gikk og diskuterte om mye av den forferdelige moten som er, for jammen er det mye rart folk velger å ha på seg! Greit nok så er jeg ingen moteløve selv, men alle normale mennesker klarer vel å se at et plagg er stygt eller ei?

Angsten ble etter hvert roligere og en dæsj trøtthet kom over meg.
Det ble ingen handling på meg, bortsett fra medisiner men det regnes vel egentlig ikke med.
Men det var alikevell koselig å ha med seg kontakten. Og det hjalp jo også på at hun var ivrig etter å sjekke ut klesbutikkene!

Jeg ble fornøyd, men sliten, etter dagens lille trening. Det er så herlig å vite og kjenne på at alt gikk så bra.
Jeg overlevde jo, er det ikke utrolig? Neida jeg viste jo at jeg ville overleve, det er bare litt tungt å vite at det kreves så mye av meg selv. Men på sikt så er det jo verdt det, når jeg en dag kan be om hjelp helt uten problemer og angst.

Det var veldig godt å komme hjem. Og enda bedre var det å få en hyggelig tlf der man hører at man blir satt pris på!
Husker dere den scrapbook albumet jeg lagde? Den lagde jeg til personellet i den forrige behandlingsopplegget jeg var i, der jeg bodde i overgangsboligen.
De var så glad når de hadde fått den, og de synes den var så fin!
Det var virkelig fantastisk å høre!! Jeg er så glad de likte den, jeg har ikke ord engang! : )

 

Så nå skal jeg virkelig ta helg med god samvittighet, og bare kose meg å slappe av!
Har nemlig store planer om å bare være et soffadyr hele helgen. Er ikke det deilig så vet ikke jeg : )

 

En riktig god helg til dere, kos dere masse og nyt fridagene!



                                                     -83-

 

Jeg har spandert på meg noe jeg virkelig har hatt lyst på lenge. Aldri tatt meg råd til det, men nå kunne jeg endelig gjøre det.


Helt siden boken kom ut har jeg lengtet etter den, å nå er den min! :D
Jeg klarer nesten ikke vente med å lese ut den jeg driver med nå, jeg ivrer etter å starte med denne.!

 

Boken jeg babler om er storselgeren `3096 Dager` av Natascha Kampusch.




``Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen.``

 

Natascha Kampusch opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.

Her snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet.

Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.



 

Har du lest den?


Jeg gleder meg ivertfall masse til å starte!

 

Eller kansje god ettermiddag?

Jaja, uansett. Formen føles kallbra, viss man ser bort ifra at jeg er kjempe trøtt..!
Idag blir det veninne dag, å jeg gleder meg masse!

Gjøvik blir plassen, å vi skal nok bare kose oss masse med butikktrasking og skravling.

 

Jeg håper alle der ute får en fin dag med masse sprell og morro! : )

 

                                                          -82-

(14.06.2011)

Dette er bare så rart. Jeg blir gal av å tenke på det, så jeg skjønner godt at folk ikke kan forstå det.
Ivertfall ikke når jeg selv ikke klarer det.
Et nytt steg er tatt, og et nytt mål er nådd.
Jo lengre jeg holder meg sterk, dessto svakere føler jeg meg. Jo flere antall dager jeg klarer å gå skadefri, jo større blir angsten.
Angst for at tryggheten forsvinner under meg.
Angst for å ikke ha tryggheten som holder meg oppe.
Angst for å ikke bli tatt alvorlig lengre fordi jeg ikke viser det med blod.

Ambivalent glede.
Vil, vil ikke. Kan, kan ikke.
Glede, skuffelse. Munter, trist.
Jeg blir dratt i begge retninger uten å finne ut hvem som drar hardest.

Men alikevell er det noe langt inne i meg som virkelig vil. Noe som virkelig vil kjempe seg fri fra tunge kjettinger som prøver å holde meg fast.
Jeg vil virkelig nå målet mitt om å klare å gå hele 100 dager skadefri.
Tenk å kunne få stå stolt oppreist med en rak rygg å skrike ut; Jeg vant!
Jeg trenger bare å lete etter troen på meg selv. Det er det som er det vanskelige.

 

Jeg må virkelig få si at jeg setter så stor pris på alle de koslige kommentarene jeg har fått i det siste. Jeg blir sittende å smile og blir veldig rørt når jeg leser alt dere skriver! Så tusen takk!! : )

Jeg sender også ut et stort smil til alle dere:







Cheese!!

 

                                                      -79-

Etter å ha sett gjennom noen bilder på pcen kom jeg på at jeg har helt glemt å vise frem tatoveringen som endelig er ferdig.

Det er nå over en mnd siden, men glemsk som jeg er havnet det rett i glemmeboksen.
Tattoen er ikke min, men Christina, min besteveninne sin.
Jeg har bare blitt så forelsket i den, så jeg må vise den frem til alle og enhver ; )


Ble den ikke fantastisk?
Jeg er veldig imponert at hun klarte å holde ut all den smerten!!



Torsdag 09.06:

Det har vært en varierende uke, psykisk sett. Jeg er nok bygd for å kjøre mye berg og dalbane da svingningene har kjørt non-stop hele døgnet.
Ja, en smule irriterendes.

Ivertfall når jeg vil være i bra form og være sammen med folk, både på jobben og privat!

Men når svingningene er på vei oppover, er jeg lykkelig over å ha klart å stå imot dystre fristelser.
Da er det verdt slitet alikevell. Ja da er alt faktisk bare fryd og gammen!

Selvsagt er jeg glad alt har gått bra, men alikevell er jeg pittelitt skuffet over å ikke ha klart å ta kontakt med mine kontakter. I dag er det 3 uker siden sist jeg hadde samtale, å jeg kunne tenke meg å bare snakke litt med dem.
Men igjen, så lenge det ikke er noe alvorlig er det kanskje ikke nødvendig.
Det ville ivertfall vært en fin utfordring å tørre ta kontakt..


Blæ.., rart lette ting kan være så vanskelig!

Det er igjen duket for et nytt ansvarsgruppemøte/samarbeidsmøte. 3 mnd siden sist .
Siden jeg ikke har snakket med behandlerne mine, viste jeg ikke engang hvem av de 2 som skulle være med denne gangen. Da ble det ivertfall litt spenning i hverdagen!

10 min etter avtalt tid startet vi møtet. UTEN at fastlegen dukket opp.
I dagens moderne tid har vi en fin dings som kalles telefon. Med den kan man ringe ut å gi beskjeder, som f.eks at man ikke kan komme!

Der satt vi da, hele 3 personer.

Sist gang snakket legen om at jeg skulle begynne nedtrapping på medisiner i løpet av sommeren og høsten, så jeg vet ikke nå når dette skal skje siden han ikke kom. Men men, han ringer vel viss han kommer på det.

Alt møtet egentlig handlet om var som forventet jobben og gjennomgang av individuell plan.
Det ble mye ros og fine ord, noe som selvsagt er litt moro. Men er det stygt i si det ble for mye?

I frykt for å ødelegge den gode stemningen og alle de fine ordene turte jeg aldri å uttale meg om dagens form og utfordringer.
Nå føler jeg at det ligger et press over meg, og forventninger om at Ann-Jeanette klarer alt selv.
Og det blir vel litt..feil..?

Jeg trodde kanskje vi fikk tid til en liten samtale etter møtet, men siden hun takket for møtet og ønsket meg en god helg, da var det nok ingen tid eller planer om det.
Da venter jeg en uke til, og da blir det hele 1 mnd siden sist!

Men det er ikke dermed sagt at uken kan bli lang å vanskelig. Selvsagt vil jeg gjøre alt for at ting skal gå bra ,og at jeg møter kontakten min med mye positivitet når neste torsdag kommer!

Å tenke at uken blir vanskelig og dum, ja da da BLIR uken vanskelig og dum.

Sånn er det bare : )

 

Jeg har egentlig ikke ork til å skrive noe i kveld, men dagens øyeblikk må jeg alikevell dele med hele verden!

Jeg fikk en liten gave idag! Enda jeg ikke har bursdag eller noe som helst!



Hva sier man?
Selvfølgelig sier man takk, men dette er virkelig ikke hverdagskost.

Gaven ble levert med følgende setning:
Ville bare at du skulle ha et lite minne fra meg, som takk for all hjelp og støtte. Du er så forståelsesfull å snill!
Takk for at du er akkuratt den du er.

Sukk..Ikke bra for ei som er så sentimental fra før av!
Jeg ble rørt helt inn til beina!





Vakkert grønt perle armbånd!
Den skal heretter være på min venstre arm, min hjerteside, for å minne meg selv på at jeg er bedre en jeg tror!

Nei dette var virkelig stas :)

 

Kommer sterkere  tilbake!!







Dette er dedikert til ei som står meg nær.
Dette er til ei som jeg er så utrolig glad i.
Dette er ei som er en av mine beste veninner.

Jeg kan aldri få sagt nok hvor glad jeg er i deg og hvor mye du betyr for meg. Ord kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at vi møttest!!
Du kjemper en tøff kamp for tiden, å jeg er mektig imponert og stolt over hvor mye du jobber med deg selv og de valgene du tar og har tatt.
Du er en fighter,du har så mye guts i deg, og du er MITT forbilde!

Deg er ei jeg ønsker kun det aller beste, det er fordi du fortjener det så inderlig!

Jeg ser frem til enda flere fine og flotte stunder sammen i fremtiden.
Og er det ingen fin stund, ja så er jeg der på flekken. Jeg skal gjøre mitt for å hjelpe, med stor glede!

Jeg er stolt av å kjenne deg vennen, savner deg masse allerede ♥





Føler du deg truffet av innlegget, så er det nok stor sannsynlighet for at det er deg jeg sikter til ;D

(07.06.2011)

Dette funker veldig bra og er 100% ufarlig. Ok, kansje litt skadelig for hjernen, men ingen evigvarende skader.
Jeg har fått flere hendvendelser på att dette produktet gir positiv virkning for både kropp og sinn.
Oj ja; Angst, indre uro, tankekjør og kaos kan bli meget redusert.

Her kommer den store avsløringen..

                             The sims!!
Spillet som tar over dine tanker og konsentrasjon.


For hvor morro er det ikke når du står ansikt til ansikt med døden?
Og det eneste som kan redde deg fra en dyster død er å spille Stein, saks, papir!

Hvem sier at angst ikke kan føre med seg noe gøy?

Søndag 05.06:

Jeg tenkte plutselig over det nå, det er Juni alt!! Det er igrunn litt sykt..

Idag skulle jeg på oppleve årets første utegrilling! Tjohei, det hadde jeg sett frem til lenge!
Det skulle skje sammen med hele familien, så tilsammen var vi 12 stk. Været var virkelig på vår side, og vi kunne nyte det utendørs.
Jeg brukte for det meste tiden sammen med de 2 minste småtrolla i familien, for hvor artigt er det ikke å være med å leke i sandkassen?! Ikke har jeg telling på hvor mange bilder jeg tok av dem, eller alle for den saks skyld.
Men her inne vil jeg skåne dem å ikke legge ut bilder av dem. Men tro meg, de er verdens fineste!

Dagen ble kjempebra! Alltid så koselig å samle familien på denne måten.

Apropo vær.. For min del ble kansje solen litt i det meste laget..:




Jeg tenkte ikke på at været ville bli så bra! Trynet er også brent. Snuta er mørkerød, samme med panna også.
Kansje like greit at det er spådd torden og regn imorgen?


Til tross for solbrenthet, jeg fikk en kjempeknall dag! : )

(04.06.2011)

Gamle rekorder er slått.
70 dager. 70 hele dager er gått. Vet ikke hva jeg skal si eller tenke. Eller føle.
Det er rart hvordan tiden har gått så fort, men alikevell gått så sakte.

Jeg har ikke ville tatt gleden på forskudd i frykt om at det hele skulle slå sprekker.
Men det har det ikke gjort. Nå har jeg virkelig lov til å føle stor mestringsfølelse. Jeg har virkelig lov til å være stolt og ikke mist glad. Og det er jeg!
Selvsagt klarer min indre demon å minimalisere det, ødlegge gleden med å tenke tanker som om at dette kreves av meg. Folk skal kreve såppas av meg.
Pluss att disse 70 dagene har for det meste bestått av gode dager, hadde det vært omvendt hadde jeg aldri klart det.
Ja, sånne gledesdrepende tanker. Men jeg gjør mitt for å slå dem ned like fort som dem kommer opp.
 

Jeg har ikke skadet meg selv på hele 70 dager, og har i tillegg slått egen rekord!
Det skal feires!

 




Høhø.

Ikke som i heit skråstrek sexy, vi snakker som i varm. Veldig varm.
Joda, sommern er vist fantastisk når temperaturen er rundet 40g, himmelen er bare blå og vinden har lagt seg.
Det å klage på varmen og sommeren, det er noe som ikke er akseptert.Strengt forbudt!
Du kan isåfall risikere å få en smekk, viss ikke 2.


Vifte er en oppfinnelse Gud skapte for hotte mennesker. Jeg priser meg lykkelig!


Jeg derimot, jeg gleder meg til høsten kommer!
Eller, når været er overskyet, da kan det gå an å bevege seg ute. Jeg er en av de heldige som er født med hetetokter, i ekstrem versjon! Alltid varm.
Ikke bare dumt heller, for jammen har jeg nok spart mye strøm og ved på det! ; )
Dessuten hater jeg kleskoden på sommeren. .!

Nå er jo den koden jeans shorts`er som helst skal være så korte at rumpeballene stikker utenfor samt en lekker cameltoe på framsiden.
Toppene er igjen blitt korte, type over-navlen-korte. Lekkert på folk som har en bilring eller to ekstra.
For å ikke snakke om alle de morsomme skoene som er på mote! Rett og slett Haha!

Fjortenåringer går på og kjøper seg siste mote. Selv hvor stygt plagget er. Eller hvor mye det koster.
Mote er mote.

Blæh!

Lenge leve joggebukser og dekkende klær!


Men appropo klær. Jeg har vært på litt kles-shopping idag! Det er lenge siden det.
Planen var ikke det i det hele tatt, men siden tempen var 38 og jeg gikk i en svart fleecejakke måtte jeg rett og slett finne noe lettere og mer sommerslig. Vi skulle egentlig i parken etter shoppingen, å det så jeg veldig svart på med de klærne jeg gikk med. To hot!!

En lett jakke kan jeg finne meg. Kansje en ny topp siden den andre ble litt fuktig grunnet varmen..
Men kansje det blir for varmt uansett hvor tynn jakken er.. Valgets kvaler.
Til slutt fant jeg en fin hvit jakke. Og selv i den avkjølende butikken ble den for varm.

Nei vettu hva, fuck alt som heter arr!! Det er hundre grader ute, i tilegg har jeg syke hetetokter. Akkuratt nå driter jeg i arrene. Vil folk glane, så værsegod.

Det ble en vid t-shorte, en singlett, en hvit tynn bomullsjakke og en genser med 3 kvart armer, eller hva søren det heter.
Ikke arm-dekkende-klær.

Det var så fantastisk godt å skifte om før vi reiste ut å satte oss ute i solen for å spise. Jeg hadde nok dødd av heteslag viss jeg skulle sittet i fleecejakken.
Greit nok, jeg gikk med jakken over armen, men det er vel en fin start er det ikke?
Kansje tør jeg fjerne jakken neste gang jeg er blandt folk? Tjæ.

Dømmende folk kan egentlig bare drite å dra. Det er varmt for pokker, og jeg skal virkelig ikke skjule syndene mine pga stirrende og fordomsfulle folk.

Akkuratt nå føler jeg meg beintøff på akkuratt dette, men skal bli spennende å se hvordan synet på dette endrer seg til i morgen eller neste uke.. Mehe!

 

I kveld fikk jeg brukt og vist frem noen av de nye klærne. I tilegg fikk jeg en liten anledning til å pynte meg litt, å det var jo litt morro. Skal man ut så skal man ut.

I byen ventet 2 kjære veninner på meg. Vi fant et utested med ledige plasser og sette oss godt til rette. Heldigvis var den intense varmen blitt kjøligere.
Og siden vi er så fornuftige, dro vi tidlig ut, for å så dra derfra før plassen ble overtatt av altfor berusede og slitsomme folk. Som sagt; Fornuftige!

Jeg er sjelden ute i helgene, så når man først er ute må man vel unne seg noe godt?
En iskald 7 up til varmen, en god kopp kaffe når solen ble borte bak et hus, og denne herligheten:




Den var like fantastisk som den ser ut som :D


Det ble nesten 3 timer ca ute, og det var så koselig! Tiden gikk veldig fort men..

Men skal ærlig innrømme at det var herlig å komme hjem. Jeg har vært veldig mye sosial idag, eller hele uka faktisk! Så det å hoppe i joggebuksa å slenge seg på soffaen, det var ubeskrivelig godt!
Kjenner man er sliten etter uka, men det er godt sliten.
De 2 siste dagene, viss ikke de 3 siste dagene har vært fine og bra. Har klart å kost meg masse, både på jobb og privat. Det er herlig det!

Imorgen skal jeg også muligens ut. Men det får helsa bestemme. Det orker jeg ikke bestemme idag.


Nå er det fredag, og hele helgen står for tur.
Og med det ønsker jeg alle en superfin helg! Kos dere og ta vare på dere selv :)




                                                                     -69-

Vil du vite noen unyttige fakta om meg? Uansett om du vil eller ei, her kommer 50 kjappe:

1. Siste du drakk : Vann

2. Siste telefonsamtale: Mamma

3. Sist mottat sms: Det var fra kontakten-mannen min fra nav. Hah!

4. Siste sangen du hørte på: Lady Gaga-Hair (Tips til gladsang)

5. Sist du gråt: Hmm.. Bortsett fra småsipping når jeg har sett på film, ca 3 mnd siden.

6. Sluttet å være forelsket? Ja. Er ikke det nå ivertfall!

7. Ledd til du har begynt å gråte? Nei, tror ikke det

8.Hvor mange barn vil du ha? 2 eller 3.

9. Har du kjæledyr? Ja, Martavoffs! : )

10. Vil du forandre navnet ditt? Egentlig, men kommer aldri til å gjøre det.

11. Hvordan feiret du din siste bursdag? Middag hos tante, ellers hjemme.

12. Når våknet du i dag? 07.15

13. Sist gang du så pappan din: Torsdag

14. Hva ville du forandra i livet ditt? Ville blitt frisk med et lett knips!! Alt hadde gått seg til deretter.

15. Hva hører du på akkurat nå? Tv sus.

16. Hva er ditt virkelige navn? Ann-Jeanette

17. Sivilstatus? Singel.

18. Stjernetegn: Jomfruen

19:. Gutt eller jente? Siden jeg har et pikenavn, er jeg vel jente!

20. Barneskole: Heldigvis overstått. Navnet var vel Barhaug.

21. Ungdomskole: Vinstra. Ingen fancy navn på den skolen nei.

22. Videregående skole: Vinstra det også.

23. Hårfarge: Orginal: Kjedelig mørkeblond. Men brunt pga farging.

24: Langt eller kort hår? Midt i mellom.

25: Høyde: 161 over bakken

26: Piercinger? 3+4 i øre, 1 navle, 1 underleppe.

27: Tatoveringer? Ikke enda. Muligens en vakker dag

28: Høyre eller venstre hendt? Høyre.

29: Spiser: Altfor my! Neida. Spiser mye rart.

30. Drikker: Vann og kaffe

31. Nå skal jeg: Antageligvis nerde på dataen frem til jeg skal legge meg.

32. Lyst på barn? Selvfølgelig!!

33: Lyst til å gifte deg? Nei

34: Lepper eller øyne? Øyne

35: kyss eller klem? Klem. Eller begge?

36: Høyere eller lavere? Helst høyere

37: Eldre eller yngre? Alder spiller ingen trille. Selvsagt ikke gamle gubber på 50!

38: tatovering eller piercing? Ja takk begge deler

39: Forhold eller bare lek? Forhold. Eller..?

40. Bråkemaker eller tilbakeholdene? Sistnevnte

41. Kysset en fremmed: Ja

42. Drukket sterk alkohol? Ja

43. Knust noens hjerte? Hakke peiling, like greit å ikke vite det heller tror jeg..

44. Fått ditt eget hjerte knust? Ja

45. Blitt arrestert? Nope! Snill pike jeg vettu : )

46. Likt en venn? Ja.

47. Tro på spøkelser? Ååja!!

48. Kjærlighet ved første blikk? Nei. Greit nok med betatt, men har ikke tro på kjærlighet ved å se en person en gang!

49. Er det en person du har lyst til å være sammen med akkurat nå? Nei

50. Tror du det er mulig å være trofast for alltid? Ja!





Jeg elsker sånne ting. Rar som jeg er :)



Eller spesiell er vel et penere ord, er det ikke?

Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits