(22.11.2013)

Dette er en av de bedre ukene jeg kan være stolt av.

Helt i begynelsen av uka begynte jeg å slite veldig med en tung og negativ tankestrøm som prøvde å dra meg ned. Det gikk ikke mange timene før jeg ble møkklei av å kjenne på dette, nå måtte jeg finne på noe som kunne ta bort fokuset på det vonde. Man vet jo aldri eksakt hva som kommer til å funke denne gangen, så man må bare teste ut forskjellige ting. De 2 første valgene viste jeg godt hva var. Jeg kunne starte på julevasken, eller prøve å lage noen julekort. Begge var noe som jeg helst skulle ha fått gjort ganske snart..

Valget falt på kortlaging. Vasken fristet lite, men om jeg ikke ble bedre etter noen timer med klipping og liming, kunne jeg heller bruke litt ekstra krefter med vaskefilla istedenfor.
Jeg tror aldri jeg har laget sånn type julekort før, så de første timene måtte jeg vri å vrenge hjernen for å finne en smule inspirasjon. Motivasjon også for den saks skyld. Jeg eier jo ingen fantasi selv, så etter litt leting på nettet klarte jeg å få bittelitt inspirasjon.Og da må man bare prøve seg frem.

5 timer og 2 kort senere tok jeg kvelden. Innvendig kjente jeg mestring. Bare mestring! Det fungerte som bare det!

Det er så godt når man klarer å overvinne sitt onde indre. Å faktisk se at en mestringsstrategi (selvom jeg misliker det ordet) fungerer! Det gjør det mye lettere å prøvde det ut igjen senere. Og allerede dagen etter startet jeg på det igjen. Det startet denne gangen også som en strategi, men gikk over til bare kos. Så koselig at jeg måtte bruke enda en dag til, bare fordi inspirasjonen strømmet på, og det var så godt å klare å glemme alt rundt seg og bare kjenne på mestringen.

Jeg har vært så flink, rett og slett veldig flink på flere måter denne uka. Det beste er at jeg klarer å tro på akkuratt den setningen.
Med kortene så jeg resultater etterhvert som de ble ferdige. Jeg klarte å gjennomføre og delta på den faste ukentlige gruppa, noe som ikke alltid har vært en selvfølge. På samtale fikk jeg høre bekreftelser på at jobben jeg har gjort er bra, samtidig som jeg selv kunne skryte over ukas prestasjoner. Det føles godt.

Det gjør så godt å se og kjenne på mine egne mestringer. Og det å kunne faktisk skryte av seg selv å si att nå fortjener du en klapp på skulderen. Å gi seg lov til dette har tatt lang tid. Jeg klarer det som regel bare i perioder, men det er mye bedre enn ingenting.  For et-/halvannet år siden var dette nesten utenkelig. Mine prestasjoner var ikke verdt skryt og belønning. Istedet for Godt jobba, var det heller Og hva så? Alle andre gjør det bedre.

Jeg klarte å snu det som kunne bli en dårlig uke, til noe som ble bedre.

Legger også ved noen skrytebilder av mitt kreative kaos.

 

 


 
 

(14.11.2013)

I morgen kan man offisielt ta helg, og jeg har ikke ord for hvor deilig det skal bli.
Den siste uka har virkelig vært tung og vanskelig. Det er nesten vanskelig å klare å finne ord om det. Har heldigvis ikke hatt så mye avtaler denne uka, men det har vært mer en nok. Spesielt når kroppen føles blytung og man føler man beveger seg i seig sirup.

Dette er prisen å betale for å prestere i hverdagen.

De siste årene har jeg nesten blitt vandt til å få reaksjoner, i form av angst i forskjellig grad og mye tankekjør, etter jeg har deltatt på noe. Jeg prøver hele tiden å lære meg å begrense tiden eller aktiviteten jeg er ute på, så jeg ikke får det dårlig når jeg kommer hjem. Akkurat dette er en vanskelig jobb. Noen ganger tåler man mye, mens andre lite. Men jeg har blitt flinkere til å lytte å kjenne på kroppens signaler å handle ut ifra dem. Og det har vært til god hjelp. Før tenkte jeg ikke over sånt, eller så hørte jeg aldri på det. Nå er jeg flinkere til å avslutte når jeg kjenner att nå er det nok.
Dette er ett av mine største problemer. For ofte vil jeg jo klare lenger, eller jeg har det så hyggelig at jeg tenker at det gjør ingenting om det blir noen timer ekstra. Og det får jeg som oftest igjen for når jeg kommer hjem.
Det er utrolig slitsomt og irriterende.
Men det er noe som jeg fortsatt må arbeide en del med. Trening, trening og trening, det er det som hjelper. Jeg har kommet et godt stykke på vei med dette, så jeg vet at jeg blir flinkere og flinkere til det.

Slutten av forrige uke begynte jeg å forbrede meg litt til en bursdagsfeiring med familien på lørdag. Forberedelser må til for att det skal gå best mulig.
Jeg gledet meg mye, bl.a. til å være sammen med lillebror og å se igjen alle igjen. Det ble òg veldig koselig, med middag på restaurant og samling etterpå med kaffe og kaker. Det ble en fin bursdagsfeiring!
I 5 og en halv time var jeg ute på farten. Timene gikk faktisk ganske fort, og det er jo positivt!
Selv begynte jeg å slite mot slutten, men den er jo forståelig når man er med 17 personer i så mange timer!

Etter jeg kom hjem hoppet jeg ut av stive penklær, og inn i deilige slaskeklær. Gjorde det koselig med titalls telys og satte på en film. Perfekt aktivitet når man er dausliten!
I 3 timer fikk jeg noe fred. Etter det gikk det bare en vei.
Det tok ikke lang før jeg fikk et helvettes panikk-og angst anfall. Og det å vente på at beroligende medisiner skal funke, det er tortur. Sekunder føles som minutter, og hvert minutt føltes som timer.
Du klarer ikke tenke, alt du kan er å kjenne på smertene i kroppen. Hvordan lungene verker under hvert åndedrag. Hvordan du holder pusten for slippe å kjenne på det i et halvt minutt. Tårene som gjør øynene såre, og den intense varmen som gjør deg gjennomvåt av svette.
Uten at du er bevist på det, er neglene borret langt inni håndflaten til man til slutt sitter igjen med blåmerker. Absolutt alle muskler og ledd er i helspenn. Noe man også merker godt dagen derpå, da du er støl der man ikke trodde det gikk ann å bli støl.

Halvannen time og par beroligende senere var toppen borte. Men smertene like store.
Enda tok det flere timer og mer medisiner før jeg fikk det bedre.

Halv 4 var endelig noen vonde timer over, og jeg fikk kommet meg i seng. Alt jeg egentlig husker den siste timen var at jeg så på kl 03.32. Regner med jeg la meg etter det. Våknet tidlig på morgenen med klærne på, lyset på og jeg lå oppå dyna å frøs. Så regner med medisinene funka utmerket til slutt!
Den natta sov jeg ivertfall veldig godt. Var tydeligvis meget trøtt da jeg ikke våknet før kl 14.
Søndagen husker jeg også lite av. Jeg var så tappet for all energi og kraft, så bare det å gå på do eller smøre seg mat var strevsomt. Hele dagen ble tilbrakt på soffan. Sovnet også et par timer senere på dagen.
På sånne dager kan man ivertfall takke høyere makter for internett, netflix og tv-serier! Det er guds gave til sånne som meg!

Mandag kom, men jeg var fortsatt like dårlig. Hadde ikke sjans til å klare å dra til psykologen på samtale den morgenen, så den måtte avlyses. Så dagen ble tilbrakt akkurat som dagen før. Den største prestasjonen jeg klarte den dagen var å ta en kjapp dusj. Og for at den ble kortest mulig, unnlot jeg å vaske håret. Kun for å bli fort ferdig.

Det er så rart hvordan denne kroppen er og fungerer. Og reagerer på ting. Det er jo ikke til å bli klok på!

Først i dag har det begynt å lette litt. Våknet opp lettere enn på flere dager. Deilig!
Hadde samtale i dag også, som jeg følte gikk veldig bra. Det å snakke om ting man ikke har klart å tatt opp eller snakke om før, gir veldig mestring.
Noen tøffe tema ble det, men uansett var det så oppløftende. Måtte i dag også ta en liten lur etter jeg kom hjem. Men jeg har hatt en bedre dag. Så jeg satser og håper ting holder på å snu.

Helgen skal uansett ønskes velkommen. Jeg har sett meg ut noen morsomme filmer jeg skal se, hybelkaninene skal få ligge å kose seg en uke til (det samme med vaskefilla) og jeg skal bare kose meg så mye jeg kan.
Håpet er å starte på blanke ark igjen på mandag. Legge en vond uke bak meg og starte på en ny og god en.

 

(10.11.2013)

(Jeg og en frustrert psykolog)

Det er lenge siden jeg har vært aktiv her inne ser jeg. Er det noe jeg sliter med om dagen, så er det klare å sette ord på ting. Følelser å alt det der.
Det gjør det veldig vanskelig for meg å utnytte behandlingssamtalene mine på en best måte. Noe som da irriterer meg grenseløst.
Jeg prøver hele tiden å kjenne etter eller på hvilke følelser jeg kjenner på.
Hvilke tanker jeg har på de følelsene. Men alt er blankt. Eller bare et svart bilde. Eller bare helt tomt.
Ikke engang for meg selv klarer jeg å finne ord.

Alltid før jeg skal på samtaler forbereder jeg meg en god del. Planlegger på forhånd hva jeg vil si og ta opp. Og veldig på hvordan jeg skal si det, men akkurat den hvordan har jeg klart å lagt litt ifra meg.
Jeg har endelig lært meg at det er ikke så nøye hvordan jeg legger det frem, det er innholdet som er det viktigste. Så lenge jeg får det frem det, spiller det ingen rolle hvordan det kommer ut.
Siden jeg tydeligvis har fått så veldig ordsperre, er det blitt vanskeligere å forbrede seg. Ingen aning på hva jeg skal si.
Har uka gått greit så er det ikke så vanskelig å fortelle. Da går det lett.
Har den vært vanskelig og vond, har jeg ikke ord i det hele tatt.
Alt jeg kan er å bruke angsten. Gjemme meg bak jeg har mye angst. Og det er det.
Mange ganger er det ikke engang angsten som har vært hovedproblemet i det hele tatt. I mitt hode er det ivertfall bedre enn å lyve om att alt går bra. Da kan jeg ivertfall si at noe ikke er bra.

Jeg skulle virkelig ønske jeg var en stor taler og skribent. Det tror jeg hadde løst mye!
Det å klare å sette ord å sine følelser og tanker er en ganske stor egenskap å ha.

I forrige uke klare jeg endelig å ta et stort skritt fremover. I stedet for å gjemme meg bak den velbrukte angsten, klare jeg faktisk å formidle og beskrive den vonde smerten jeg hadde,og hadde hatt, innvendig. Selv om jeg kanskje ikke brukte så all verden med ord, så var det allikevel nok til at hun forstod. Det gjorde så godt å endelig få høre att hun så forandring på meg, og var lettet fordi jeg ikke brukte angsten som et svar. Hun sa at hun såg jeg var ulykkelig når jeg kom inn, men jeg klarte å fortelle å beskrive hvordan og hvorfor. Og det er så bra! Det er faktisk en kjempe seier for meg, det å la meg selv vise følelser og fortelle om dem.

Jeg såg så forandring på henne den timen, og det ga meg et løft. Jeg hadde gjort det!
Etter endt time, gikk jeg derfra lettet. Faktisk også med et lite smil fordi jeg var så stolt.


Jeg skriver en del for meg selv også. Det blir og en trening på å få frem ord og følelser. Men det holder jeg for meg selv. Det er også en grunn til at jeg ikke har skrevet her inne på lenge.
Rett og slett fordi det jeg har slitt med har blitt for personlig til å dele. Jeg må først kunne takle det og føle meg litt trygg på ting før jeg klarer å fortelle det her.

En ting jeg med rak rygg kan skrive, er at jeg virkelig har jobbet mye de siste mnd. Det er mange utfordringer jeg møter og presser meg på. Jeg prøver å balansere vekten mellom å presse meg akkurat passe mye. og for mye. Med for mye mener jeg at jeg blir dårlig og får problemer om jeg har presset meg for mye. Å finne den balansen kan faktisk være veldig vanskelig, da det er i etterkant att alle følelser, angst og tanker kommer.

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å kjenne etter på kroppens signaler.
Og det er jo en bra start!

Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits