Siden jeg dessverre ikke eier konsentrasjon om dagen, har det vært stille på bloggfronten. Jeg er blitt veldig ambivalent når det gjelder denne bloggen. Skal skrive, skal ikke skrive. Fortsette, eller ikke fortsette. Jeg virker altfor sippete, dum, og.. Ja vet ikke hva jeg egentlig tenker.

Å leve med sterke psykiske plager over lang tid er noe som får meg til å bli altfor usikker og tvilende på ting, og folk. Alt jeg sier og gjør blir feil, og dagene handler bare om angsten.
Hvordan skal jeg få den bort, hva skal jeg gjøre, hva viss den blir verre, tenkt om ditt og tenk om datt. Den tar over livet mitt, prøver å kontrollere og knuse meg.
Får meg til å lure på om jeg rett og slett holder på å bli sprø.
Tankene er tatt over, alt handler om hva som er galt med meg og hva galt jeg kan gjøre mot meg selv.
Jeg blir så uendelig sliten av dette kjøret. Føler jeg må jobbe ekstra hardt for å være sterkere enn angsten og dens krefter. Jeg vil virkelig knuse den en gang for alle, men den er jo så forbanna seiglivet!

Denne uka, eller de siste 4-5 dagene har ikke vært gode. Det har vært ekstremt tungt. Hardt å innrømme det men.. Det har vært mye angst, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det bare er der.
Mange mestringsstrategier har jeg brukt, men noen ganger vil de rett og slett ikke fungere. Men jeg har uansett fått gjort masse rydding og ommøbleringer i leil min, så den er blitt skikkelig koselig!

Men det å innse at all jobbingen ikke gir resultater, det blir en veldig nedtur. Du føler du jobber knallhardt for å få det bra, men angsten er like ille. Om man ikke liker seg selv så godt ifra før, så føler man seg ekstra mislykket da.
Selvtilitten er knust og man er jo sikker på at man er så mislykket. At man ikke duger til noen ting.

Men jeg prøver virkelig mitt beste, prøver å få hverdagen til å gå på en eller annen måte. Holder på de lyspunktene i livet mitt som kan gi meg gleder og kanskje pauser i en sykdomspreget hverdag.
Når ting er som verst og jeg egentlig føler for å bare gi opp, så vet jeg innerst inne at jeg har gode ting å leve for.
Jeg har en fantastisk støttende familie som jeg elsker over all på jord, og gode venner. Ja t.o.m snille og støttende lesere her inne har jeg som jeg setter stor pris på!

 

 

Du kan foresten følge meg på Instagram, der er jeg mye mer aktiv enn her inne. Navnet er missaj89 :)
Hvis du har, hva er ditt brukernavn??

Når været er som mørkest og regnet faller på, er det alikevell fullt mulig å få en hverdag med sommer og sol! :)

 



Det var egentlig bare et resultat av en stor blanding med kjedsomhet og angst..!



Testing av ny app til mobilen, Picsart. Morro!

Sitatet har jeg så frekt tatt fra google, såå kreativ er jeg ikke altså...

De siste dagene, eller rettere sagt ukene har virkelig gått i ett. Når helsa ikke er helt på topp, skal det jo egentlig ikke så mye til heller før man er dausliten. Men det har vel uansett vært noe hver eneste dag.
Så når man først har fått en kveld fri, har ikke prioteringen akk vært data. T.o.m facebook har jeg ofte ikke hatt ork til! Ikke værst til og være meg altså..
Det kjennes ut som om det har skjedd mye, men på en annen måte ikke. Fysisk ja, men psykisk nei.

Idag (mandag) var det 2 uker siden jobb oppstarten var. Som jeg skrev etter det klarte jeg det ikke. Heller ikke på fredagen. Eller forrige mandag. Eller på fredag. Men idag klarte jeg det endelig! Stolt!

Jeg hadde jo også mitt første møte med ny psykolog, som jeg også skrev noe om.
Etter det har jeg møtt henne 2 ganger til. Andre gangen var også en ganske så angstfull opplevelse, men hun sa faktisk at hun var vel kansje litt vel frempå og rett på sak den første gangen. Nei du sier ikke det..!!
Jeg tror nok hendelsen satt godt i enda da jeg hadde store problemer med å både se på henne og snakke med henne. Det ble for det meste stirring ned i bakken eller på stolen som sto på skrå over meg. Kroppen var helt låst og jeg har vel aldri følt meg så dum der jeg satt stum og tom i blikket.
Jeg må da spørre, er du motivert for behandlingen? Du synes ikke på meg at du er sånn kjempe motivert for dette.. Ja jeg skjønner godt hun spør da jeg ikke har sagt så mye. Så det å fortelle en fremmed person at du ikke er trygg på henne, det er ikke lett!

3 møtet i forrige uke gikk litt bedre enn de forrige. Første gangen så husker jeg at hun snakket på at hun ville utrede meg på nytt uten att hun gikk inn på når og hvordan.
Så denne gangen hadde hun lagt frem forskjellige skjemaer eller hva jeg skal kalle det som hun skulle bruke. Jeg har ikke peiling på hva hun evt sikter til, men hun fortalte at hun ville stille spm ut ifra disse skjemaene. Dette kom til å være tidkrevende, ikke noe som vi ble ferdige med etter 1 time akkuratt.
Og typisk min flaks, så hadde hun ikke brukt sånne skjemaer før, så halve timen gikk jo med på at hun prøvde å skjønne dette systemet. Så på slutten sa hun selv at hun måtte få hjelp med hvordan hun skulle gå frem med dem til neste gang, for det var ikke så mye hun skjønte. Haha kjenner jeg blir oppgitt, også på hennes vegner.

Men jeg velger å heller tenke som så at nå er det ivertfall noe på gang. Selv om samtalene har vært rett på og brutale, så kansje det alikevell er veldig positivt?
Formen har jo vært elendig med mye angst og panikkangst/anfall, for å ikke snakke om netter med mareritt i de siste 3 ukene. Men det er alikevell litt godt å vite at det kansje er derfor, at samtalene har satt igang prosesser i meg på en eller annen måte. Jeg velger å tro på at det er derfor. Da har jeg ivertfall et svar på hvorfor.

Men det vet jeg at jeg har hørt før også, at under sånne behandlingsprosesser så kan man bli dårlig. Det er det som er minuset. Er det noe rart man til tider føler seg totalt maktesløs og bare vil gi opp? Det krever virkelig mye ekstra av en for å klare å holde seg stødig og oppreist!

Bare det blir bra til slutt, så vil det bli verdt det. Selv hvor utrolig vanskelig det kan være å se det når det stormer som verst. Da er det godt å kunne se tilbake på ting man har skrevet her da, hihi! ;)

 

Men til tross for dårlig helse, så har det jo skjedd mye hyggelige ting også. Det er utrolig hvor langt man kommer med ekstra viljestyrke, gode doser beroligende og snille dager! Det er jo så godt å tenke på de stundene, hvor mye det betyr for en.
Som f.eks:

En fin helg hjemme hos mamman sin!

  
Marta er dypt konsentrert i flua som ligger forran henne, først leke litt med den til den er halvdød, så smake på den.. Grøss.. Men heldigvis fikk jeg den kasta ut før hun spiste den helt opp!

 
Hun fikk en ny bamse, som etter noen dager ble hodeløs..*Kill*
// Å bli klødd på magen er noe av det beste som finnes. Kan du se det??

2 filmkvelder med mat og godis med besteveninne.


Kos!

Vært på trening.

Dro på impulstur til Ikea. (Igjen..)

   
Sett sammen ikeating selv du, så skal vi se hvem den største pingla er!!


Mine kjære blomsterbarn som faktisk overlevde trengte nye hjem. Så nå kan jeg trygt lage flere blomsterbarn!

 


Cafè besøk med besteveninne.

 

Enda mere kos!

Og selvsagt det aller beste, at lillebror kom til verden!! Jeg ble bedt hjem til pappa og dem i helgen, så jeg vasket og gjorde i stand huset til dem kom hjem på lørdag. Så du kan tro jeg har kosa baby! Han er jo så skjønn at jeg har ikke ord. Så snill og så god!
Man burde lage utleiebabyer, for jammen gjør det en godt å ha en sovendes baby på bringa di. Sukk..♥

Så selv om man har en helse som er dårlig, så er det alikevell fullt mulig å ha mange fine stunder. Det er bare så lett å glemme.

 


 

 

 

Mandag 13 August kom verdens fineste lille Oliver til verden, og jeg kan herved kalle meg en Storesøster!!
Lille store gutten veide 4390 og var hele 53 cm lang.

Jeg vet alle sier dette om sine babyer, eller en bekjent sin baby, men han er seriøst verdens skjønneste baby!

Endelig er du her lille venn, du kan tro vi har vente spent på deg! Jeg gleder meg vannvittig til å få se deg vokse opp i fremtiden og all glede du vil gi oss.

Så frem til den dagen du nekter å ligge rolig og bare vil løpe rundt, er det bare å forbrede seg til timesvis av kosing!!


Glad i deg lillevenn ♥

Savner deg lille raringen min!





Er det no rart hun er The love of my life?


3 år gammelt, men vi er ganske så like enda ;)

Tror ikke jeg vet om noen som er så nydelig og snål på samme tid som det du er Marta`mor!

(08.08.2012)

Mandag morgen. Fight for fight. Ferien er over og jobben kaller. Spent? Ja. Engstelig? Litt.
En måneds ferie er over og hverdagen kaller, noe jeg tror skal bli bra. Kansje litt rutiner skal få meg på bedringens vei igjen.
Helgen ble en veldig rolig helg hjemme hos meg selv. Total avslapping og ladet batterier til mandagen. For å ikke glemme all opp-psykingen! Siste halvdel av søndagen ble brukt til forberedelser. Både fysisk og psykisk. Hjernen var fullt innstilt på morgendagen og dens utfordringer.

Dette skulle jeg klare, og tenkt om jeg også ville klare å bli med på mandagstreninga etter jobb? Det ville blitt en bonus det..

Igjen, mandags morgen. Etter en god natts søvn våknet jeg opp til en skikkelig tid. Formen føles helt grei. Smånervøs, men det er normalt. En god frokost ble inntatt samt en liten kaffekopp. Klær prøvdes på, håret fikses, trynet..ja det får gå som det er.
Jeg rakk å surfe litt på mobilen før jeg måtte dra. 5 min før avreise kjente jeg på angsten som hadde kommet. Dette kan jeg leve med, det går over.

Ut i gangen, skoene på, jakka på. En siste hårsjekk før jeg fant veska mi og låse meg ut av leiligheten.
Pust godt inn og gå nedover til bussen.

Ingen i sikte, tydeligvis bare meg som skal ta bussen herfra. Været var grått med bittesmå regndråper.
Bare regnet ikke gjør håret mitt krusete og krøllete, da jeg brukte 10 min på å prøve å rette det noenlunde ut før på morgenen. Å legge seg med vått hår er aldri lurt..
Bussen kom og jeg smilte og sa hei til bussmannen. Bare en passasjer til i bussen, bortsett fra meg selvsagt.
Etter 1 minutts kjøring bråstoppet bussen, trodde jeg. Jeg grep meg automatisk etter håndtaket mens kroppen satte seg i helspenn. Hver eneste lille muskel var i spenn.
Pustet jeg? Nei.. Det ble veldig varmt rundt meg, så jakken måtte åpnes mens jeg dro ned genseren fra halsen. Selvsagt var ikke genseren i nærheten av halsen, men innvendig føltes det ut som om den var knytt rundt halsen. Smerter, intense smerter dukket opp fra ingensteder og inn i meg.
Panikkanfall. Et jævla panikkanfall!

Bussen ble et varmt og klaustrofobisk sted. Jeg er sikker på at det var tidenes lengste busstur fra like ved meg til stasjonen. Når vi endelig kom frem fikk jeg karret meg opp på beina og gått ut bussdøra. Beina var så gele til de grader og hadde store problemer med å gå og holde meg oppreist samtidig.
Hva nå? Gå over, vær så snill å gå over!

2 min var alt jeg klarte å stå å vente på bussen til jobb. Flere folk kom og stilte seg opp for å vente på sin buss. Jeg måtte bare gå vekk, vekk fra busser, folk og mas.
Veien gikk strake vegen bort til en bakgate som var folketom.
Pust, pust, pust, for all del ikke glem å pust. Etter noen minutter med hyperventilering klarte jeg å få noenlunde kontroll på pustingen. Smertene var store og tårene sprengte på.

Jeg fikk etter litt tripping frem og tilbake tatt motet til meg å sendte melding til kontakt der jeg lurte på om hun hadde en ledig time idag. Hun ringte opp igjen sekunder etterpå å lurte på hva som skjer. Fikk fortalt at jeg ikke hadde det så bra og spurte om vi kunne møtes når hun hadde tid. Hun var fullbooket de neste timene, men vi avtaltes å møtes halv 3.
Jeg spaserte opp til parken for å vente de siste minuttene på bussen der. Så var det å ta den grufulle telefonen til bhg.. Jeg forbredte samtalen i hodet mitt, men uansett kjente jeg skammens store bismak i kroppen. Jeg fikk ingen svar, så da sendte jeg heller en mld til sjefen. Tror egentlig det var likegreit.
Nå vil jeg bare hjem..

Med en gang jeg kom hjem heiv jeg i meg 2 beroligende, og gikk la meg nedpå senga. Planen var å ligge å kun fokusere på pusten og å kontrollere angsten. Pillene slo nok inn ganske fort, og slo meg ned ganske fort, da jeg etter en halvtime hadde sovna.
I litt over 3 timer sov jeg vist. Rakk så vidt å våkne før kontakt kom på besøk.

Hun synes det var supert at jeg faktisk hadde sovnet. For det første fordi at et anfall krever så vannvittig mye krefter, så det er ikke rart man blir ødelagt av det. For det andre så slapp jeg å pines, og evt funnet destruktive måter og takle det på. Jeg var veldig enig i den!
Formen var litt bedre når jeg hadde våknet igjen. Veldig groggy og skjelven, men uansett bedre. Og det var godt å få snakket litt med kontakt, det hjalp faktisk mye på!
Jeg fikk også skryt for å ha klart å ta kontakt med henne, noe jeg også ser selv. Det er ikke ofte det skjer, men jammen føles det gått når jeg klarer det!
Vi hadde jo den faste avtalen dagen etter uansett, men det var allikevel godt å kunne ta det der og da, og ikke dagen etterpå.
Jeg følte selv jeg var mye roligere etter at hun hadde dratt.

Planene for resten av dagen ble små. Jeg avlyste kaffedaten med ei venninne, og lå heller og slappet av resten av dagen. Takk høyere makter for serier!
Det ble en fin måte og rømme litt bort og heller drømme seg inn i en annen verden.

Om jeg er skuffet, ja, men hva skal man gjøre? Innerst inne vet jeg at helsa kommer først.
Neste gang, da skal jeg klare det! Jeg må bare pleie meg selv litt først.

(04.08.2012)

Det å skulle bytte en ny behandler, psykolog, viste jeg kom til å bli vanskelig og kanskje en del angstfylt. På noen områder har jeg stått fast i mange månder og som boteam-kontakt selv ikke kan hjelpe meg så mye med. Det har hun sagt selv også, på visse ting trengs det mer hjelp en det hun alene kan gi. Hun kan ta seg mer av her og nå, men for å lettere kunne hjelpe her og nå-situasjoner, trengs det å jobbes med dybden av problemet. Hun har ikke den samme kompetansen som psykologer har, uheldigvis, noe som ikke bestandg gjør det så lett for både meg og henne.

Siden april har jeg ikke hatt noe oppfølging fra dps. Psykologen som jeg da hadde var mye til og fra, så timene våres ble veldig ustabile. Jeg likte henne veldig godt, så det å få beskjed om at hun skulle slutte, det var trist. Jeg hadde ikke engang rukket å bli helt trygg på henne, men alikevell ga hun meg en trygghet når jeg var der.
Det å gå å vente på svar om ny psykolog, gjorde meg egentlig motløs. Tanken på å måtte starte på nytt med enda en totalt fremmed, bryte ned tillitsmuren og slippe noen inn, den skremte meg.
Orker jeg en ny bli-kjent-runde? Til slutt tenkte jeg på om jeg kanskje skulle la vær hele opplegget, gi plassen min til noen andre.

I ventetiden gikk det uansett ganske bra. Helsa var bra og holdt seg stabil. Jeg hadde fine ferieturer med familien der jeg kunne kose meg og slappe av uten mye motgang. Noe jeg selvfølgelig er veldig takknemlig for.
Det er mer først nå de siste ukene at behovet for litt mer hjelp først kom. Så jeg har jo på en måte vært heldig allikevel.

Det ble alt for mye angst og følelser for meg å håndtere selv, så skadesprekkene kom. Ofte kan det skje at jeg ikke husker så mye av de sprekkene, at jeg ikke ser omfanget av det før jeg på en måte har landet igjen. Forrige uke ble ting for mye nok en gang, og jeg viste jeg måtte ha hjelp med det jeg hadde gjort. I 2 mnd klarte jeg å holde meg skadefri, noe som nesten er et under! Og det er enda lenger siden jeg har måttet sy. Det er alltid en stor bragd når jeg klarer meg så lenge, da har jeg grunn til å føle meg sterk og stolt!
Rundt 4 timer etter min lille episode fikk jeg endelig tatt motet til meg å dratt til legen. Alltid skamfullt.

Og for første gang ble jeg møtt av en lege som så meg, og ikke bare en diagnose og vanlig rutiner. Etter spørsmål om jeg får hjelp av dps, sa jeg at jeg går å venter på kontakt derfra. Det at han da ba meg vente litt på undersøkelsesrommet, for å så komme tilbake å si at han har skrevet et skriv til dps om at de skal kontakte meg en av de neste dagene, gjorde meg trygg.
Det skal ikke gå over 2 mnd når du allerede er inne i systemet. Du har rett til mer hjelp enn det du får nå, og det at de drar ut tiden på denne måten er ikke riktig.
Jeg var veldig stresset når jeg var der, redd for å ta opp tid viss andre syke måtte vente til jeg var ferdig. Men han tok tak i hendene mine og betrygget meg om at jeg var vel så viktig som noen andre er. Det føltes godt at han hadde tid til å prate med meg, og det at han fulgte opp den dps-situasjonen, betyr mye. Følte meg ikke som en belastning som jeg har gjort tidligere.

2 dager etterpå ringer de fra Dps. Ville de gjort det uten legens hjelp? Tviler. En dame ringte å fortalte at hun hadde blitt valgt til å være min nye psykolog, og om jeg kunne komme dagen etter eller om 3 dager. Tenkte som så at det er vel best å bli ferdig med det, så jeg valgte dagen etter.
Jeg brukte egentlig ikke så mye tid til å tenke over møtet. Brukte heller dagen til å være i byen med ei venninne og å prøve og kose meg mest mulig. Selvsagt fikk jeg mye nerver på kvelden, men med en stor dose sovepiller glemte jeg fort bort dem. Sov godt gjorde jeg også den natten!

På morgenen forsov jeg meg, men jeg rakk allikevel å møte opp noen minutter før tiden. Da rakk jeg ivertfall ikke å grue meg så fælt !

Minuttene på venterommet var ille. Hva skulle jeg forvente? Hvordan ville hun være? Tenk om jeg ikke klarer det, hva om jeg bare dummer meg fullstendig ut? Burde jeg bare ta beina fatt å løpe vekk?
Rakk ikke engang å tenke ferdig mine katastrofetanker før jeg hørte navnet mitt. Sjokket ser jeg opp og møter blikket til en eldre dame som smiler og vinker meg inn. Skal ærlig innrømme at mine første tanker var at hun måtte jo være steingammel, og skummel! Men da har hun sikker mye bra erfaring. Mest sjokket ble jeg jo pga at jeg egentlig hadde blitt henvist til ei som var ganske så ung. Men da skar nok det seg.

Jeg fikk da satt meg ned og så meg rundt. Kontoret var likt som den forrige. Hvite sterile vegger, med ett og annet bilde på veggen.

Hun startet med og fortelle litt om seg selv, noe jeg ikke husker en dritt av nå, før hun begynte å snakke litt om min siste episode. Etter det gikk hun igjennom min journal og stilte en del spm ut ifra den.
Under denne samtalen var jeg så altfor anspent og nervøs, så det er ikke så mye detaljer jeg husker. Men noe satte seg jo. Etter hun hadde listen opp journalen sa hun at hun ikke skjønte hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg klarer bare ikke skjønne hvorfor en ung jente som deg kutter seg og er såppas innesluttet. Du har jo ikke opplevd store traumer i livet ditt, så jeg skjønner det ikke helt. Akkuratt den sette seg.

 Altså, selv om en person aldri har røyka en sigarett i hele sitt liv,
er det alikevell fult mulig å få lungekreft og kols!

Men det skal selvsagt sies at hun sa dette ganske så tidlig, hun hadde jo bare lest om meg på et papir. Uansett, jeg følte meg ikke høy i hatten.

På slutten fikk jeg en annen ending. Hun snakket om sine observasjoner om meg når hun hadde stilt spm. Selv var jeg altfor redd til å ta ordet selv. Men uansett hva vi hadde snakket om, hadde jeg sittet der, med beina i kors, lite smil om munnen og ikke rørt meg en centimeter. Blikket i øynene dine viser ingenting, selv når jeg spurte om vanskelige temaer. Ubevist forsvarsmekanisme tenker jeg.
Hun spurte spm om tiden da jeg gikk på skolen og alt som skjedde der. Hun ba om å få høre noen episoder for å høre hva den såkalte mobbingen egentlig dreide seg om. Selv ikke da viser du tegn til noen følelser. Der og da følte jeg meg som en stort null, jeg har ingenting her og gjøre. Hun må jo tro jeg er en fullstendig idiot!

Under samtalen hadde hun sett bare 2 tegn på følelser. Motstand når hun ba om å få se mine armer, og sjokk når hun spurte om spm jeg aldri trodde en gammel dame skulle spørre meg om.

De siste 10 min av timen klarte hun å endre min mening om henne. Ivertfall bittelitt. Jeg ble betegnet som en meget traumatisert ung kvinne.

Dine forsvarsmekanismer har lært deg opp til å ikke vise følelser for andre. Kun stole på deg selv da fremmede er fiendtlige. 
Ditt indre prøver å vise omverden at du er som en helt vanlig jente, viljesterk og rakrygget.
Men jeg ser hvor stor skade traumene og selvskadingen har gjort deg. Selvskadingen er blitt din måte å takle livet på, men samtidig har den tatt over livet ditt.


Om jeg ikke var sjokket fra før, var jeg ivertfall det nå. En blanding mellom sjokk og redsel.
Hun ville se bort fra mine tidligere diagnoser og heller vurdere meg på nytt. Til neste gang skulle hun også sette opp hvilke terapiformer hun ville bruke.
Når jeg endelig kunne gå ut hennes dør og ut av sykehusbygget, var beina mine som gele og titusenvis av følelser hamret i hele kroppen. Å holde en tanke i hodet var umulig.
Bortsett fra den løp, løp for helvettes vekk herfra tanken.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, eller føle for den saks skyld. Noe i meg vil gi opp hele psykolog biten, men jeg vet innerst inne at dette er noe jeg må. Dessverre. Det er skummelt, veldig skummelt. Jeg er livredd hun vil finne såre punkter som kan brekke meg totalt. Hva skjer da?
Men tenk om hun også klarer å få meg til å bli såkalt hel igjen? Å bli som andre på min alder?
At jeg vil like hva livet har å tilby, at jeg vil ha kjæreste, samboerskap og hele den pakka? Det beste jeg kan håpe på, er å bli den venninna som vil være med ut å danse og ta seg en fest, fordi jeg selv vil.

Jeg bare håper alt blir verdt det. Jeg vet det kan bli tunge og vanskelige stunder under en behandlingsprosess.

Jeg får bare be om tålmodighet, egentlig fra alle. Jeg skal gjøre mitt beste, og jeg må lære meg å ha tålmodighet.
Dette er skummelt, men allikevel aner jeg håp.

 

Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits