Siden jeg dessverre ikke eier konsentrasjon om dagen, har det vrt stille p bloggfronten. Jeg er blitt veldig ambivalent nr det gjelder denne bloggen. Skal skrive, skal ikke skrive. Fortsette, eller ikke fortsette. Jeg virker altfor sippete, dum, og.. Ja vet ikke hva jeg egentlig tenker.

leve med sterke psykiske plager over lang tid er noe som fr meg til bli altfor usikker og tvilende p ting, og folk. Alt jeg sier og gjr blir feil, og dagene handler bare om angsten.
Hvordan skal jeg f den bort, hvaskal jeg gjre, hva viss den blir verre, tenkt om ditt og tenk om datt. Den tar over livet mitt, prver kontrollere og knuse meg.
Fr meg til lure p om jeg rett og slett holder p bli spr.
Tankene er tatt over, alt handler om hva som er galt med meg og hva galt jeg kan gjre mot meg selv.
Jeg blir s uendelig sliten av dette kjret. Fler jeg m jobbe ekstra hardt for vre sterkere enn angsten og dens krefter. Jeg vil virkelig knuse den en gang for alle, men den er jo s forbanna seiglivet!

Denne uka, eller de siste 4-5 dagene har ikke vrt gode. Det har vrt ekstremt tungt. Hardt innrmme det men.. Det har vrt mye angst, og jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det bare er der.
Mange mestringsstrategier har jeg brukt, men noen ganger vil de rett og slett ikke fungere. Men jeg har uansett ftt gjort masse rydding og ommbleringer i leil min, s den er blitt skikkelig koselig!

Men det innse at all jobbingen ikkegir resultater, det blir en veldig nedtur. Du fler du jobber knallhardt for f det bra, men angsten er like ille. Om man ikke liker seg selv s godt ifra fr, s fler man seg ekstra mislykket da.
Selvtilitten er knust og man er jo sikker p at man er s mislykket. At man ikke duger til noen ting.

Men jeg prver virkelig mitt beste, prver f hverdagen til g p en eller annen mte. Holder p de lyspunktene i livet mitt som kan gi meg gleder og kanskje pauser i en sykdomspreget hverdag.
Nr ting er som verst og jeg egentlig fler for bare gi opp, s vet jeg innerst inne at jeg har gode ting leve for.
Jeg har en fantastisk stttende familie som jeg elsker over all p jord, og gode venner. Ja t.o.m snille og stttende lesere her inne har jeg som jeg setter stor pris p!

Du kan foresten flge meg p Instagram, der er jeg mye mer aktiv enn her inne. Navnet er missaj89 :)
Hvis du har, hva er ditt brukernavn??

Nr vret er som mrkest og regnet faller p, er det alikevell fullt mulig f en hverdag med sommer og sol! :)



Det var egentlig bare et resultat av en stor blanding med kjedsomhet og angst..!



Testing av ny app til mobilen, Picsart. Morro!

Sitatet har jeg s frekt tatt fra google, s kreativ er jeg ikke alts...

De siste dagene, eller rettere sagt ukene har virkelig gtt i ett. Nr helsa ikke er helt p topp, skal det jo egentlig ikke s mye til heller fr man er dausliten. Men det har vel uansett vrt noe hver eneste dag.
S nr man frst har ftt en kveld fri, har ikke prioteringen akk vrt data. T.o.m facebook har jeg ofte ikke hatt ork til! Ikke vrst til og vre meg alts..
Det kjennes ut som om det har skjedd mye, men p en annen mte ikke. Fysisk ja, men psykisk nei.

Idag (mandag) var det 2 uker siden jobb oppstarten var. Som jeg skrev etter det klarte jeg det ikke. Heller ikke p fredagen. Eller forrige mandag. Eller p fredag. Men idag klarte jeg det endelig! Stolt!

Jeg hadde jo ogs mitt frste mte med ny psykolog, som jeg ogs skrev noe om.
Etter det har jeg mtt henne 2 ganger til. Andre gangen var ogs en ganske s angstfull opplevelse, men hun sa faktisk at hun var vel kansje litt vel fremp og rett p sakden frste gangen. Nei du sier ikke det..!!
Jeg tror nok hendelsen satt godt i enda da jeg hadde store problemer med bde se p henne og snakke med henne. Det ble for det meste stirring ned i bakken eller p stolen som sto p skr over meg. Kroppen var helt lst og jeg har vel aldri flt meg s dum der jeg satt stum og tom i blikket.
Jeg m da sprre, er du motivert for behandlingen? Du synes ikke p meg at du er snn kjempe motivert for dette.. Ja jeg skjnner godt hun spr da jeg ikke har sagt s mye. S det fortelle en fremmed person at du ikke er trygg p henne, det er ikke lett!

3 mtet i forrige uke gikk litt bedre enn de forrige. Frste gangen s husker jeg at hun snakket p at hun ville utrede meg p nytt uten att hun gikk inn p nr og hvordan.
S denne gangen hadde hun lagt frem forskjellige skjemaer eller hva jeg skal kalle det som hun skulle bruke. Jeg har ikke peiling p hva hun evt sikter til, men hun fortalte at hun ville stille spm ut ifra disse skjemaene. Dette kom til vre tidkrevende, ikke noe som vi ble ferdige med etter 1 time akkuratt.
Og typisk min flaks, s hadde hun ikke brukt snne skjemaer fr, s halve timen gikk jo med p at hun prvde skjnne dette systemet. S p slutten sa hun selv at hun mtte f hjelp med hvordan hun skulle g frem med dem til neste gang, for det var ikke s mye hun skjnte. Haha kjenner jeg blir oppgitt, ogs p hennes vegner.

Men jeg velger heller tenke som s at n er det ivertfall noe pgang. Selv om samtalene har vrt rett p og brutale, s kansje det alikevell er veldig positivt?
Formen har jo vrt elendig med mye angst og panikkangst/anfall, for ikke snakke om netter med mareritt i de siste 3 ukene. Men det er alikevell litt godt vite at det kansje er derfor, at samtalene har satt igang prosesser i meg p en eller annen mte. Jeg velger tro p at det er derfor. Da har jeg ivertfall et svar p hvorfor.

Men detvet jeg at jeg har hrt fr ogs, at under snne behandlingsprosesser s kan man bli drlig. Det er det som er minuset. Er det noe rart man til tider fler seg totalt maktesls og bare vil gi opp? Det krever virkelig mye ekstra av en for klare holde seg stdig og oppreist!

Bare det blir bra til slutt, s vil det bli verdt det. Selv hvor utrolig vanskelig det kan vre se det nr det stormer som verst. Da er det godt kunne se tilbake p ting man har skrevet her da, hihi! ;)

Men til tross for drlig helse, s har det jo skjedd mye hyggelige ting ogs. Det er utrolig hvor langt man kommer med ekstra viljestyrke, gode doser beroligende og snille dager! Det er jo s godt tenke p de stundene, hvor mye det betyr for en.
Som f.eks:

En fin helg hjemme hos mamman sin!


Marta er dypt konsentrert i flua som ligger forran henne, frst leke litt med den til den er halvdd, s smake p den.. Grss.. Men heldigvis fikk jeg den kasta ut fr hun spiste den helt opp!


Hun fikk en ny bamse, som etter noen dager ble hodels..*Kill*
// bli kldd p magen er noe av det beste som finnes. Kan du se det??

2 filmkvelder med mat og godis med besteveninne.


Kos!

Vrt p trening.

Dro p impulstur til Ikea. (Igjen..)


Sett sammen ikeating selv du, s skal vi se hvem den strste pingla er!!


Mine kjre blomsterbarn som faktisk overlevde trengte nye hjem. S n kan jeg trygt lage flere blomsterbarn!


Caf besk med besteveninne.

Enda mere kos!

Og selvsagt det aller beste, at lillebror kom til verden!! Jeg ble bedt hjem til pappa og dem i helgen, s jeg vasket og gjorde i stand huset til dem kom hjem p lrdag. S du kan tro jeg har kosa baby! Han er jo s skjnn at jeg har ikke ord. S snill og s god!
Man burde lage utleiebabyer, for jammen gjr det en godt ha en sovendes baby p bringa di. Sukk..♥

S selv om man har en helse som er drlig, s er det alikevell fullt mulig ha mange fine stunder. Det er bare s lett glemme.


Mandag 13 August kom verdens fineste lille Oliver til verden, og jeg kan herved kalle meg en Storesster!!
Lille store gutten veide 4390 og var hele 53 cm lang.

Jeg vet alle sier dette om sine babyer, eller en bekjent sin baby, men han er serist verdens skjnneste baby!

Endelig er du her lille venn, du kan tro vi har vente spent p deg! Jeg gleder meg vannvittig til f se deg vokse opp i fremtiden og all glede du vil gi oss.

S frem til den dagen du nekter ligge rolig og bare vil lpe rundt, er det bare forbrede seg til timesvis av kosing!!


Glad i deg lillevenn ♥

Savner deg lille raringen min!





Er det no rart hun er The love of my life?


3 r gammelt, men vi er ganske s like enda ;)

Tror ikke jeg vet om noen som er s nydelig og snl p samme tid som det du er Marta`mor!

(08.08.2012)

Mandag morgen. Fight for fight. Ferien er over og jobben kaller. Spent? Ja. Engstelig? Litt.
En mneds ferie er over og hverdagen kaller, noe jeg tror skal bli bra. Kansje litt rutiner skal f meg p bedringens vei igjen.
Helgen ble en veldig rolig helg hjemme hos meg selv. Total avslapping og ladet batterier til mandagen. For ikke glemme all opp-psykingen! Siste halvdel av sndagen ble brukt til forberedelser. Bde fysisk og psykisk. Hjernen var fullt innstilt p morgendagen og dens utfordringer.

Dette skulle jeg klare, og tenkt om jeg ogs ville klare bli med p mandagstreninga etter jobb? Det ville blitt en bonus det..

Igjen, mandags morgen. Etter en god natts svn vknet jeg opp til en skikkelig tid. Formen fles helt grei. Smnervs, men det er normalt. En god frokost ble inntatt samt en liten kaffekopp. Klr prvdes p, hret fikses, trynet..ja det fr g som det er.
Jeg rakk surfe litt p mobilen fr jeg mtte dra. 5 min fr avreise kjente jeg p angsten som hadde kommet. Dette kan jeg leve med, det gr over.

Ut i gangen, skoene p, jakka p. En siste hrsjekk fr jeg fant veska mi og lse meg ut av leiligheten.
Pust godt inn og g nedover til bussen.

Ingen i sikte, tydeligvis bare meg som skal ta bussen herfra. Vret var grtt med bittesm regndrper.
Bare regnet ikke gjr hret mitt krusete og krllete, da jeg brukte 10 min p prve rette det noenlunde ut fr p morgenen. legge seg med vtt hr er aldri lurt..
Bussen kom og jeg smilte og sa hei til bussmannen. Bare en passasjer til i bussen, bortsett fra meg selvsagt.
Etter 1 minutts kjring brstoppet bussen, trodde jeg. Jeg grep meg automatisk etter hndtaket mens kroppen satte seg i helspenn. Hver eneste lille muskel var i spenn.
Pustet jeg? Nei.. Det ble veldig varmt rundt meg, s jakken mtte pnes mens jeg dro ned genseren fra halsen. Selvsagt var ikke genseren i nrheten av halsen, men innvendig fltes det ut som om den var knytt rundt halsen. Smerter, intense smerter dukket opp fra ingensteder og inn i meg.
Panikkanfall. Et jvla panikkanfall!

Bussen ble et varmt og klaustrofobisk sted. Jeg er sikker p at det var tidenes lengste busstur fra like ved meg til stasjonen. Nr vi endelig kom frem fikk jeg karret meg opp p beina og gtt ut bussdra. Beina var s gele til de grader og hadde store problemer med g og holde meg oppreist samtidig.
Hva n? G over, vr s snill g over!

2 min var alt jeg klarte st vente p bussen til jobb. Flere folk kom og stilte seg opp for vente p sin buss. Jeg mtte bare g vekk, vekk fra busser, folk og mas.
Veien gikk strake vegen bort til en bakgate som var folketom.
Pust, pust, pust, for all del ikke glem pust. Etter noen minutter med hyperventilering klarte jeg f noenlunde kontroll p pustingen. Smertene var store og trene sprengte p.

Jeg fikk etter litt tripping frem og tilbake tatt motet til meg sendte melding til kontakt der jeg lurte p om hun hadde en ledig time idag. Hun ringte opp igjen sekunder etterp lurte p hva som skjer. Fikk fortalt at jeg ikke hadde det s bra og spurte om vi kunne mtes nr hun hadde tid. Hun var fullbooket de neste timene, men vi avtaltes mtes halv 3.
Jeg spaserte opp til parken for vente de siste minuttene p bussen der. S var det ta den grufulle telefonen til bhg.. Jeg forbredte samtalen i hodet mitt, men uansett kjente jeg skammens store bismak i kroppen. Jeg fikk ingen svar, s da sendte jeg heller en mld til sjefen. Tror egentlig det var likegreit.
N vil jeg bare hjem..

Med en gang jeg kom hjem heiv jeg i meg 2 beroligende, og gikk la meg nedp senga. Planen var ligge kun fokusere p pusten og kontrollere angsten. Pillene slo nok inn ganske fort, og slo meg ned ganske fort, da jeg etter en halvtime hadde sovna.
I litt over 3 timer sov jeg vist. Rakk s vidt vkne fr kontakt kom p besk.

Hun synes det var supert at jeg faktisk hadde sovnet. For det frste fordi at et anfall krever s vannvittig mye krefter, s det er ikke rart man blir delagt av det. For det andre s slapp jeg pines, og evt funnet destruktive mter og takle det p. Jeg var veldig enig i den!
Formen var litt bedre nr jeg hadde vknet igjen. Veldig groggy og skjelven, men uansett bedre. Og det var godt f snakket litt med kontakt, det hjalp faktisk mye p!
Jeg fikk ogs skryt for ha klart ta kontakt med henne, noe jeg ogs ser selv. Det er ikke ofte det skjer, men jammen fles det gtt nr jeg klarer det!
Vi hadde jo den faste avtalen dagen etter uansett, men det var allikevel godt kunne ta det der og da, og ikke dagen etterp.
Jeg flte selv jeg var mye roligere etter at hun hadde dratt.

Planene for resten av dagen ble sm. Jeg avlyste kaffedaten med ei venninne, og l heller og slappet av resten av dagen. Takk hyere makter for serier!
Det ble en fin mte og rmme litt bort og heller drmme seg inn i en annen verden.

Om jeg er skuffet, ja, men hva skal man gjre? Innerst inne vet jeg at helsa kommer frst.
Neste gang, da skal jeg klare det! Jeg m bare pleie meg selv litt frst.

(04.08.2012)

Det skulle bytte en ny behandler, psykolog, viste jeg kom til bli vanskelig og kanskje en del angstfylt. P noen omrder har jeg sttt fast i mange mnder og som boteam-kontakt selv ikke kan hjelpe meg s mye med. Det har hun sagt selv ogs, p visse ting trengs det mer hjelp en det hun alene kan gi. Hun kan ta seg mer av her og n, men for lettere kunne hjelpe her og n-situasjoner, trengs det jobbes med dybden av problemet. Hun har ikke den samme kompetansen som psykologer har, uheldigvis, noe som ikke bestandg gjr det s lett for bde meg og henne.

Siden april har jeg ikke hatt noe oppflging fra dps. Psykologen som jeg da hadde var mye til og fra, s timene vres ble veldig ustabile. Jeg likte henne veldig godt, s det f beskjed om at hun skulle slutte, det var trist. Jeg hadde ikke engang rukket bli helt trygg p henne, men alikevell ga hun meg en trygghet nr jeg var der.
Det g vente p svar om ny psykolog, gjorde meg egentlig motls. Tanken p mtte starte p nytt med enda en totalt fremmed, bryte ned tillitsmuren og slippe noen inn, den skremte meg.
Orker jeg en ny bli-kjent-runde? Til slutt tenkte jeg p om jeg kanskje skulle la vr hele opplegget, gi plassen min til noen andre.

I ventetiden gikk det uansett ganske bra. Helsa var bra og holdt seg stabil. Jeg hadde fine ferieturer med familien der jeg kunne kose meg og slappe av uten mye motgang. Noe jeg selvflgelig er veldig takknemlig for.
Det er mer frst n de siste ukene at behovet for litt mer hjelp frst kom. S jeg har jo p en mte vrt heldig allikevel.

Det ble alt for mye angst og flelser for meg hndtere selv, s skadesprekkene kom. Ofte kan det skje at jeg ikke husker s mye av de sprekkene, at jeg ikke ser omfanget av det fr jeg p en mte har landet igjen. Forrige uke ble ting for mye nok en gang, og jeg viste jeg mtte ha hjelp med det jeg hadde gjort. I 2 mnd klarte jeg holde meg skadefri, noe som nesten er et under! Og det er enda lenger siden jeg har mttet sy. Det er alltid en stor bragd nr jeg klarer meg s lenge, da har jeg grunn til fle meg sterk og stolt!
Rundt 4 timer etter min lille episode fikk jeg endelig tatt motet til meg dratt til legen. Alltid skamfullt.

Og for frste gang ble jeg mtt av en lege som s meg, og ikke bare en diagnose og vanlig rutiner. Etter sprsml om jeg fr hjelp av dps, sa jeg at jeg gr venter p kontakt derfra. Det at han da ba meg vente litt p underskelsesrommet, for s komme tilbake si at han har skrevet et skriv til dps om at de skal kontakte meg en av de neste dagene, gjorde meg trygg.
Det skal ikke g over 2 mnd nr du allerede er inne i systemet. Du har rett til mer hjelp enn det du fr n, og det at de drar ut tiden p denne mten er ikke riktig.
Jeg var veldig stresset nr jeg var der, redd for ta opp tid viss andre syke mtte vente til jeg var ferdig. Men han tok tak i hendene mine og betrygget meg om at jeg var vel s viktig som noen andre er. Det fltes godt at han hadde tid til prate med meg, og det at han fulgte opp den dps-situasjonen, betyr mye. Flte meg ikke som en belastning som jeg har gjort tidligere.

2 dager etterp ringer de fra Dps. Ville de gjort det uten legens hjelp? Tviler. En dame ringte fortalte at hun hadde blitt valgt til vre min nye psykolog, og om jeg kunne komme dagen etter eller om 3 dager. Tenkte som s at det er vel best bli ferdig med det, s jeg valgte dagen etter.
Jeg brukte egentlig ikke s mye tid til tenke over mtet. Brukte heller dagen til vre i byen med ei venninne og prve og kose meg mest mulig. Selvsagt fikk jeg mye nerver p kvelden, men med en stor dose sovepiller glemte jeg fort bort dem. Sov godt gjorde jeg ogs den natten!

P morgenen forsov jeg meg, men jeg rakk allikevel mte opp noen minutter fr tiden. Da rakk jeg ivertfall ikke grue meg s flt !

Minuttene p venterommet var ille. Hva skulle jeg forvente? Hvordan ville hun vre? Tenk om jeg ikke klarer det, hva om jeg bare dummer meg fullstendig ut? Burde jeg bare ta beina fatt lpe vekk?
Rakk ikke engang  tenke ferdig mine katastrofetanker fr jeg hrte navnet mitt. Sjokket ser jeg opp og mter blikket til en eldre dame som smiler og vinker meg inn. Skal rlig innrmme at mine frste tanker var at hun mtte jo vre steingammel, og skummel! Men da har hun sikker mye bra erfaring. Mest sjokket ble jeg jo pga at jeg egentlig hadde blitt henvist til ei som var ganske s ung. Men da skar nok det seg.

Jeg fikk da satt meg ned og s meg rundt. Kontoret var likt som den forrige. Hvite sterile vegger, med ett og annet bilde p veggen.

Hun startet med og fortelle litt om seg selv, noe jeg ikke husker en dritt av n, fr hun begynte snakke litt om min siste episode. Etter det gikk hun igjennom min journal og stilte en del spm ut ifra den.
Under denne samtalen var jeg s altfor anspent og nervs, s det er ikke s mye detaljer jeg husker. Men noe satte seg jo. Etter hun hadde listen opp journalen sa hun at hun ikke skjnte hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg gjr som jeg gjr. Jeg klarer bare ikke skjnne hvorfor en ung jente som deg kutter seg og er sppas innesluttet. Du har jo ikke opplevd store traumer i livet ditt, s jeg skjnner det ikke helt. Akkuratt den sette seg.

 Alts, selv om en person aldri har ryka en sigarett i hele sitt liv,
er det alikevell fult mulig f lungekreft og kols!

Men det skal selvsagt sies at hun sa dette ganske s tidlig, hun hadde jo bare lest om meg p et papir. Uansett, jeg flte meg ikke hy i hatten.

P slutten fikk jeg en annen ending. Hun snakket om sine observasjoner om meg nr hun hadde stilt spm. Selv var jeg altfor redd til ta ordet selv. Men uansett hva vi hadde snakket om, hadde jeg sittet der, med beina i kors, lite smil om munnen og ikke rrt meg en centimeter. Blikket i ynene dine viser ingenting, selv nr jeg spurte om vanskelige temaer. Ubevist forsvarsmekanisme tenker jeg.
Hun spurte spm om tiden da jeg gikk p skolen og alt som skjedde der. Hun ba om f hre noen episoder for hre hva den skalte mobbingen egentlig dreide seg om. Selv ikke da viser du tegn til noen flelser. Der og da flte jeg meg som en stort null, jeg har ingenting her og gjre. Hun m jo tro jeg er en fullstendig idiot!

Under samtalen hadde hun sett bare 2 tegn p flelser. Motstand nr hun ba om f se mine armer, og sjokk nr hun spurte om spm jeg aldri trodde en gammel dame skulle sprre meg om.

De siste 10 min av timen klarte hun endre min mening om henne. Ivertfall bittelitt. Jeg ble betegnet som en meget traumatisert ung kvinne.

Dine forsvarsmekanismer har lrt deg opp til ikke vise flelser for andre. Kun stole p deg selv da fremmede er fiendtlige. 
Ditt indre prver vise omverden at du er som en helt vanlig jente, viljesterk og rakrygget.
Men jeg ser hvor stor skade traumene og selvskadingen har gjort deg. Selvskadingen er blitt din mte takle livet p, men samtidig har den tatt over livet ditt.


Om jeg ikke var sjokket fra fr, var jeg ivertfall det n. En blanding mellom sjokk og redsel.
Hun ville se bort fra mine tidligere diagnoser og heller vurdere meg p nytt. Til neste gang skulle hun ogs sette opp hvilke terapiformer hun ville bruke.
Nr jeg endelig kunne g ut hennes dr og ut av sykehusbygget, var beina mine som gele og titusenvis av flelser hamret i hele kroppen. holde en tanke i hodet var umulig.
Bortsett fra den lp, lp for helvettes vekk herfra tanken.

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke, eller fle for den saks skyld. Noe i meg vil gi opp hele psykolog biten, men jeg vet innerst inne at dette er noe jeg m. Dessverre. Det er skummelt, veldig skummelt. Jeg er livredd hun vil finne sre punkter som kan brekke meg totalt. Hva skjer da?
Men tenk om hun ogs klarer f meg til bli skalt hel igjen? bli som andre p min alder?
At jeg vil like hva livet har tilby, at jeg vil ha kjreste, samboerskap og hele den pakka? Det beste jeg kan hpe p, er bli den venninna som vil vre med ut danse og ta seg en fest, fordi jeg selv vil.

Jeg bare hper alt blir verdt det. Jeg vet det kan bli tunge og vanskelige stunder under en behandlingsprosess.

Jeg fr bare be om tlmodighet, egentlig fra alle. Jeg skal gjre mitt beste, og jeg m lre meg ha tlmodighet.
Dette er skummelt, men allikevel aner jeg hp.

 

Les mer i arkivet Juli 2014 April 2014 Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og hper p en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og drlige dager, noe bloggen vil bre preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor ! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bker, og er en stolt hundeeier, noe som ogs vil f sin plass her. leser bloggen n:)

Kategorier

Arkiv

Design

Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits