Resultat av manisk kjedsomhet!

 

    



    

 

 

Se, Marta er prikk lik en gremlins!!
 


Siden jeg ikke eier no form for liv, er jeg plantet ved dataen så fort jeg har muligheten. Og hva jeg ser på?
Jo BB.Live 24/7.
Som sagt, ingen liv!

Morro er det lell da :)

 

 Joakim-Kjempen!

 Joakim-Sukkersøt tenking

 Magnus-Laidback fyr

Tine-.. Hehe her ble jeg blank..!!

 

Hvor er det man bestiller seg et meningsfylt liv?

Litt trege oppdateringer pga mangel på nettverk..Men nå skal alt være i orden igjen!

 

 

 

For andre gang i mitt liv, altså i mitt arbeidsliv, har jeg måtte krype til korset å bedt om sykemelding av legen. Første gangen var i 2010 pga mageproblemene jeg slet med den gang. Litt vanskelig å jobbe fra en sykehus seng der man ligger med magekramper..!

Nå var det pga den psykiske helsen. Det føles bittert. Forbanna, men på en måte likevel lettet.

Hele denne uken har vært aktivitetsfull. Mange møter og behandlinger av forskjellige slag. Følelser bruser innvendig, og jeg føler selv jeg svever gjennom dagene uten mål og mening. Skuffet over å ikke kunne klare jobben. Mest skuffet over å ikke ha klart å møte venner.

Kroppen har vært så nedkjørt så bare det å rydde hjemme har vært mer en nok. Jeg skammes over å ikke klare mer enn noen timers aktivitet hver dag. Det er hardt å innse det selv!

Å sette ord på hva som er vanskelig er.. Ja vanskelig! Alt stopper opp. Orker kanskje ikke se det svart på hvitt selv?Man prøver å finne svar på hvorfor man har det sånn, hvorfor man får det så vondt inni seg, men man ender opp med enda flere spørsmål en svar.
Man blir så maktesløs. Vet ikke hva man skal gjøre, eller hvordan man skal gjøre det. Det blir en evig runddans med sine mestringsstrategier, i håp om at det ivertfall vil bedre noe!





 

Men midt oppi alt det jævlige, tviholder jeg på min kjære positive-dagbok! Den er med meg overalt, å alle positive mestringer eller hendelser blir skrevet opp med en gang. Små hverdagslykker kan lette et tungt humør!
Det er godt å kunne se at det faktisk skjer positive ting selv om man har det forferdelig!
Man har bare så innmari lett for å glemme det viss man ikke skriver det ned..!!

 

 

Torsdag vendte jeg snuten hjem til dalen igjen. Med et stort håp om at ting vil bli bedre bare ved å komme seg bort fra alt hjemme.

Marta kose fang! <3

Det har vært godt å ha litt folk rundt seg. Gå turer med Marta, hjemme hos mamma og de, og være hos besteforeldrene mine.
Vi har hatt det mye koseligt, men ting har alikevell ikke vært bra for min del. Jeg sliter mye enda og jeg kjenner jeg gruer meg enormt til neste ukes kjas og mas med mange møter og jobb igjen.

Jeg kunne bare så inderlig ønske jeg kunne ta en pause fra alt å heller klatre meg til topps igjen. Hvorfor skal ting være så forbanna vanskelig? Jeg har ikke tid til dette, jeg har et liv jeg vil leve slik jeg vil og ønsker! Ikke hva psyken tillater meg.

Kunne bare ønske man kunne spole tiden frem til den dagen man blir friskmeldt jeg!



Tankekjør til de grader. Jeg klarer ikke formulere noe akkuratt nå, men skal prøve på igjen i morgen. Kommer ikke vidre med dette uansett nå i kveld.

 

Ha en god natt folkens!



Polycystisk ovariesyndrom (PCOS) er en tilstand med flere væskefylte hulrom (cyster) i eggstokkene.
Cystedannelsen forstyrrer eggstokkenes funksjon og fører derved til hormonforstyrrelser.
Det klassiske symptombildet består av f.eks unormal hårvekst på kropp og ansikt, kviser, manglende eller sparsomme menstruasjoner, barnløshet og overvekt.
Tilstanden kan debutere når som helst i befruktningsdyktig alder, men for mange skjer det sent i tenårene.
PCOS rammer ca 5-6% av kvinner i befruktningsdyktig alder.

Ca. 20% kan ha dypt stemmeleie, og generelt mannlig utseende.
Mange av symptomene kan tilskrives de mannlige kjønnshormonene

Vi regner at 2 av 3 kvinner med PCOS er overvektige. Fedmen samler seg først og fremst rundt midjen.

En viktig del av sykdomsbildet ved PCOS, er at det med årene utvikler seg forstyrrelser i forbrenningen, såkalte metabolske endringer.
Det gjelder endringer i sukkeromsetningen i kroppen. Insulin virker dårligere og ganske mange får diabetes.
I tillegg har mange høyt kolesterol og høyt blodtrykk.
Alle disse forholdene er risikofaktorer får å få hjertekarsykdom senere i livet. Foruten å behandle symptomene på PCOS er det derfor svært viktig å sette i verk tiltak som minsker risikoen for fremtidig hjertekarsykdom.

Hvordan behandles tilstanden?

For mange er den eneste nødvendige behandlingen å gå ned i vekt. Du kan selv redusere vekten gjennom kostendringer og mosjon.
Klarer du å gå ned 2-10% i vekt, kan det bidra til å normalisere menstruasjonen, eggløsninger opptrer igjen og graviditet kan oppnås hos ca 20-60%.
Dessuten vil vektreduksjonen styrke selvbildet, fjerne depresjonsfølelse og gjenskape følelse av kontroll.
Spesielt viktig er det at vektreduksjonen minsker risikoen for hjertekarsykdommer.
Den medikamentelle behandlingen foretas av spesialist i gynekologi, eventuelt sykehusavdeling.
Ved et mindre kirurgisk inngrep kan man også "brenne vekk" cystene på eggstokkene som ledd i behandlingen mot ufrivillig barnløshet.

Så nå må jeg fortsette å trene så jeg ikke blir en gedigen dundre!!


 

 

Hvordan er langtidsutsiktene?

Tilstanden er kronisk, men behandling og vektreduksjon kan minke plagene en god del.
Ufrivillig barnløshet er et problem for mange.
Siden det er økt risiko for å utvikle stoffskifteforandringer og hjertekarsykdom, er prognosen også avhengig av om du klarer å kontrollere vekten og inntaket av fettstoffer og sukker.

Kilde fra Her!

 


Ville dele litt info om tilstanden før jeg forteller.

 


I sommer fikk jeg diagnosen etter forskjellige undersøkelser. Det er ingen farlig tilstand, men bivirkningene av hormonforstyrrelsen kan være så mangt.

 

I over et år er det en del forskjellige ting som har endret seg med meg, så mistanken kom når jeg hørte om denne tilstanden. Jeg fikk anbefaling om å oppsøke lege/gyn lege for å få tatt blodprøver, hormonprøver, ultralyd og alt som hører med.
Som forventet ble noen av undersøkelsene vel grufulle og pinsomme, men jammen kom jeg meg ikke igjennom dem også!

Hormonforstyrrelser grunnet cystene ble påvist.
Og endelig fikk jeg svar på hvorfor jeg har blitt seendes ut og føler meg som jeg gjør idag.

Som jeg nevnte, tilstanden i seg selv er ikke farlig, men den har for meg ført med seg ekstra med psykiske plager.
Det har ødelagt alt jeg hadde av selvtillitt, som da igjen fører med seg enda mer angst, da sosial-angst spesielt, og depresjonen lever godt av dette!

Jo mer forandringer som har skjedd med meg, jo mer tyngre har jeg fått det.

Men det skal være sagt at jeg har virkelig fått kjent styrken og viljen som bor i meg, for jeg har virkelig fått gitt alt jeg har, om ikke mer, jeg har utført mine aktiviteter selv hvor tungt jeg har hatt det.
Jeg har, og gjør, mitt aller beste ut av situasjonen.

 

 

På en måte vet jeg ikke hvorfor jeg egentlig deler dette, men alikevell så får mine nærmeste kanskje vite hvorfor jeg kan bli så dårlig igjen. Jeg har virkelig hatt mine perioder.
Det var jo ikke sånn det skulle bli etter 2 år på institusjon og 1 år i treningsleiligheten oppe på bondelandet!

Ting har ikke akkurat gått som jeg forventet det, å da tenker jeg bare på den psykiske helsen.
Alt det andre har gått kjempe bra, å det er veldig viktig å se på! Det klarer jeg faktisk å se uten noen problemer. Det praktiske kan jeg!

 

Jeg håper at i den nærmeste fremtid at ting kanskje kan endre seg litt. Jeg gjør det jeg kan for å få det bra. Koste hva det koste vil.
Imens trenger jeg bare litt støtte og tålmodighet. Og ikke minst forståelse. Noe min kjære familie heldigvis gir meg!

 

En ting kan jeg ivertfall låve, jeg gir ikke opp uansett!!
Det kan ingen ta ifra meg! :)

Det er ikke uten grunn at Eddie Murphy er en av verdens beste stad up komikere. Selv elsker jeg showene og filmene hans!

Han er jo hysterisk morsom!

 

 

Må jo dele mine 3 favoritter fra showet Delirious.
Enjoy! :)

 

 

 

 

 

Fart Game:

 

video:eddie murphy fart game

 

 Ice cream shit:

video:eddie murphy delerious ice cream skit

 

Aunt bunny: 

video:eddie murphyaunt bunny


 

 




Er absolutt verdt å ha i filmsamlingen sin! :)

 

Kom på at jeg skulle skrive litt om hva som ble tatt opp på møtet Tirsdagen, men har funnet ut at jeg får ha litt privatliv :)
Kommer heller til å skrive om ting når samtalene kommer i gang, tror det blir mye lettere.

 

Igjen er det helg, og jeg har igjen sett veldig frem til 2 dager fri. Det har vært en veldig varierendes uke.
Fra søndag til midten av uka var tung og veldig mye nerver som preget hele dagen. Mye av angsten som var vil jeg tro kom som en reaksjon etter de 2 møtene. Det var vanskelig, men etter hvert slapp det mer og mer taket. Heldigvis!

Først på Torsdag kunne jeg slappe mere av igjen å nyte dagen. Og det har blitt litt bedre igjen til i dag, selv om det henger igjen en del enda.
Håper på at i løpet av helgen vil alt bli borte igjen. Det er ivertfall planen :)

 

Og dette her skal virkelig hjelpe til med planen:
     +  


Endelig er den i butikken OG i hus!! Jepp, snakker om begge deler.

 

Så får vi håpe at været ute blir sånn:


Bare enda, enda mere. Man trenger kansje forstørrelsesglass for å se det, men ja, det er snø ;)

 

 

 

 

Ønsker alle der ute en fantastisk helg! Take care!

Onsdag 19.10:

 

Både jeg å C har vært rett og slett blakke i en periode og har ikke fått unnet oss noe luksus på lenge, så nå var det jammen på tide å ta en tur ut igjen, bare jeg å henne.

Vi var begge flinke og spreke jenter som svettet oss gjennom en treningsøkt, før vi dro hjem for å dusje å fikse oss opp litt. Skal det være, så skal det være !


Det skal ikke mye til for å kalle ting luksus for oss, så det å dra på peppes var mer en godt  nok for oss!
I nesten 3 timer var vi der!
Skikkelig trege, (men blide!!) gjester var vi, men så utrolig godt med en skikkelig jentekveld igjen!!

Det trengtes så sårt for oss begge, og det var så godt å klare å stenge ute all hverdagsstress og mas å kjas.

 

Takk for en super kveld C! Ufattelig glad i deg!  ♥

 

 

 

 

Hva skulle man gjort uten kvalitetstid med sine besteveninner?!

(18.10.2011)

I løpet av mine år innen psykiatrien og mine møter med nye behandlere har jeg alltid hatt store problemer med å snakke åpent og ærlig om ting. Den såkalte bli kjent fasen har for meg tatt veldig lang tid, og hos noen har det tatt rudt 8-9 mnd før jeg har turt å slippe dem inn under huden.
Alltid har jeg fått hørt at første inntrykket av meg er at jeg (igjennom behandlers øyne) sliter med noen få ting men ellers er blid og som normale flest.

Kansje det er frykten for å sprekke den gode boblen som har vært det som har stoppet meg i å klart å vært åpen? Ikke vet jeg.

I går var jeg nær ved å få avslag fra DPS. Førsteinntrykket var at jeg ikke hadde såppas store vansker eller problemer at jeg ville trenge hjelp fra dem.
Og hvorfor det? Fordi jeg igjen ikke klarte å snakke åpent om det jeg trengte hjelp med.
Jeg klandrer dem virkelig ikke, jeg hadde trodd det samme selv om jeg kunne sett meg selv med deres øyne.
En smilende nikkedukke var jeg som bagataliserte mine problemer.

Neida kanskje ikke så ille... Vet ikke jeg... Kansje... Husker ikke... Rosemale mine problemer.
Fomle med hender og se alle andre veier enn i deres øyne.

Jeg høres ikke en gang intr ut i å finne ut hva som kan hjelpe meg videre. Hørtes mye mer likeglad ut, egentlig at jeg blåste i hele greia.

Jeg hadde muligheten til å gripe sjansen når jeg fikk det dirkete spørsmålet om hva jeg konkret trenger hjelp med fra deres side. Hva svarer jeg? Vet ikke. Kansje? Nei.
Irritert ble jeg også da jeg prøvde å hinte til bokontakt, om hun kunne snakke litt for meg, uten hell.
Når i tillegg henvisningen var så full av feil, ble presset og frustrasjonen enda større.

Alt fordi jeg ikke klarte å snakke åpent. Hva viss jeg hadde fått avslag der og da? Viss jeg ikke hadde fått en ny sjanse i dag?

Jeg vet ikke hva som egentlig fikk henne til å ha et nytt møte i dag, men jeg er så inderlig glad hun ga meg en ny sjanse.

Denne gangen skal jeg vise dem at jeg kan! At jeg virkelig vil ha mer hjelp til å en dag bli frisk.
Dette er siste sjansen jeg har. Nå må jeg faktisk bare hoppe i den varme gryta å få det gjort.
Quick and painfull.

Etter møtet i går la jeg planer med en gang om hvordan jeg kunne forbedre og forbrede meg best mulig.
Skal jeg klare å få ting frem i lyset må jeg faktisk ta et stort steg å snakke høyt.
Hele gårsdagen og kvelden ble brukt til å tenke, tenke, tenke og skrive, skrive og atter skrive.
En tung kveld ble det, men jeg tok grep. 3 A4 sider skrev jeg.
Jeg fikk lagt meg med en god følelse. I morgen skal jeg gjøre det største jeg har gjort på over 1 år, ivertfall!! Kanskje flere år også egentlig.
 

Nervene var igjen i helspenn før møtet, for å ikke snakke om under møtet, men det var som forventet.
Jeg klarte å ta ordet etter alle hei igjen frasene. Fortalte hva jeg har kjent på etter gårsdagen og om det er greit for dem om jeg kan få lese/snakke om det jeg har fått skrevet og forbredt meg på, og om vi kan ta det derfra etterpå. Jeg kommer ikke til å legge det ut her, men jeg fikk rettet opp alle feil fra gårsdagen å svart på alle spørsmål som jeg ikke klarte å svare på i går.
Eksakte svar om hva jeg vil og ønsker fremover. Ærlig, rått og brutalt.

Dette var 100 ganger verre en fellesrapport-møtene på Fekjær!! Dere som har være der vet hva jeg mener!
Men vet du hva?
Alle 3 sidene fikk jeg rolig lest og fortalt om. For 2 fremmede mennesker! Jeg!!
Jeg klarte det..!

Jeg kunne ikke brydd meg mindre at jeg dreit meg ut under snakkingen pga skjelvingen, selv om jeg stammet og stemmen var gråtkvalt grunnet redselen og angst.
Overrasket og redd på samme tid. Livredd for hva vi skulle snakke om resten av tiden, nå hadde jeg jo ingen manus lengre!

Men nå er det iallefall bestemt: Jeg skal nå starte opp til ny psykolog på DPS!
Dette blir både bra og spennende!

 

Dere aner ikke hvor lettet og glad jeg er! Jeg er så stolt over det jeg har gjennomført i dag, at jeg var så hardt med meg selv gjorde at jeg kom meg i mål!
Har fått lært at jeg har nok en styrke i meg som kommer frem når det virkelig gjelder.

 

Kl er bare 16.30 på ettermiddagen og jeg er allerede møkklei hele dagen.
Jeg vet så inderlig godt at ting kan snu fort over til det positive, men i dag tror jeg rett og slett jeg bare skal få lov til å ha en dårlig dag, mildt sagt. Jeg reiser meg ofte på bakbeina og slår til når noe presser på, men i dag orker jeg ikke.

Det er en drittdag. Bare en drit dum dag som jeg håper kan gå over snart. Telle timer til kl blir leggetid, å halleluja det skal bli herlig!

 

 

 

Jeg liker IKKE å være så negativ å spre eder å galle rundt meg, det skal være sagt..!
Men igjen, idag er jeg careface på akkuratt det.

 

 

 

 

 

 

Har i dag hatt mitt første møte med ny psykolog. Første inntrykket av henne var veldig bra, og sånt glatt oversett gikk samtalen bra. Eller, jeg overlevde ivertfall, snakket litt gjorde jeg også.
Bare så innmari synd jeg ikke fikk sagt ting jeg selv ville si. Klarte det bare ikke.

En nikkedukke med happyface maske var jeg.

Alt kom så brått, temaer kom alt for fort frem, henvisningen ble tydeligvis skrevet av en full lege, så den var jo full av ganske så alvorlige feil og mangler, og jeg viste ikke om jeg var mest redd eller skamfull.
Skuffet er jeg over meg selv.
Men jeg prøver virkelig å tenke at grunnen til at jeg ble som jeg ble var vel i grunn hele møte settingen.
Jeg kokte over av varme, angsten var på kokepunktet og 3 personer hadde øynene sine langt oppi ansiktet mitt hele tiden.
Panikken steg i takt med minuttene, eller kanskje sekundene, og jeg klarte bare å tenke på at jeg ville ut av rommet og ut under åpen himmel. Air..

Kanskje var det derfor jeg ble en nikkedukke, for å få fortgang i samtalen så jeg kom fortest mulig ut derifra?
Underbevisstheten kan være en merkelig figur som man ikke alltid forstår seg på..

I morgen har jeg kanskje en ny sjans før jeg får avslag fra dem. Vi har satt opp et nytt møte, og denne gangen skal jeg være alene med de 2 fra DPS.
Og denne gangen skal jeg ikke ødelegge så for meg selv! Jeg har startet, og skal i kveld fortsette å skrive opp det jeg ville ha frem og hva jeg trenger deres hjelp til. Det fikk jeg også spm om, som jeg ikke klarte å svare på.
Jeg har tatt utgangs.punktet i spm som ble stilt i dag, så jeg håper jeg klarer å ordlegge meg mye bedre på papiret enn det jeg presterte muntlig i dag. Hadde det vært en eksamen, hadde jeg strøket med glans..


Jeg har en sterk tro på at dette kanskje får hjulpet meg i morgen, og med en person mindre i samtalen blir det kanskje enda litt lettere?
Selvfølgelig er jeg redd de synes jeg er teit som må lese fra et ark om hva jeg vil og ønsker, men akkurat det kan jeg bare ikke tenke over. Viss det kan hjelpe meg, så får jeg heller bare være teit i deres øyne.

 

Etter møtet var ferdig å jeg kunne gå ut døren ble jeg så lettet at jeg måtte gråte 3 små tårer. Skuffet også, men aller mest lettet. Hurra, jeg overlevde jo dette også!!

Og nå som jeg har møtt dem en gang, blir det kanskje ikke så ille i morgen?
Lov å håpe eller?

(16.10.2011)

I dag er det akkurat 1 helt år siden jeg tok steget ut og endelig flyttet til en ny by helt for meg selv.
Tenk, et helt år!
Jeg har ikke ord for hvor fort det har gått. Det føles som om det bare er et halvt år siden.
Det har gått skinnsykt fort, men alikevell er det jo mye som har skjedd!

Ja for tenkt, jeg har klart å bo her uten problem! Min sosiale status har endelig gått kraftig opp. Jeg har blitt kjent med nye mennesker, jeg er ofte ute på forskjellige aktiviteter med venninner, og jeg har også fått igjen den gode kontakten med min kjære familie og mine beste venner.
Jeg har verdens beste folk rundt meg, hadde det ikke vært for dem, hadde ikke dette gått!!

En ny jobb har jeg startet i å! Praksisjobb vel og merke, men jobb er jobb.
Der er jeg heldig å ha flotte kolleger og jeg trives så godt med jobben. Jeg elsker å være barnehagetante!!


Nye behandlere fikk jeg også med en gang. Selv om det tok sin tid før jeg klarte å åpne meg å være ærlig, så har jeg klart det nå. Klart å slippe dem inntill.

Siden Hedalen ikke akkurat er verdens navle, så ble det ikke så mange anledninger til å trene på den sosiale angsten. Det ble bare på jobben, og that`s it.
Men på dette året har jeg steget over mange og ganske høye hindere. Jeg har vært hard med meg selv fordi viljen har vært stor. Jeg har fått mange prøvelser og jeg har stått i det. For det å vite at en dag vil ikke dette være så skummelt lengre, det var en stor motivasjon.
Jeg har kastet meg ut i mange sosiale aktiviteter som har vært harde for angsten, men etter vært som tiden har gått, så har det blitt bedre.
Det som var ille å være med på for 1 år siden, er i dag ikke en så stor sak. Jeg er så glad jeg har gitt alt for å klare dette!

Å bo for meg selv her i denne byen, med venner og familie noen minutter unna, friheten til å dra til byen når jeg vil. Og å kunne leve tet noenlunde normalt liv sånn som nå, har de siste årene vært den store drømmen min.
Og akkurat det har jeg klart, og jeg stortrives med det!

Jeg kunne også skrevet om de ikke fult så positive tingene som også har skjedd i løpet av dette året, men det vil jeg ikke. Det som har skjedd, har skjedd.
Det er alt det positive mestringene som er viktig, det er de som er drakraften videre.
Jeg er stolt over den jobben jeg har gjort. Jeg er så glad jeg har klart å holdt ut i de vonde og vanskelige periodene. Jeg har nok oppdaget at styrken i meg var større en det jeg trodde.
Tenk hvor langt jeg kan komme i løpet av enda et år?

 
Det skal være sagt at det å skrive sånne positive ting som seg selv, det er veldig vanskelig for meg, men akkurat nå så føles det bare godt. Akkuratt nå føler jeg at jeg fortjener det, jeg synes jeg har vært flink!
Rett og slett : )


 


Bilde tatt 8.10.

 

Det får da være måte på, eller hva?

Torsdag 13.10:

 

Samtaledag igjen. Jeg synes faktisk det er torsdag flere dager i uken jeg..?
Siden jeg ikke gadd å fikse prikken over i`en i leil før jeg skulle få besøk av kontakt, dro heller jeg ned til byen til deres kontorplass.
Og sånn er jeg også sikker på at jeg ikke legger meg med en gang hun er gått ut døren etter samtalen!

Nesten litt to fluer i en smekk?

 

Jeg hadde egentlig ikke forbredt meg så mye til samtalen.Viste kansje ikke helt hvor snakkesalig humør jeg var i.
Trøtt var jeg også! Men akkuratt det kommer vel ikke som noen bombe når kl er tidlig! ;)
Tenkte jo en del over det som jeg nevnte i forrige innlegg, forståelsen. At jeg allerede vet hva som blir sagt fra kontakten sin side.
Men nei.. Jeg tar det heller som det kommer.


Det ble 3 temaer som ble diskutert.

Tema 1:
Jeg fikk startet bra med å fortelle att jeg har holdt meg skadefri siden sist. Ja faktisk i ca 1 mnd skadefri er jeg nå. Jeg husker faktisk ikke! Jeg pleier egentlig å ha full kontroll på dette, men nå så.. tja, jeg vet faktisk ikke.
Det har bare gått helt i glemmeboksen.
Uansett. Siden den enorme skadetrangen har preget hverdagen, og jeg dagen før hadde et nesten-uhell, så ble skadetrang og ss historen tema nr 1. Hvordan jeg taklet det og hva jeg gjorde.
Vi har egentlig aldri snakket om når det begynte og hvorfor, så hun var vel bare nyskjerrig.
Siden jeg skal starte opp igjen hos psykolog, vil hun heller at hele selvskadingsbiten skal tas med psykologen.
Som kontakt sier, psyk. har nok mere kapasitet til å kunne hjelpe med dette, siden det ligger mye tvang bak det hele.
Det er greit det. Kansje like greit at jeg snakker med boteam om visse ting, og psykolog med andre ting. Da blir det nok lettere å forholde seg til dem, uten å gruble over hvem fortalte jeg hva til.

Det viktigste er at jeg har klart meg så lenge, tross trangen. Det var nok det viktigste for min del å kunne si!

Tema 2:
Mellom 3-4 uker tok det fra henvisningen ble sendt til jeg fikk time på DPS hos en ny psykolog.
Imponert!! Jeg så egentlig for meg måneder med venting..
Jeg gruer meg egentlig ikke så mye, mere spent.
Spent på hvordan hun er og om kjemien vil klaffe. Vil jeg klare å igjen måtte åpne meg til en fremmed?
Men jeg har jo klart det så langt, og siden mine 2 andre x-psykologer har vært så fantastiske, så ser jeg på dette med godt sinn også!
Og som kontakt sier: Psykologen kan hjelpe meg med forskjellige ting som ikke boteam kan.

Heldig som jeg er blir jeg fulgt til min første time, som er på mandag allerede. Det er en stor støtte for meg!
Det tror jeg vil hjelpe meg masse, at hun er der å kunne snakke litt for meg og med meg.

Nei dette blir spennende dere! Dette skal gå bra! :)

 

Tema 3:
Trangsynt som jeg er, er det ofte jeg ikke klarer å se mine mestringer og det positive i hverdagen.
Sånn er det nok for mange desverre..
Jeg blir ofte fortalt at jeg skal tenke på alt jeg har klart når vonde og negative tanker kommer. Men hallo, hvem klarer vel å huske på det hver eneste gang? Ikke jeg ivertfall.

Men NÅ skal jeg huske på det. Nå skal jeg faktisk klare å huske alle de små positive hverdagsmestringer og hendelser.
Att jeg ikke har tenkt på dette før egentlig.

Hvorfor ikke lage en Positiv dagbok?
En bok der du skriver alle positive ting med dagen, helst så fort du har annledning til det så man ikke glemmer det.
Å det skal man skrive hver eneste dag.
Det var kontakt som kom med den glupe ideen!

Selv har jeg bare tenkt på å skrive vanlig dagbok, men da er det ofte de negative tingene som ofte kommer i fokus.
Men hva med de positive, det er jo de som er viktige!
Nå blir det kansje enda lettere å få tankene på rett spor. Når man føler seg helt forjævlig, og føler man ikke får til en dritt, så voilâ, frem med boken så ser man ALT man har klart å mestre og alle positive ting i hverdagen som man ellers ville ha glemt.

Den utfordringen skal jeg gledelig ta altså, denne likte jeg! :)

 

Åsså kunne jeg ønske det fantes en slik bok:

Akkuratt en sånn bok vil jeg ha! Jeg burde bli designer eller hva!!
Jeg må nok finne meg en søt liten gladbok som jeg skal kalle det samme, og imens får jeg nøye meg med den gode gamle spiralheftet.

 

 

Litt synd var det att samtalen var mere triggendes enn den var hjelpendes. På tur hjem var det bare å skrive opp liste i hodet om ting som jeg kunne gjøre for glemme det å holde på frem til triggeren var lik null igjen.

Siden vinteren står på lur ved døra, er det vel kansje på tide å gjemme bort sommerklær å pakke ut vintertøy og sko.
Fikk faktisk ryddet opp i hele klesskapet, så gamle filler ble kastet ut! Jeg hadde faktisk russegenseren min fra 2007 enda, og den passet!! Men siden jeg ikke har brukt den på over 1 år, kommer jeg vel neppe til å bruke den i den nærmeste fremtiden heller.. Kasta ot!

Så fikk jeg endelig pakket ut min fantastiske nye kjøkkenmaskin!! Åå den er så vakker..!
Og hallo, den må jo testes ut!!

Funka som bare rakker`n!!

 

Når kvelden kom var alt bra igjen. Triggere var bortevekk, formen var bra og jeg kunne slappe av og nyte ferske horn til kveldsmat! :) Schmake gått..!

 

Jeg synes det ble en bra dag alikevell jeg. Jammen er jeg glad for at jeg elsker å rydde sånn!

 



 

Eg døyr av latter!!

Blanding av ukegamle og nåtidens småkladder:

 

Det er en veldig klisje å si det, men iblant er det faktisk tungt å føle at folk/behandlere ikke forstår en.
Til hver samtale for jeg alltid høre at jeg må bruke de gode mestringsstrategiene mine.
Dra ut med ei venninne, se filmer/tv, dra på trening, gå turer and so on.

Jeg skjønner veldig godt tankegangen dems, det er ikke det, men jeg føler selv de ikke forstår hvor mye angsten faktisk krever av meg. Hvor mye energi den faktisk stjeler.
Ja noen ganger har den stjålet såppas mye at jeg en gang ikke orker å dusje fordi det blir altfor slitsomt.
Jeg vet det er jævlig ekkelt, men sånn er det. En eneste stor skam.
Fakta faen, jeg har nok ikke så mye jeg skulle sagt.

Det ikke bare bare å skulle legge ut på en hardt eller myk gå tur, eller samle opp krefter til å dra ut med venner.
Det er det jeg prøver å formidle. Det er det som jeg føler ikke blir forstått.

Akkuratt det samme rundt selvskadingen. Der er det desverre ikke bare å knipse med fingrene så er det et glemt kapittel. Det hjelper ikke meg en dritt å hele tiden høre at Nei, dette skal du ikke gjøre mer. Du er ferdig med dette nå.
Tro meg, den setningen blir repetert etter hver sprekk. Jeg VET.
Men ikke gjør så skyldfølelsen blir så mye større enn det den er..






For tenk, jeg er 22 år, ja faktisk under kategorien voksen, å jeg klarer ikke slutte å påføre meg selv smerter og sår.
Man hører hvor idiotisk hele setningen er, men enda er jeg så dum at jeg gjør det.
Etter over hele 7 år med selvskading har jeg ENDA ikke klart å stoppe med det. Desverre.
Et lite stykke har jeg kommet alikevell. De 2 siste årene har jeg kjempet som aldri før for å overvinne selvskadingen.
Det gjorde jeg ikke for 7 år siden. Om jeg bare hadde vist dengang..

Hey, jeg trodde jo faktisk jeg aldri kom til å klare å slutte å røyke også, men hvem har nå vært 1 år røykfri?
Jeg vet det er mulig for dette også!

Ting tar tid..



 

Men en ting skal jeg ha, synes jeg, jeg prøver virkelig mitt aller beste, på alle måter så langt det lar seg gjøre!
Jeg drar på jobb selv om jeg føler meg som en dritt, og selv om tankekaoset og angsten er kontrollerbar.
2-3 ganger har jeg bare kommet til stasjonen, for å så måtte snu å vende hjem pga angsten. But still, jeg prøvde?

 

Jeg føler selv jeg har presset meg selv hardt nok under en arb dag fordi jeg VILLE gjennomføre HELE dagen. Når det ender i tårer når jeg kommer hjem vet jeg at det kanskje var galt, men er det ikke sånn man lærer?
Men, jeg vil heller prøve og feile, enn å ikke prøve i det hele tatt. Jeg VIL. Jeg PRØVER.

 

Jeg synes det er bedre å kjenne på en liten mestringsfølelse av å ha klart dagen, enn å måtte kjenne på skammen for at jeg ikke klarte 3-4 små timer på jobb.
For ja, det føles som en vanvittig stor skam å ikke klare å være på jobb, bare pga den jævla psyken.

 


Skammen over sykdommen er gigantisk. Skammen over å ikke klare ting som alle andre klarer er vond å kjenne på. Jeg gjør selvsagt det jeg kan for å ikke tenke på det, skyve det bort å legge det under en stor grå stein. Men noen ganger lirker det seg frem, om jeg vil eller ikke.
Men såppas har jeg lært, jeg kan og skal ikke sammenligne meg selv med andre. Vi har alle ulike behov og resurser.

Leveregel nr 1!



Det er derfor jeg ikke vil snakke om dette med mine nærmeste. Sånt snakk vil jeg bare ha med mine behandlere, og that`s it.
Det er så godt å være helt normal og snakke om hverdagslige ting, det er godt for meg å ikke bli påminnet om vanskelige ting eller bli et hovedtema i samtalen. Da er det godt å få fri og i beste fall glemme hverdagens vanskeligheter.
Det merker jeg godt når jeg er hjemme hos mine foreldre også. Da er det så deilig å kunne bli, ja nesten litt barn igjen, å være samlet eller bare ligge på sofaen å sløve. Uten å tenke så mye.
Men igjen, psyken kan fort ødelegge denne idyllen også.. Men sånn kan man ikke tenke.

 

 

 

 

 

 

Aahh.. Kunne ønske jeg kunne spole 5 år frem i tid jeg. Ville vært spennende å se om mine indre demoner har gått å gjemt seg da!! Jeg skal prøve å hinte frem gooode gjemmesteder ;)

 

Men en ting er sikkert;
En vakker dag er det JEG som er sjefen i mitt eget liv, UTEN noen sykdommer!
Det er holder jeg fast på! : )

Jeg har borret mitt første hull i dag!!
Eller blitt borret på da..

Men alikevell, det synes jeg er såppas stort at jeg må fortelle hele verden det!
Flink var jeg også, gråt ikke eller noen ting, så jeg synes jeg fortjente en tannlege ring asså!

Jeg overlevde for crying out loud!

Neida.. Det gikk så bra så, hun var kjempe flink. Å sprøyten med bedøvelsen var ikke ille i det hele tatt!
Det værste var den høyfrekvente lyden fra borren å den ekle, ekle, lukta som kom av slipingen og sånt der.. Den var forferdelig!

 

Igjen; Jeg er 22 år og har i dag borret mitt aller første hull!!

 



 

Har i hele dag, og skal i hele kveld, ligge på sofaen å synes synd i meg selv å pleie smertene etter dagens håndtering. Å se masse Prison Break! : )
Med sånn pleie er det faktisk verdt å gå til tannlegen!

 

Kansje hun har klart å kurere min tannlege skrekk..?

 




Tenkt det, for 1 år og 24 timer siden tok jeg min (forhåpentligvis) aller siste røyk. Et helt år siden!!
Det hadde jeg i min villeste fantasi aldri trodd at jeg skulle klare. Jeg som kunne røyke en pakke om dagen!

Er så stolt!

Men røyksuget er der enda, noen ganger i veldig stor grad. Jeg har vært på kanten til å sprekke flere ganger, men har på en eller annen måte klart å redde meg inn igjen. Heldigvis!

Å hvor dårlig hadde jeg ikke blitt om jeg hadde tatt ett trekk eller 3..?! Hadde vel stupt i bakken ganske så kjapt, å jeg tror det er akkuratt derfor jeg har klart å la vær. Nikotinsjokk er virkelig ikke noe godt..

 

Hurra, i did it!!!





 

Flere der ute som har klart å stumpe røyken? :)

(09.10.2011)


Viss blikk kunne drepe..

Jepp, mamma har kjøpt jakke/kåpe/ eller hva jeg skal kalle det til Marta..
Den blir nok sikkert god til vinteren, men ærlig talt.. Se på henne, hun holder jo på å dø av skam!!

Godt hun er like søt selv om hun har tatt på seg surtrusa den morgenen!
 

Fredag 07/10:


Det første jeg kjente når jeg våknet, var den ekle følelsen at dette blir en dritt dag. Humøret helt på bunn.
Motivasjonen til å starte dagen forsvant meget fort.

Men på jobb måtte man. Akkuratt det var jeg heldigvis innstilt på!
Jeg fikk lagd en god kopp kaffe for å våkne litt, så en kopp til som jeg kan kose meg med på bussen og ventetiden på stasjon.
På badet ble jeg ståendes lenge, sint og irritert fordi jeg ikke klarte å gjøre noe for å føle meg litt vel.
Stygge domme klær. Stygge ekle speil. Og speilbildet.. ja det var egentlig grunn nok til å holde meg hjemme.

Tiden ble glemt, å igjen måtte jeg stresse på meg klærne å småløpe ned til bussholderplassen.
Det er da jeg oppdager til min STOOORE fortvilelse... kaffekoppen min!!! Den stod pent og pyntet i gangen og ventet på meg..!

Altså, alle som er avhengig av kaffe vet hva som skjer med en når en IKKE får morgenkaffen sin?! Hihi!!

Men til jobb kom jeg meg. Veldig trøtt, så jeg fryktet denne dagen ville bli laang..
Da får man bare håpe på morsomme aktiviteter som får tiden til å fly avsted!

 

Arb.dagen ble som fryktet. Desverre.
Jeg gjorde virkelig mitt beste å pushet meg max. På med happyface og holde seg oppe.
Det er virkelig ikke lett når man er så sliten fra før av og humøret er så på bunn som idag.
Jeg hater så intens å føle meg så jævlig. Hvorfor i h.. kan jeg ikke bare ha det bra med meg selv?!
Uten å ha så angst for at folk skal se på meg eller at de kommer for nært på meg..?

Det ødlegger så mye. Jeg vil også kunne slappe heelt av i pausen å snakke fritt med kolleger..
Hvor deilig hadde det ikke vært å dratt på jobb uten å være redd for att de uskyldige kommentarene fra de helskjønne barna skal såre for mye?

Jeg må så seriøst skjerpe meg nå!!


På tur hjem måtte jeg kjempe mot tårer som presset på pga at jeg var så innmari sliten. Kansje mest sliten i hodet egentlig, så det skulle bli godt å komme hjem til et stille og fredelig hjem, og det var den tanken som gjorde at jeg vant kampen mot den vonde klumpen i halsen!

Å det første som møter meg når jeg kommer inn døra hjemme? My beloved coffee cup!!
Og med ett ble dagen pittelitt lysere.

Og siden jeg ikke kunne legge meg ned på soffaen da jeg var redd hodet ville eksplodere grunnet tankekaos, startet jeg like så godt med oppvasken. Etterfulgt av vask av hele kjøkkenet.
Så var det jo egentlig litt støvete her og der.. Hmm..Støvsuging må til!  Og da ble det støvtørking i hele kåken også gitt! Nei nå kan man jammen meg vaska alle gulvene og.
Okei da siden jeg først er så godt i gang vasker vi ned hele badet i samme slengen og får vasket en hel haug med klær.

Men da var det stopp. Hele kåken skinte og stinket grønnsåpe, og kroppen verket etter en velfortjent dusj.
Og du verden så godt det var!

Og vettu hva det beste er? Nå kunne jeg legge meg på soffaen med en BRA psyke. Alt av angst og tankekjør var borte!

Så det store budskapet er : A clean home, is a happy home! ;D

 

En helomvending ble det. Jeg klarte å snu alt det forferdelige til det fantastiske! Har ikke ord for hvor morro det er å se at jeg kan klare det, og at det ikke alltid ender opp med anfall eller sår på kroppen.

Nå ser jeg lysere på at det skal bli en fin og bra helg! :)

 


 

~Helmaks AJ!~



Denne uken har jeg fått levd i veldig A4 stil, med faste gode rutiner samt noen impuls aktiviteter.
En helt normal hverdag som folk flest har.
Der dagene flyr av sted å du bare følger med fornøyd over tilværelsen.

 

Hver dag har vært fylt med forskjellige aktiviteter, så det er nok derfor dagene har gått ekstra fort..?

Jeg fokuserer en del på å passe på aktivitetsnivået så det ikke vipper over til at det blir for mye, det er nemlig fort gjort!
Men denne uken har det vært helt perfekt! Kost meg masse med alt jeg har gjort.

Ukeplanen denne uka har vært som følger:
Mandag: Jobb og trening
Tirsdag: Middagsbesøk hos bestemor
Onsdag: Jobb og trening
Torsdag: Samtaletime med kontakt og hockey kamp + skravletime med venninne C
Fredag: Jobb, trening og muligens ut med venninne
Lørdag: Familie besøk 3 steder

Så har jeg fått gjort masse hjemme! Mye oppsamlet papirarbeid, husvask og alt det innebærer.
Åsså har jeg vært flink til å lage middag hver eneste dag!! Det er sjelden :P

Både angst og depressive tanker har har svingt en del, men det har ikke vært så intens, så det gjør ingenting. Jeg har vært flink til å gjøre andre ting som har stjelt konsentrasjonen min, så ting har gått bra. Jeg er så takknemlig! Kanskje det er treningen som har gjort att angsten har minket??
Håper virkelig det !

 

 

Så rett og slett en såkalt A4 hverdag, men jeg liker det! Det er jo det som er målet, å kunne leve et kjedelig,
men godt , rutinepreget hverdag. Og alikevell ha det bra.
Et sånt liv er faktisk målet!

 

 

Nå gleder jeg meg masse til helg i morgen. Åå som jeg skal kose meg! : )



Jeg har hatt en fin og rolig helg uten mye mikkmakk. Ute har høstværet stormet og inne har jeg sittet og kost meg maks med masse filmer og masse levendes lys!

Jeg kan nok ikke beskrive hvor godt det har vært med 2 dager helt fri. Ingen planer i det hele tatt.
Rett og slett fantastisk godt har det vært! : )

Formen kan jeg heller ikke klage på denne helgen, litt svigninger kanskje, men det legger vi i glemmeboksen. Det var heldigvis kontrollerbart, noe jeg er veldig fornøyd med!
Flere sånne dager takk..?

Det er bare så synd timene, eller dagene skal gå så fort..

 

 

Hehe.. Var ikke dette den mest tørreste oppdateringen så vet ikke jeg.. !!

 

 

Men jeg har jo glemt å vise frem min nyeste bestevenn! Etter 3 år har min gamle tlf nå takket pent for seg, så nå har jeg endelig fått skaffet meg en ny en!

 

Bye Bye LG

 

HELLO HTC INCREDIBLE S!!


Jeg elsker deg allerede :)
Bursdagsgave til meg selv!

Torsdag 29/9:

 

Etter et halvt år med hull i tanna har jeg endelig fått vært hos tannlegen!!
Tannlegeskrekk har jeg også..

Etter flere års bruk med medisiner som gir munntørrhet, er det dessverre tennene som må ha tatt støyten.
Jeg har alltid hatt sterke tenner og aldri hatt hull før, før nå.
Men jeg må jo være fornøyd med det eller?

Og heldigvis vil jeg mest sannsynlig få dekket noe av kostnadene av Helfo pga medisinbruen.
Takk for det!

 

Men jeg må jo bare fortelle om dette alikevell, for jeg synes jeg var såå flink til tannlegen!
Jeg fikk dessverre ingen ring eller minitroll som belønning, men hun sa jeg var flink hun og! Kniiis

Vi snakket litt før hun startet behandlingen, å jeg klarte å si ifra at jeg har store problemer med å ha folk så tett innpå meg, så viss jeg måtte ha noen sekunder pause så viste hun om grunnen.
Hun var veldig forståelsesfull! For å ikke snakke om hvor fantastisk hun var!
Kjempe snill og veldig forsiktig. Hun fortalte også alt hun skulle gjøre, noe jeg for så vidt ba om..

Jeg fryktet å komme til en eldre mann med forferdelig ånde, som ikke bruker hansker å man da kjenner SMAKEN av hvilken såpe han har vasket seg med, at han var hardthendt og rett og slett en sur gammel gubbe!
Der har du nemlig mine gamle tannleger.. Grøss! Ikke noe rart man får tannlegeskrekk..

Håper virkelig hun kan kurere noe av skrekken min!

Timen gikk bra den, men jammen gruer jeg meg til neste gang.. Da blir det borring og trekking av visdomstann..
Masse sprøyter.. i.. munnen..

Jeg kommer nok til å dø av nerver det er jeg sikker på!
Kan de ikke heller bare legge meg i narkose..? : )

 

 

 

Uansett; Jeg overlevde turen hos tannlegen! :D

 

 



(02.10.2011)

Onsdags morgen. En av de forferdelige morningene. Der alt i hodet kverner rundt og aldri vil ta slutt.
Der du våkner med en stor svart blytung stein i magen å halsen. Der du føler at alt er tung og man klarer ikke stoppe å gruve seg til å dra på jobb. Å vite at folk skal se på deg. Du skjemmes over å vite at du blir sett på.
Angsten er forferdelig idet jeg tar en liten kikk i speilet og går ut døra.

Dette ble en morgen der man har hundrevis av diskusjoner med seg selv. Det er vanskelig å klare å overdøve alle stemmene som kverner rundt å lager et helvette. Det er vanskelig å tenke positive tanker og gjøre positive handlinger. Men jeg prøver. Jeg må jo bare!

Det første man tenker og håper på når en våkner, er at man må bli hjemme. Dette går ikke, dette klarer man ikke.
Kansje jeg er blitt syk..? Har jeg feber? Er jeg kvalm og må kaste opp? Er smertene i brystet noe annet en angst? Hva, hvis, hvordan.Det vil bli verre om du drar. Ingen vits i å prøve.

Hva vil jobben si når jeg ringer? Tenk på den grusomme samvittigheten som kommer til å nærmest spise meg opp innvendig. Hva kan skje da?
Nei jeg må prøve. Jeg skal og vil klare det. Det er jo bare 3 usle timer. Hva har vel jeg å klage over?!
Dessuten skal du på trening etter jobb, noe du må! Dette går fint..
Åpne døra, vri om nøkkelen, opp med hodet og gå rolig ned til bussen.

20 minutters ventetid på stasjonen før bussen til jobb kommer. Her er det lett for at alt snur. Her er det lett å ta bussen hjem igjen.
Nå er det viktig å finne noe å lese på, eller trykke på mobilen frem til bussen kommer.
Litt for mange mennesker inne, da går vi ut å setter oss på den ledige benken.
Hvordan skal det gå på jobben om jeg ikke klarer å sitte inne på stasjonen med noen folk?!

Angsten stiger i takt med både pulsen og tanker.
Det blir for vanskelig. Jeg klarer ikke dra. Jeg orker ikke dette. Og igjen; Hva, hvis.
Kanskje jeg skal ringe støttekontakt å høre hva hun sier? Vil hun bli like skuffet som jeg er?
Eller bare fullstendig oppgitt?
Nei. Jeg tørr ikke ringe. Den skammen blir for stor.
Du må rett og slett bare prøve. Drar du hjem nå vet du så inderlig godt hva som vil skje, og ville ikke det vært en større skam å fortelle?
Angsten er dessverre stor og jeg gruer meg forferdelig til å være så tett på folk.

Nei. Nå er det nok. Jeg er så forbanna lei denne diskusjonen med meg selv. Jeg har den samme diskusjonen 2 av 3 arb dager i uka.. Dette må jeg bare gjøre!!
Prøv 1 time. Blir det verre så kan du heller gå etter den ene timen.
Da skal du være fornøyd. Da har du ivertfall prøvd og feilet, og det er bedre enn å ikke ha prøvd i det hele tatt.
Det vet du ville ha ødelagt deg selv og resten av dagen. Og tenk, neste arb.dag ville blitt enda vanskeligere å gå til!

Bussen er kommet. Det er bare å gå rolig bort, smile pent til bussjåføren og sette deg ned lengst frem.
Og det gjorde jeg.
Det ble tatt mange lange åndedrag før jeg tok motet og gikk opp til barnehagen.
Nå er det heldigvis for sent å snu.
 

Tusen takk for at jeg vant denne morgenen og den evigvarende diskusjonen.
Tenkt så godt det skal bli å være meg i kveld, dette gir mestring!

Gjennom hele de 3 timene på jobb klarte jeg å presse meg igjennom, og gleden ble stor!
Ja jeg klarte faktisk å glemme litt problemene å heller tenke mer på barna og våres aktiviteter.
Det ble ikke så ille. Dette klarte jeg fint. Og jeg klarte hele dagen!

Og det beste; Etter jobben var jeg på trening i 1 time og 40 min!

En dag skal jeg klare å få mer tro på meg selv. Når en slik morgen som i dag kommer, så kunne jeg ønske jeg hadde tro nok på meg selv til å si at dette skal jeg fikse lett. Hvorfor skulle jeg ikke klare det her liksom? Bring it on!

En vakker dag..!


 

Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits