(28.08.2013)

Den følelsen når din behandler skal være borte i over 2 mnd......

 
 

.......DEN følelsen!
 

 

Stikkord:

# 11 - Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?

 

Sommeren 2010 sto 27 år gamle Kristine Getz fram i et debattinnlegg i Aftenposten og fortalte om sine 10 år med spiseforstyrrelser: "Ti år med spiseforstyrrelser tilsvarer 3650 dager fylt av selvhat, selvsabotasje og skam."
Vendepunktet kom da Kristine begynte å blogge. Ved å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og ved å blottlegge seg, kunne egenterapien begynne. Kristine klarer å beskrive en spiseforstyrrelse slik at vi faktisk forstår hva denne ubegripelige sykdommen går ut på, og hva den gjør med en.
Hun skriver gripende og nådeløst ærlig, og vi tror på henne når hun midt i håpløsheten forteller at hun vil bli frisk. Derfor er dette også en bok full av optimisme og livsvilje.

En viktig bok om en spiseforstyrret hverdag man kan lære så mye av. Man sitter med tårer i øynene mens man blir med gjennom hennes eget helvete. Men man blir så styrket av å se hennes sterke viljekraft, og som nevnt ovenfor: optimismen og livslysten.
Det som grep meg mest var kjærligheten mellom henne og kjæresten. Det rørte meg mest!

Fantastisk bok!

 


 

Stikkord:

(24.08.2013)

En av de tingene som må være vanskeligst i livet, er å kunne si at Nei, jeg har det faktisk ikke bra.
Selv er det fryktelig vanskelig å innrømme det overfor seg selv, og kanskje andre. Men mest for seg selv.
Man jobber hele tiden med å lure seg selv til å ha det bra. Ivertfall føles det slik til tider. Fra man våkner om morgenen og de første negative tankene starter, begynner man aktivt med forskjellige strategier for å overdøve det som blir sagt. Og sånn fortsetter man. Time etter time. Dag etter dag. Som blir til uke etter uke, og nå plutselig måned etter måned. Men alikevell fortsetter de. Det sitter som støpt fast, selv hvor hardt en jobber for å få en slutt på det.
På kveldene sitter man ofte så totalt utslitt.


Jeg har igjen en uke vært innlagt. Jeg klarte ikke mer, jeg måtte ha mer hjelp. Skal jeg komme meg videre må jeg få hjelp til å komme meg på rett spor igjen, finne igjen litt gnist som forhåpentligvis ligger godt gjemt inni meg. Motivasjonen tror jeg har forlenget sommerferien sin sammen med motet og viljestyrken. Og kanskje orken også.
Det er det jeg håpet på ville komme litt tilbake før jeg skrives ut, så jeg kan fortsette på ny. Få tilbake lysten til å jobbe videre. For den har vært totalt fraværende de siste mnd. Har ikke orket, ikke villet.
For hvem har vel hele tiden lyst til å utsette seg for det som gjør en ubehagelig, vondt og angstfull?
Ingen.
Så tilgi meg for å ikke møte hver utfordring med liv og lyst.

Jeg er en storgrubler uten like, vil ha kontroll og svar på alt. Vet jeg ikke, blir jeg ekstra nervøs. Jeg har følt meg dårlig stort sett hele tiden siden i vinter. Å ikke vite HVORFOR jeg ikke blir bedre, eller hvorfor jeg har det sånn, har til tider gjort meg smågal i toppen. Å ikke ha noe spesielt å kunne sette fingeren på, gjør det enda vanskeligere å jobbe med å bli bedre. Tanken hvorfor er nok innom tankene 50 ganger om dagen. Minst.
Selvsagt er behandlingen tøff nok i seg selv, men det burde ikke være det som har skapt så mye plager får en tro. Det eneste jeg har kommet frem til, er medisinene. Dosen på de ble økt i vinter. Det må være dem. Så det tok jeg opp etter litt tanker om det. Jeg ønsker og vil begynne å seponere dem så fort som mulig for å så slutte med dem. Jeg håper så inderlig det er dem som gjør dette. Jeg orker ikke mer medisinstyr, bivirkninger og tull. Jeg vil bli bra uten dem, noe jeg håper og tror er mulig.
Det eneste jeg vil beholde er sovemedisinene.

På mandag skrives jeg ut, noe jeg skal ærlig innrømme att jeg gruer meg til. Ikke til det å komme hjem til leiligheten sin og alle tingene sine, men for å bli overlatt til seg selv igjen. Å måtte takle alt selv. Bare mens jeg har vært her denne uken har jeg hatt 2 angstanfall. 1 stor og en kraftig. Den siste for 2 dager siden, og kroppen er fortsatt så sår og støl etter den runden. Kanskje ikke så rart etter 3 timer med muskler i full spenn, hyperventilering og store pustevansker til du til slutt bare ser svarte prikker foran deg. Uansett, sånt gjør noe med en. Nå var jeg så heldig å ha ett personal ved min side som ikke forlot meg før jeg nesten hadde sovnet. Men jeg er livredd for å få det når jeg blir alene igjen, ivertfall så kraftig som denne var.
Jeg tror faktisk ikke det gjør mindre vondt enn å brekke 20 bein i kroppen.

Det er bare bedre å være dårlig på et sykehus enn det er å være dårlig hjemme. Det forventes mer av meg hjemme enn her, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda.
Men jeg prøver å forbrede meg så godt jeg kan. Å trekke frem det positive som har skjedd mens jeg har vært her. Denne ganger har jeg vært flinkere til å snakke og ta kontakt enn det jeg var i vår når jeg var her.
Jeg har utfordret meg selv mye, jeg har vært med på alt av aktiviteter fordi jeg virkelig VIL klare det.
Jeg har holdt ut intense timer der behovet for å skade seg har vært enormt. Selv om det ble en sprekk på samvittigheten, så vet jeg att det kunne blitt mange flere. Så å bli kjent med noen flotte mennesker, både av personal og pasienter.
Men ja, jeg hadde håpet å ønsket litt mer hjelp en stund til. Det er ikke mer de kan få gjort, så den ser jeg. Jeg er uansett glad for de dagene jeg fikk være her.


Etter jeg kommer hjem på mandag kommer jeg til å bare ta en dag av gangen.
Kjenner jeg gleder meg til å ligge rett ut i min egen sofa igjen. Eller sin egen store seng. Eller spille Sims!! Så det tar jeg som et GODT tegn!

Håper på det beste, men forventer det verste, er det ikke det dem sier?

Stikkord:

Dette er vel kansje mest ment for Grey`s Anatomy frelste..



De som kjenner meg vet at jeg er blodfan av Greys. Ingenting har fått meg til å le eller gråte like mye som akkuratt det.
Det er spesielt en episode fra ses 7 som har festet seg i hjertet mitt. En musikal episode. Callie Torres og Arizona Robbins havner i en bilulykke, og mens staben prøver desperat å redde livet til Callie, blir alt rundt henne gjort om til en musikal. Alt hun ser og hører er musikk mens sjelen hennes vandrer rundt.

Har du ikke sett den, har du gått glipp av noe stort. Det er den beste og mest rørende episoden de noen gang har laget!
Alle sangene blir sunget av skuespillerene selv. Men den som skiller seg mest ut, er selvsagt Sara Ramirez, hun som spiller Callie.
Ikke bare er studioversjonen bra, hun er like bra live!

Jeg kom over dette klippet her om dagen, og jeg satt med kroppen full av goosebumps under sangen!
Dette var under en veldedighetskonsert der skuespillerene fremførte sangene fra episoden. Og det er vel ikke vanskelig å se hvem favoritten er..

 

 

Legger forresten ved spillelisten med alle sangene.

 

Nyyyyyyyt!

Stikkord:

(20.08.2013)

For 1 år og noen dager siden opplevde jeg en av mine livs største gleder. Min lenge etterlengtede lillebror kom til verden!
Jeg husker så godt første gang jeg fikk se han. Eller se de lykkelige foreldrene som aldri klarte å slutte å gråte av glede.
Jeg kan faktisk ikke beskrive hvor nydelig han var (og er!!).
Og nå har det plutselig gått ett helt år! Ett år med så mye glede og latter over denne lille kar`n. Tenk at jeg får lov til å være gudmor og søster til en så nydelig gutt!
Gratulerer så masse med dagen som var, lillebror! Storesøster elsker deg♥


Jeg har vært i mye krig med mine indre demoner det siste året, men motivasjonen har vokst seg betraktelig etter han kom. Jeg fikk noe ekstra å kjempe for. Lysten til å virkelig jobbe og bli helt bra.
Jeg vil fylle storesøster og gudmor rollen med bare positivitet. Han skal ikke ha en syk søster. Han skal ikke få oppleve en syk søster.
Jeg har sett hva sykdom gjør med familiemedlemmer. Jeg vet jeg har forårsaket mye bekymring og smerte, noe som gjør meg vondt. Men om kanskje noen år er alt det over. Da skal alt bli normalt og bra igjen. Det skal!

Imens skal vi bare glede oss over det gode i livet. Fryde oss over skøyerstreker fra en liten smilende gutt!

Heldig er jeg som har så flotte mennesker i livet mitt. Jeg får aldri takket nok for all hjelp, tålmodighet og støtte jeg har fått. Jeg hadde ikke vært her idag om det ikke hadde vært for det. Fremtiden vil bli bedre!

Stikkord:

# 10 - 3096 Dager



"Nå føler jeg meg sterk nok til å fortelle hele historien om kidnappingen", sier Natascha Kampusch.
Hun opplevde det verste som kan ramme et barn: Den 2. mars 1998 ble hun bortført på vei til skolen, ti år gammel. Gjerningsmannen, ingeniøren Wolfgang Priklopil, holdt henne fanget i et kjellerhull - i 3096 dager. Den 23. august 2006 klarte hun å flykte ved egen hjelp. Priklopil tok sitt eget liv samme dag.

I denne boken snakker Natascha Kampusch for første gang åpent ut om kidnappingen, tiden i fangenskap, sitt forhold til kidnapperen og om hvordan hun klarte å unnslippe helvetet. Dette er historien til en kriger, som holdt ut det ufattelige og som aldri lot seg knekke.

 

Trenger vel ikke si att dette er en sterk bok, men den er så utrolig bra skrevet! Det er vanskelig å skjønne hvordan man kan komme seg etter noe sånt.. Eller hva som får en person til å gjøre sånt med et uskyldig barn!
Denne boken er blandt mine topp 3 favoritter. Jeg anbefaler denne sterkt til alle!

 

 

 

Stikkord:

(14.08.2013)

Som i tradisjon tro har vi igjen denne sommeren tilbragt en liten feriehelg i herlige Kragerø. Sørlandsidyll til tusen!
Det ble en langhelg med tropevær, båttur, bøttevis med regn og enda mere kos. Og jeg må faktisk skryte av lillebror når det gjelder bilturen ned og opp. Første babyen jeg har hørt om som er så tålmodig å flink som han!! 6 timer hver vei uten klaging! Han var nok mer enn nok fornøyd med å ha selskap i baksetet av sin tullete søster ; )

Det ble uansett en veldig fin ferie og en god opptur denne sommeren. Kragerø er en by man aldri kan bli lei av. Når jeg vinner noen millioner i lotto (ikke hvis, men NÅR) skal jeg kjøpe hytte der!


 


En av de vakre øyene vi tøffet forbi.
 


Dette bildet gjør meg så varm innvendig. Herlig lykke!



 
                                                                                                     Et par små rumpetroll... Største underdrivelsen dette året.

 

Stikkord:

Først litt overfladisk klaging: Det er varmt! Det er varmt! Det er varmt! Det er varmt! Å herremin, DET ER VARMT!!!!! Ferdig :)

 

Her har vi fortsatt ferie. Ikke det att jeg ferierer så masse, men vi kaller det ferie fordet! Synes også det er så koselig å se att så mange har vært innom her hver dag selv om jeg ikke har vært aktiv! Veldig koselig!! :)

Det er som sagt en stund siden sist, pga litt forskjellige grunner egentlig. Lysten til å dele mine ting har vært liten, ikke hatt tid (noe jeg sånn egentlig har hatt), orket ikke, eller att jeg har vært for opptatt av andre ting. Men nå har jeg lyst til å prøve litt igjen. Jeg har egentlig mye jeg har lyst til å fortelle og skrive om, både på godt og vondt egentlig.
Sommeren har bare vært en eneste stor utfordring med alt for mye motstand. Men jeg har hatt mange fine opplevelser og dager også som jeg vil komme tilbake til her.

Nå gleder jeg meg bare til sommeren og hysteriet er over, så den rolige fine kalde høsten kan overta. Den kan faktisk ikke komme fort nok!
Da er det min tur til å kunne fryde meg over været ;)



Imens håper jeg dere alle har en fantastisk ferie og koser dere! Nyt tiden før skole/jobb og hverdagen tar over igjen!

Stikkord:
Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits