Nå på fredag, altså sist fredag, var det igjen duket for ansvarsgruppemøte. Jeg hadde egentlig ikke så mye forventninger eller tanker om det, da jeg tenkte at vi ikke kom til å bli fulltallige denne gangen heller. Men et positivt sjokk ble det at fastlegen faktisk dukket opp denne gangen, mens navmannen ikke kunne. Han sa ivertfall ifra da, så det skal han ha!

Med et ble vi plutselig 1 person til, noe som gjorde det hele litt mer skumlere.. Det ble meg, bo-kontakt, fastlege og psykologen. Men bra at vi ble litt mer samlet denne gangen, så slipper man å gjenta alt som ble sagt uttalige ganger.

 


Møtet gikk i og for seg bra, men det ble en veldig presset og stresset situasjon. Selvsagt vet jeg at møtet er fokusert på meg, og ting omkring meg, men det å måtte snakke om vanskelige og såre ting med tre tryner rettet mot deg er sannelig ikke lett! Så får man liksom ingen plass å se og holde fokuset på. Blir ingen plass å gjemme seg litt på, så det blir mer eller mindre panisk øyekontakt med møtedeltakerene.

Grøss.. Jeg liker virkelig ikke møter..! Man får trøste seg med at det kommer jo goder ut av sånne situasjoner. Det er jo for ens eget beste.

 

Siden jeg startet opp hos psykologen har det aldri blitt noen faste rutiner på samtaletimer. Det har gått fra hver uke til plutselig å få et mellomrom på nesten 2 mnd. Siden jul har jeg vel hatt ca 4-5 timer, med mange ukers mellomrom.
Jeg fikk jo fortalt at hun kanskje kom til å bli borte i noen perioder, men ikke at det skulle bli så mye.

Så den første beskjeden jeg fikk var at hun skulle slutte, eller ut i permisjon på ubestemt tid. Og jeg derfor må bytte psykolog.. Sukk..

 

Det er selvfølgelig trist da jeg likte henne veldig godt, men jeg ser jo at jeg trenger mer rutiner på samtalene viss jeg skal ha god effekt av å gå på dps.
Men det blir ikke lett å igjen måtte forholde seg til en ny behandler. Igjen måtte gå igjennom den bli kjent fasen og å skape tillit til å tørre å snakke om ting.

Man må jo starte på nytt, igjen.

Kan ikke akkurat si jeg gleder meg, så jeg håper virkelig jeg får en behandler jeg kan få tillit til.

 

Hun snakket om at hun har allerede valgt en psykolog som hun skal søke meg til. Den psykologen er også en kvinne, ung mener jeg å huske. I hovedsak jobber hun kun med unge mennesker med selvskadingsproblematikk. Om hun var spesialist husker jeg ikke..
Jeg håper på at det kan bli bra, og at hun kan hjelpe meg til å en dag bli helt skadefri!

 


Under møtet ble det også mye snakk om akkurat det med selvskading. Hva de kan gjøre, hva jeg kan gjøre, hva som skjer før og etter. Ja egentlig hele den pakka der.
Hele den samtalen var forferdelig vanskelig. De snakket om å evt legge meg inn i mine dårlige perioder for å kunne minimalisere selvskadingen. Kansje jeg på den måten kan kontrollere mer med mer hjelp, uten å ende opp med uttallige sting på kroppen.
Da ville jeg også ikke bli alene med dette problemet, eller hva jeg skal si. Da er det noen der å huke tak i.

Jeg ble veldig usikker. Det føles som et skritt frem og tre tilbake om jeg må innlegges igjen.


Men det får vi ta når den situasjonen evt dukker opp igjen.

Her og nå går det bra. Det er det jeg vil fokusere på nå! Jeg skal jo opp og frem, og det er lettere å kunne klare dette sjøl.

 

 

Største delen av møtet handlet om dette, så resten ble det vel mest snakk om avtaler fremover, jobb og ferier.

 

Et tøft møte ble det, men jammen var det fantastisk når det var over!! Mestring : )

 

Jeg var jo tross alt flink, jeg klarte jo å snakke en del, og det er jo bedre enn å ikke si noe!

 

Fredag 11/11:

 

Jeg kan nesten ikke begynne å forklare hvor lettet og glad jeg er for min nye behandler-Psykolog.
Til henvisningen ble sendt frem til det første møte med DPS var jeg livredd for å ende opp med en psykolog jeg ikke ville trives med, at det ikke ble noe tillitsforhold i det hele tatt.

Jeg er så glad jeg turte å stikke meg frem under andre møtet vi hadde, at jeg snakket høyt og klart nok!
Det reddet meg så mye, og akkuratt på grunn av det jeg turte å gjøre, så tror jeg tilliten mellom meg og psykolog kom fortere en det det ellers ville ha gjort.
Selvsagt er den ikke på plass 100% enda, men den er stor nok til at jeg tørr å snakke litt. Sånne ting tar jo litt tid, så man må jo bare gå de berømte musestegene. Det er av det tiliten blir sterkere av!


Det er godt å kjenne og føle man er fornøyd når man går ut syhehusinngangen og ut av dps huset.
Jeg føler selv jeg har blitt tatt godt imot hos psykologen, om det blir riktig å si..?
Det er så godt å snakke med henne, og det er så godt at hun snakker litt om seg selv å sine egne erfaringer, både privat og i jobbsammenheng, og det synes jeg er så bra! Det betyr mye for meg at hun faktisk vil gi noe av seg selv, jeg blir ivertfall tryggere på henne, at hun faktisk viser seg mer som et ``vanlig`` medmenneske og ikke en hard autoritetsperson som ikke gir et fnugg av seg selv.
Det er også godt å kjenne at man blir tatt litt mer på alvor enn det boteam gjør. Eller, selvsagt tar de ting på alvor de også, men nå allerede har jeg blitt tilbudt ting og fått mere kunnskap om hva dps kan gi meg som boteam ikke kan.
Så jeg vil fortsette hos begge deler. De blir ikke kvitt meg så lett ;)



 

Jeg har en god tro på at jeg vil klare meg bra der, og at vi kommer til å få en god tone. Og det er jammen meg et godt utgangspunkt altså! :)
Hennes siste kommentar på slutten av samtalen, den sitter fast i meg: Jeg er jo allerede blitt glad i deg, og jeg vil veldig gjerne følge deg vidre i fremtiden viss du vil fortsette her. Vil veldig gjerne at du skal få det bra!


Synes det var veldig koselig å høre sånt, du får en god følelse når du går ut døren!

 

Nei nå var jeg i skikkelig godlune kjenner jeg! Noe så herlig asså :)

 

 

(18.10.2011)

I løpet av mine år innen psykiatrien og mine møter med nye behandlere har jeg alltid hatt store problemer med å snakke åpent og ærlig om ting. Den såkalte bli kjent fasen har for meg tatt veldig lang tid, og hos noen har det tatt rudt 8-9 mnd før jeg har turt å slippe dem inn under huden.
Alltid har jeg fått hørt at første inntrykket av meg er at jeg (igjennom behandlers øyne) sliter med noen få ting men ellers er blid og som normale flest.

Kansje det er frykten for å sprekke den gode boblen som har vært det som har stoppet meg i å klart å vært åpen? Ikke vet jeg.

I går var jeg nær ved å få avslag fra DPS. Førsteinntrykket var at jeg ikke hadde såppas store vansker eller problemer at jeg ville trenge hjelp fra dem.
Og hvorfor det? Fordi jeg igjen ikke klarte å snakke åpent om det jeg trengte hjelp med.
Jeg klandrer dem virkelig ikke, jeg hadde trodd det samme selv om jeg kunne sett meg selv med deres øyne.
En smilende nikkedukke var jeg som bagataliserte mine problemer.

Neida kanskje ikke så ille... Vet ikke jeg... Kansje... Husker ikke... Rosemale mine problemer.
Fomle med hender og se alle andre veier enn i deres øyne.

Jeg høres ikke en gang intr ut i å finne ut hva som kan hjelpe meg videre. Hørtes mye mer likeglad ut, egentlig at jeg blåste i hele greia.

Jeg hadde muligheten til å gripe sjansen når jeg fikk det dirkete spørsmålet om hva jeg konkret trenger hjelp med fra deres side. Hva svarer jeg? Vet ikke. Kansje? Nei.
Irritert ble jeg også da jeg prøvde å hinte til bokontakt, om hun kunne snakke litt for meg, uten hell.
Når i tillegg henvisningen var så full av feil, ble presset og frustrasjonen enda større.

Alt fordi jeg ikke klarte å snakke åpent. Hva viss jeg hadde fått avslag der og da? Viss jeg ikke hadde fått en ny sjanse i dag?

Jeg vet ikke hva som egentlig fikk henne til å ha et nytt møte i dag, men jeg er så inderlig glad hun ga meg en ny sjanse.

Denne gangen skal jeg vise dem at jeg kan! At jeg virkelig vil ha mer hjelp til å en dag bli frisk.
Dette er siste sjansen jeg har. Nå må jeg faktisk bare hoppe i den varme gryta å få det gjort.
Quick and painfull.

Etter møtet i går la jeg planer med en gang om hvordan jeg kunne forbedre og forbrede meg best mulig.
Skal jeg klare å få ting frem i lyset må jeg faktisk ta et stort steg å snakke høyt.
Hele gårsdagen og kvelden ble brukt til å tenke, tenke, tenke og skrive, skrive og atter skrive.
En tung kveld ble det, men jeg tok grep. 3 A4 sider skrev jeg.
Jeg fikk lagt meg med en god følelse. I morgen skal jeg gjøre det største jeg har gjort på over 1 år, ivertfall!! Kanskje flere år også egentlig.
 

Nervene var igjen i helspenn før møtet, for å ikke snakke om under møtet, men det var som forventet.
Jeg klarte å ta ordet etter alle hei igjen frasene. Fortalte hva jeg har kjent på etter gårsdagen og om det er greit for dem om jeg kan få lese/snakke om det jeg har fått skrevet og forbredt meg på, og om vi kan ta det derfra etterpå. Jeg kommer ikke til å legge det ut her, men jeg fikk rettet opp alle feil fra gårsdagen å svart på alle spørsmål som jeg ikke klarte å svare på i går.
Eksakte svar om hva jeg vil og ønsker fremover. Ærlig, rått og brutalt.

Dette var 100 ganger verre en fellesrapport-møtene på Fekjær!! Dere som har være der vet hva jeg mener!
Men vet du hva?
Alle 3 sidene fikk jeg rolig lest og fortalt om. For 2 fremmede mennesker! Jeg!!
Jeg klarte det..!

Jeg kunne ikke brydd meg mindre at jeg dreit meg ut under snakkingen pga skjelvingen, selv om jeg stammet og stemmen var gråtkvalt grunnet redselen og angst.
Overrasket og redd på samme tid. Livredd for hva vi skulle snakke om resten av tiden, nå hadde jeg jo ingen manus lengre!

Men nå er det iallefall bestemt: Jeg skal nå starte opp til ny psykolog på DPS!
Dette blir både bra og spennende!

 

Dere aner ikke hvor lettet og glad jeg er! Jeg er så stolt over det jeg har gjennomført i dag, at jeg var så hardt med meg selv gjorde at jeg kom meg i mål!
Har fått lært at jeg har nok en styrke i meg som kommer frem når det virkelig gjelder.

 

Kl er bare 16.30 på ettermiddagen og jeg er allerede møkklei hele dagen.
Jeg vet så inderlig godt at ting kan snu fort over til det positive, men i dag tror jeg rett og slett jeg bare skal få lov til å ha en dårlig dag, mildt sagt. Jeg reiser meg ofte på bakbeina og slår til når noe presser på, men i dag orker jeg ikke.

Det er en drittdag. Bare en drit dum dag som jeg håper kan gå over snart. Telle timer til kl blir leggetid, å halleluja det skal bli herlig!

 

 

 

Jeg liker IKKE å være så negativ å spre eder å galle rundt meg, det skal være sagt..!
Men igjen, idag er jeg careface på akkuratt det.

 

 

 

 

 

 

Har i dag hatt mitt første møte med ny psykolog. Første inntrykket av henne var veldig bra, og sånt glatt oversett gikk samtalen bra. Eller, jeg overlevde ivertfall, snakket litt gjorde jeg også.
Bare så innmari synd jeg ikke fikk sagt ting jeg selv ville si. Klarte det bare ikke.

En nikkedukke med happyface maske var jeg.

Alt kom så brått, temaer kom alt for fort frem, henvisningen ble tydeligvis skrevet av en full lege, så den var jo full av ganske så alvorlige feil og mangler, og jeg viste ikke om jeg var mest redd eller skamfull.
Skuffet er jeg over meg selv.
Men jeg prøver virkelig å tenke at grunnen til at jeg ble som jeg ble var vel i grunn hele møte settingen.
Jeg kokte over av varme, angsten var på kokepunktet og 3 personer hadde øynene sine langt oppi ansiktet mitt hele tiden.
Panikken steg i takt med minuttene, eller kanskje sekundene, og jeg klarte bare å tenke på at jeg ville ut av rommet og ut under åpen himmel. Air..

Kanskje var det derfor jeg ble en nikkedukke, for å få fortgang i samtalen så jeg kom fortest mulig ut derifra?
Underbevisstheten kan være en merkelig figur som man ikke alltid forstår seg på..

I morgen har jeg kanskje en ny sjans før jeg får avslag fra dem. Vi har satt opp et nytt møte, og denne gangen skal jeg være alene med de 2 fra DPS.
Og denne gangen skal jeg ikke ødelegge så for meg selv! Jeg har startet, og skal i kveld fortsette å skrive opp det jeg ville ha frem og hva jeg trenger deres hjelp til. Det fikk jeg også spm om, som jeg ikke klarte å svare på.
Jeg har tatt utgangs.punktet i spm som ble stilt i dag, så jeg håper jeg klarer å ordlegge meg mye bedre på papiret enn det jeg presterte muntlig i dag. Hadde det vært en eksamen, hadde jeg strøket med glans..


Jeg har en sterk tro på at dette kanskje får hjulpet meg i morgen, og med en person mindre i samtalen blir det kanskje enda litt lettere?
Selvfølgelig er jeg redd de synes jeg er teit som må lese fra et ark om hva jeg vil og ønsker, men akkurat det kan jeg bare ikke tenke over. Viss det kan hjelpe meg, så får jeg heller bare være teit i deres øyne.

 

Etter møtet var ferdig å jeg kunne gå ut døren ble jeg så lettet at jeg måtte gråte 3 små tårer. Skuffet også, men aller mest lettet. Hurra, jeg overlevde jo dette også!!

Og nå som jeg har møtt dem en gang, blir det kanskje ikke så ille i morgen?
Lov å håpe eller?

Torsdag 13.10:

 

Samtaledag igjen. Jeg synes faktisk det er torsdag flere dager i uken jeg..?
Siden jeg ikke gadd å fikse prikken over i`en i leil før jeg skulle få besøk av kontakt, dro heller jeg ned til byen til deres kontorplass.
Og sånn er jeg også sikker på at jeg ikke legger meg med en gang hun er gått ut døren etter samtalen!

Nesten litt to fluer i en smekk?

 

Jeg hadde egentlig ikke forbredt meg så mye til samtalen.Viste kansje ikke helt hvor snakkesalig humør jeg var i.
Trøtt var jeg også! Men akkuratt det kommer vel ikke som noen bombe når kl er tidlig! ;)
Tenkte jo en del over det som jeg nevnte i forrige innlegg, forståelsen. At jeg allerede vet hva som blir sagt fra kontakten sin side.
Men nei.. Jeg tar det heller som det kommer.


Det ble 3 temaer som ble diskutert.

Tema 1:
Jeg fikk startet bra med å fortelle att jeg har holdt meg skadefri siden sist. Ja faktisk i ca 1 mnd skadefri er jeg nå. Jeg husker faktisk ikke! Jeg pleier egentlig å ha full kontroll på dette, men nå så.. tja, jeg vet faktisk ikke.
Det har bare gått helt i glemmeboksen.
Uansett. Siden den enorme skadetrangen har preget hverdagen, og jeg dagen før hadde et nesten-uhell, så ble skadetrang og ss historen tema nr 1. Hvordan jeg taklet det og hva jeg gjorde.
Vi har egentlig aldri snakket om når det begynte og hvorfor, så hun var vel bare nyskjerrig.
Siden jeg skal starte opp igjen hos psykolog, vil hun heller at hele selvskadingsbiten skal tas med psykologen.
Som kontakt sier, psyk. har nok mere kapasitet til å kunne hjelpe med dette, siden det ligger mye tvang bak det hele.
Det er greit det. Kansje like greit at jeg snakker med boteam om visse ting, og psykolog med andre ting. Da blir det nok lettere å forholde seg til dem, uten å gruble over hvem fortalte jeg hva til.

Det viktigste er at jeg har klart meg så lenge, tross trangen. Det var nok det viktigste for min del å kunne si!

Tema 2:
Mellom 3-4 uker tok det fra henvisningen ble sendt til jeg fikk time på DPS hos en ny psykolog.
Imponert!! Jeg så egentlig for meg måneder med venting..
Jeg gruer meg egentlig ikke så mye, mere spent.
Spent på hvordan hun er og om kjemien vil klaffe. Vil jeg klare å igjen måtte åpne meg til en fremmed?
Men jeg har jo klart det så langt, og siden mine 2 andre x-psykologer har vært så fantastiske, så ser jeg på dette med godt sinn også!
Og som kontakt sier: Psykologen kan hjelpe meg med forskjellige ting som ikke boteam kan.

Heldig som jeg er blir jeg fulgt til min første time, som er på mandag allerede. Det er en stor støtte for meg!
Det tror jeg vil hjelpe meg masse, at hun er der å kunne snakke litt for meg og med meg.

Nei dette blir spennende dere! Dette skal gå bra! :)

 

Tema 3:
Trangsynt som jeg er, er det ofte jeg ikke klarer å se mine mestringer og det positive i hverdagen.
Sånn er det nok for mange desverre..
Jeg blir ofte fortalt at jeg skal tenke på alt jeg har klart når vonde og negative tanker kommer. Men hallo, hvem klarer vel å huske på det hver eneste gang? Ikke jeg ivertfall.

Men NÅ skal jeg huske på det. Nå skal jeg faktisk klare å huske alle de små positive hverdagsmestringer og hendelser.
Att jeg ikke har tenkt på dette før egentlig.

Hvorfor ikke lage en Positiv dagbok?
En bok der du skriver alle positive ting med dagen, helst så fort du har annledning til det så man ikke glemmer det.
Å det skal man skrive hver eneste dag.
Det var kontakt som kom med den glupe ideen!

Selv har jeg bare tenkt på å skrive vanlig dagbok, men da er det ofte de negative tingene som ofte kommer i fokus.
Men hva med de positive, det er jo de som er viktige!
Nå blir det kansje enda lettere å få tankene på rett spor. Når man føler seg helt forjævlig, og føler man ikke får til en dritt, så voilâ, frem med boken så ser man ALT man har klart å mestre og alle positive ting i hverdagen som man ellers ville ha glemt.

Den utfordringen skal jeg gledelig ta altså, denne likte jeg! :)

 

Åsså kunne jeg ønske det fantes en slik bok:

Akkuratt en sånn bok vil jeg ha! Jeg burde bli designer eller hva!!
Jeg må nok finne meg en søt liten gladbok som jeg skal kalle det samme, og imens får jeg nøye meg med den gode gamle spiralheftet.

 

 

Litt synd var det att samtalen var mere triggendes enn den var hjelpendes. På tur hjem var det bare å skrive opp liste i hodet om ting som jeg kunne gjøre for glemme det å holde på frem til triggeren var lik null igjen.

Siden vinteren står på lur ved døra, er det vel kansje på tide å gjemme bort sommerklær å pakke ut vintertøy og sko.
Fikk faktisk ryddet opp i hele klesskapet, så gamle filler ble kastet ut! Jeg hadde faktisk russegenseren min fra 2007 enda, og den passet!! Men siden jeg ikke har brukt den på over 1 år, kommer jeg vel neppe til å bruke den i den nærmeste fremtiden heller.. Kasta ot!

Så fikk jeg endelig pakket ut min fantastiske nye kjøkkenmaskin!! Åå den er så vakker..!
Og hallo, den må jo testes ut!!

Funka som bare rakker`n!!

 

Når kvelden kom var alt bra igjen. Triggere var bortevekk, formen var bra og jeg kunne slappe av og nyte ferske horn til kveldsmat! :) Schmake gått..!

 

Jeg synes det ble en bra dag alikevell jeg. Jammen er jeg glad for at jeg elsker å rydde sånn!

 

Torsdag 09.06:

Det har vært en varierende uke, psykisk sett. Jeg er nok bygd for å kjøre mye berg og dalbane da svingningene har kjørt non-stop hele døgnet.
Ja, en smule irriterendes.

Ivertfall når jeg vil være i bra form og være sammen med folk, både på jobben og privat!

Men når svingningene er på vei oppover, er jeg lykkelig over å ha klart å stå imot dystre fristelser.
Da er det verdt slitet alikevell. Ja da er alt faktisk bare fryd og gammen!

Selvsagt er jeg glad alt har gått bra, men alikevell er jeg pittelitt skuffet over å ikke ha klart å ta kontakt med mine kontakter. I dag er det 3 uker siden sist jeg hadde samtale, å jeg kunne tenke meg å bare snakke litt med dem.
Men igjen, så lenge det ikke er noe alvorlig er det kanskje ikke nødvendig.
Det ville ivertfall vært en fin utfordring å tørre ta kontakt..


Blæ.., rart lette ting kan være så vanskelig!

Det er igjen duket for et nytt ansvarsgruppemøte/samarbeidsmøte. 3 mnd siden sist .
Siden jeg ikke har snakket med behandlerne mine, viste jeg ikke engang hvem av de 2 som skulle være med denne gangen. Da ble det ivertfall litt spenning i hverdagen!

10 min etter avtalt tid startet vi møtet. UTEN at fastlegen dukket opp.
I dagens moderne tid har vi en fin dings som kalles telefon. Med den kan man ringe ut å gi beskjeder, som f.eks at man ikke kan komme!

Der satt vi da, hele 3 personer.

Sist gang snakket legen om at jeg skulle begynne nedtrapping på medisiner i løpet av sommeren og høsten, så jeg vet ikke nå når dette skal skje siden han ikke kom. Men men, han ringer vel viss han kommer på det.

Alt møtet egentlig handlet om var som forventet jobben og gjennomgang av individuell plan.
Det ble mye ros og fine ord, noe som selvsagt er litt moro. Men er det stygt i si det ble for mye?

I frykt for å ødelegge den gode stemningen og alle de fine ordene turte jeg aldri å uttale meg om dagens form og utfordringer.
Nå føler jeg at det ligger et press over meg, og forventninger om at Ann-Jeanette klarer alt selv.
Og det blir vel litt..feil..?

Jeg trodde kanskje vi fikk tid til en liten samtale etter møtet, men siden hun takket for møtet og ønsket meg en god helg, da var det nok ingen tid eller planer om det.
Da venter jeg en uke til, og da blir det hele 1 mnd siden sist!

Men det er ikke dermed sagt at uken kan bli lang å vanskelig. Selvsagt vil jeg gjøre alt for at ting skal gå bra ,og at jeg møter kontakten min med mye positivitet når neste torsdag kommer!

Å tenke at uken blir vanskelig og dum, ja da da BLIR uken vanskelig og dum.

Sånn er det bare : )

 

Det var hardt å stå opp i dag. Veldig hardt! Kroppen var tung som bly og jeg ville bare sove videre. Tanken på å stå oppreist på føttene var uutholdelig!

Kl nærmet seg halv kvart på 11 før jeg kom meg opp.

Jeg må virkelig si jeg er sjeleglad for at jeg bor alene, for jeg er ikke en person man vil omgås om morgenen!!

Med ene øyet fortsatt lukka, fikk jeg slått på gladmusikk så jeg kunne våkne mer etter det. Kansje man kunne svinge seg våken..?

Joda, jeg våknet faktisk fortere en forventet!

Bare håper jeg blir mer opplagt til kontakten kommer..

Var ute i frisk luft en stund å fikk måkt opp på hele plassen min.
Det hjalp ikke. Like forbanna sliten når jeg kom inn!

``Oj, nå er du sliten AnnJ, det ser jeg på deg..``
Hva sier man til det? Takk..?
Men vil tro det ikke var vondt ment.

Når sant skal sies så husker jeg ikke så mye av samtalen. Men jeg fikk snakka om at jeg har sett 2 grenser denne uka, klart å treffe gamle venninner å fortalt andre ting jeg har klart å gjennomført.
Vi var begge glade for alt jeg har fått til, men hun fikk frem et poeng i det at jeg må begrense ant timer aktiviteter om dagene. Noe hun har rett i. Men som jeg skrev i det forrige innlegget, hvor flyr tiden av når man driver med noe?

Samtalen var litt vanskelig av den grunn at jeg datt fort ut av samtalen eller at jeg glemte det vi snakket om i samme sekund som det ble sagt. Jeg er virkelig en fryd å ha samtaler med!

`Heldigvis` så hun at jeg sleit pga det, så hun sa vi kunne avslutte tidligere en planlagt.
Jaa.. Takk!


Det ble bare en halvtime, men er bra det å..? Joda, det skal jeg si meg fornøyd med!

 

Hehe.. Det siste hun sa før hun gikk var nesten litt morsomt/scary eller noe sånt.
``Du får rett og slett ikke lov å gjøre noen aktiviteter i dag. Ivertfall ingen vasking! Jeg ber deg om å holde deg i ro i dag.. Hør på kroppen din.``
Planen min var nemlig å ta helgevasken når hun hadde dratt, men lovte henne, og meg selv ikke minst, om å prøve å ta det med ro.

Hun var jo så søt når hun sa det, så da er det ikke lett å motsi henne : P


Så i dag har soffan, tv`n og dataen vært en god venn.
Og forresten; Nå blir det endelig skikkelig fredag igjen med senkveld og Golden goal på tv!!

Formen har vært ganske bra, så da kan jeg egentlig ikke klage da : )

 

 

Håper alle der ute får en fin helg!
I morgen drar jeg til pappa og kjæresten, å blir der til søndag. Blir kos!!

 

                                                                   -61-

Tirsdag 23.11: Nav møte å gruppedag.

I dag måtte man opp tidlig. Synes jeg da!
På ansvarsgruppe møtet hadde jeg å nav mannen avtalt et møte i dag kl 10., så jeg måtte gå på bussen kl 09.for å rekke det. Nå måtte jeg bare finne ut hvordan jeg skulle slå i hjel 50 min.. Å ute var det bitekaldt! Men fikk gått fram å tilbake i gågata gjespendes ihåp om å våkne litt før møtet.

Gikk til slutt inn i varmen å ventet videre inne.

De første 15 min av møtet gikk vi frem og tilbake fra samtalerom til samtalerom. Ingen av dataene ville funke. Men ordnet seg til slutt når noen andre ble ferdige i møte.

Han hadde skrevet ned en liste over forskjellige barnehager så prøvde vi å finne ut hvor de forskjellige ligger.
Pga taushetsplikten skrev vi en samtykkeerklæring om at han kan snakke på mine vegne, etc..

Pga min telefonangst, ringte han for meg. Vi fikk i grunn napp på den første barnehagen vi ringte. De hadde plass, men vi skulle heller ringe opp igjen senere siden daglig leder ikke var på jobb den dagen.
Men hun hørtes veldig positiv ut, så tvi tvi!

Vi fant ut att vi ikke ringer vidre til andre bhg før vi har fått et endelig svar på denne.
Fikk snakket litt om andre ting, før jeg dro.

Nå hadde jeg en time på meg før jeg skulle møte gruppa.
I dag var det julegavehandel som stod på planen.

Gledet meg til det, for da fikk jeg endelig se hvordan senteret hadde blitt etter nyåpningen!
Gikk rundt alene en stund før de andre kom. Nå hadde jeg anledningen til å se etter en kjole å evt pensko. Men neida..Ingenting som falt i smak..! Jammen godt man ikke er kresen :)

Tiden gikk veldig fort når de andre kom, litt bedre å gå å skravle mens man kikker seg rundt i butikker!
Cafè besøk ble det og.

En fin dag med jentene ble det!

 

Jeg er veldig flink til å utsette ting, å det å levere tlf min til rep er intet unntak.
Skjønner ikke att det går an å være så treig..
Fikk ivertfall endelig gjort det i dag, så da fikk jeg denne nydelige tlf som låne tlf. Gammal å uvant å bruke!


Også måtte jeg jo kjøpe denne som julegave til Marta!



Nå skal det bakes kaker til jul, for nå har jeg kakebokser!


 

Når gruppa var ferdig, ble jeg igjen på senteret for å møte Christina.

Hehe..Jeg klarte forresten det mesterverket å tryne på isen, å landa rett på skulderen.
Sier bare au jeg.

Etter mange timer med sosiale aktiviteter, var det ubeskrivelig godt å komme hjem å hoppe inni dusjen.
Hodet å kroppen verket, og jeg var veldig sliten. Men synes jeg har vært veldig flink i dag!!


Blir spennende å kjenne hvordan skulderen er i morgen..

 

-65-

Har hatt tidenes korteste ansvarsgruppemøte. Ivertfall i min tid.
Rundt 17 min satt vi der.
Vi ble så få mennesker (glemske folk som glemte møtet), så det var ikke så masse å snakke om. Jeg fortalte hvordan jeg hadde det, hvordan det har gått etter jeg har flyttet å hva jeg vil fremover. Noe som da er å begynne å jobbe i barnehage.

Nav-duden fortale hvor langt han var kommet i prosessen. Det han fortalte var alfor innviklet for meg, så jeg datt av lasset ganske så kjapt. Men til slutt kom han fram til poenget; Han hadde ikke fått ordnet praksisplass enda. Det tok vist enda lenger tid om han skulle ordne det, for han måtte forholde seg til så mange regler ang taushetsplinkten å  ++. Så vi avtalte heller å møtes neste uke. Da kan vi sette oss ned å ringe sammen til forskjellige barnehager å evt avtale et møte deretter.¨

That`s it. Finito.

Men det gjorde igrunn ingenting at det var ferdig så tidlig, for nå rakk jeg akk bussen hjem.
Mine iskalde lår likte det veeeeeldig godt, for fy fasan så kaldt!

 

Andre natten på rad jeg ikke får sove, å jeg holder på å bli gaal! Jeg klarer meg ikke uten søvn, det går bare ikke.
Enda jeg stod opp for mange timer siden, har jeg fortsatt akkuratt-våkna-tryne. Ikke et vakkert syn!

Etter jeg hadde stått opp idag kom jeg plutselig på at kontakten min hadde ringt meg i dag tidlig, men hva snakket vi egentlig om? Hmm..
Ble samtalen avlyst? Kommer hun tidligere eller senere?

Jeg burde kansje ringe å si at jeg ikke husker noe av samtalen.. Men så flaut!
Det tok vel 2 timer før jeg mannet meg opp å ringte til henne, å da var hun på vei til meg vist!

Hun tok det hele med et smil når jeg fortalte at jeg ikke husker en dritt av samtalen. Åsså jeg som har så sexy morgenstemme.. Gærr!

Men, jeg klarte å fortelle henne om selvskadingstrangen som har tatt en del på! Det skal jeg virkelig ha!
Det ble en del snakk om hvordan det var på institusjonen å overgangsboligen, hvordan jeg gjør det å hva tankene går ut på. Hun kjenner meg ikke så god enda, bortsett fra det hun har lest om meg i epikriser å journaler, så hun lurte på om hun kunne spørre meg ut istedet for å lure. Jeg synes å det er mye bedre folk spørr enn at jeg må legge ut om ting. Mye enklere,

Jeg kunne stolt fortelle henne at at jeg har vært 52 dager skadefri idag!
Det er faktisk snart hele 2 mnd det..


Ellers ble det bare løssnakk resten, jeg tror ivertfall det. Husker ikke helt..!


Nå frister det veldig med en power nap, men da er jeg redd at jeg ivertfall ikke for sove til natten.


Trøtt i tryne..

Idag blir det nok hjemmedag. Orker ikke tanken på å ut å farte.
Kosedag kan vi kalle det, med filmer å datatrykking!

 

Ønsker alle en finfin dag :)

 

(16.09.2010)

Dagen for ansvarsgruppemøte. Kan vel si jeg hadde nerver som lå langt utenpå meg. Ikke fikk jeg sovet så masse den natten. Alt for mye tanker å følelser rundt møtet, så gruvde meg noe forferdelig.

Hva vil bli sagt?
Vil jeg greie å si fra om ting?
Om jeg er uenig i noe?
Det var så masse som svirra rundt i hodet.

Våknet av at jeg lå helspennt i senga. Møtedagen er her.
Men ok, dette skal bli bra! Jeg skal spise en god frokost å slappe av å se litt på dvd. Dette går bra.
Fikk pakka sammen resten av det jeg skulle ha med hjem mens jeg venta på at mine behandlere skulle komme.
De synes foresten jeg hadde fått meg en kjempe fin leilighet!
Da var det vel egentlig bare å dra eller?

Satte oss på en cafè i nærheten av der vi skulla å satt der å spiste litt lunsj før vi tuslet bort til kontorbygget, som jeg foresten ikke husker navnet på eller noen ting!
Vi ble møtt av en kjent dame som vi har hatt ans.møter med før, så hun fulgte oss inn på møterommet. Der ventet det 2 damer som smilte å håndhilset på oss.
De kom fra det Psyk.Teamet og skal være mine kontakter, eller hva jeg skal kalle det, er ivertfall de som skal ha med meg å gjøre.
Nav-mannen var også på plass

Det første 15-20 min ble brukt på å gå igjennom min sak. Hva sliter jeg med, hva har blitt bedre, hva kan bli bedre, hvordan det går nå, hva trenger jeg hjelp til osvosv.
Siden de fra psyk.teamet ikke har lest om meg enda, synes de det var greit om vi kunne fortelle. Slik blir det enklere for dem, også for meg, å vite hva de skal forholde seg til når det gjelder meg.

Så var det planlegginga framover:
-Bli kjent med bo-teamet å planlegge møter fremover
-Planlegge møter med nav
-Ordne praksis jobb
-Prøve å bli med i ei sosialiseringsgruppe, å prøve å bli kjent med nye. Målet for denne gruppen er vel å komme seg ut, treffe andre å snakke med som også har psykiske lidelser. Prøve å unngå isolering. (synes det virket veldig spennende. Skummelt, men spennende!)
-Takle hverdagen fremover uten å ha støtteapparat rundt meg hele tiden. Ikke så mye oppfølging som det jeg har nå.
-Klare å bli trygg i leil og på meg selv.
-Ordne med fastlege

Det ble altfor mye info på så kort tid, så jeg husker ikke alt. Men er faktisk overrasket over hvor mye jeg faktisk husket alikevell!
Når vi først kom inn til møterommet var jeg sikker på at jeg kom til å havne i gulvet om ikke alt for lenge. Angsten hadde et godt grep rundt meg å nekta å slippe taket.
Men etter hvert som møtet hadde begynt, roet det seg faktisk ned litt.
Klarte selvfølgelig ikke holde hendene rolig, men angsten hadde sluppet kvelertaket.

1 time hadde det gått. Nå var det over. Endelig over for denne gang.
Å jeg klarte det! Yess!

En god røyk ble nytt til det fulle mens jeg satte meg ned på en stol ute.
Nå var det å prøve å få kontroll over hodet. Viste ikke om jeg var helt tom, eller om det var kaos.
Jeg var for sliten til å vite det. Men nå var det hjem. 2 timer med bilkjøring så var jeg endelig hjemme igjen.

Litt småskremt har jeg jo vært i ettertid av alt som skal skje.
Men vil nok tro det er normalt..

 

Som jeg har skrevet tidligere, så er min behandler på ferie. Hun hadde da ordnet det slik at jeg skulle få time i poliklinikken.

Jeg forsov meg idag da. Bombe?

Men jeg kom tidsnok, eller presis på sekundet!

 

Litt sånn gruglede følelse. Veldig nervøs på hva hun viste, hva hun ville si å snakke om, men jeg gledet meg så til å se henne igjen.

Jeg viste på forhånd at jeg skulle klare å snakke med henne. Hun har jo sett meg på det verste; i et angstanfall, sett meg gråte, hørt meg snakke om å ville dø, plastret armer. Som sagt, på mitt verste!

Men selvsagt har hun sett meg i mine gode perioder, snakket løst å hatt det gøy sammen:)


Hun kom å møtte meg med et smil å ga meg en god klem.

Da klarte jeg å senke skuldrene litt ned å tenkte att dette skulle gå bra.

Jeg husker faktisk ikke så mye av det vi snakket om, noe som igrunn er vanlig for meg når det gjelder møter/samtaler.

Blir så anspent å fokusert når det står på, så glemmer jeg det etterpå. Takk gud for att hun skrev referat!


Det jeg ivertfall husker at vi snakket om, kan jeg prøve å skrive litt om.


Det første handlet om hva jeg driver med om dagen, både på jobben å hjemme.

Så fortalte hun litt om det som hun å behandleren min har snakket om, om hva hun har fått rapportert eller hva
jeg skal si. En oppdatering om meg, det blir vel lettere å forklare.

Ble en del prat om hvordan det går nå, hva som har vært vanskelig å hvordan jeg har taklet å jobbet med det.

Vi satte opp noen punkt om forebyggende-angst-arbeid, hva jeg selv kan gjøre for å forebygge at
angst/uro/tunge tanker skal dukker opp.

De 3 punktene som jeg synes er det viktigste, å som jeg bruker hver dag å som faktisk kan funke er;

-Planlegge dagen

-Finne på ting, som f.eks husarbeid,film/tv,håndarbeid, lese

-Ta kontakt med noen, vite hvem jeg kan ta kontakt med viss det skulle være noe


Snakket også litt rundt min egen angst å litt generelt om angst.

Ble selvsagt også litt snakk ang selvskadingen. Hvordan det har gått, åssn trangen har vært og hvordan det har påvirket meg.

Jeg klarte å være såppas ærlig å si at-ja det har skjedd denne uken, behovet kan variere.

Noen dager helt jævlig, mens andre dager veldig lite.

Hun spurte om hun kunne få se, hun var litt redd for betennelse o.l, siden jeg har fått det så lett før. Vanskelig var det, men jeg klarte til slutt å vise det. Yej.



De siste vi snakket om var ferie. Jeg begynner ferie fra imorgen til uke 31.

Jeg vet faktisk ikke hva jeg tenker å føler om det egentlig.

Ja jeg gleder meg til fri, også se familien, men er veldig redd for at psyken vil fucke alt opp.

Hehe, ja jeg er ekspert på å tenke det værste med en gang:)

Men jeg håper at jeg klarer å slappe av å ha det bra. Det hadde vært supert!

Å det gjør heller ingenting om været er dårlig, for da slipper jeg å bekymre meg over å måtte kle av meg!

Til neste helg skal jeg å pappa med kjæreste en tur til Kragerø. Den er jeg mer nervøs over.

Men jeg vil prøve å være med. Jeg skal være med! Å det skal bli en bra tur:)


Etter 1 time å 3 kvarter rundet vi av. Vi avtalte en ny time dagen etter jeg er kommet hjem fra ferie. Igjen ga hun meg en god og varm klem å ønsket meg en god ferie.

"Kjempe hyggelig å se å snakke med deg igjen, jeg tenker ofte på deg da vettu" sa hun til slutt med et varmt smil om munnen.

Å hun er så herlig!!!

Jeg tror ikke det finnes ei mere behagelig dame å snakke med en henne!:)


Etter samtalen var jeg som forventet veldig sliten og tung i hodet, så etter jeg kom hjem la jeg meg nedpå i en halvtime. Det var deilig!


Jeg er ivertfall fornøyd med samtalen, att den gikk så bra å at jeg i tilegg klarte å snakke såppas bra med henne:)



Flinke meg!

Viste jo det snart ville komme, nemlig at min behandler drar ut i ferie. Dette er noe jeg ikke har sett fram til!
Det å vite at hun ikke er i nærheten å at jeg ikke får sett og snakket med henne på en heeel mnd,hjelpes..

Hehe, men tror hun vil synes det skal bli deilig med litt ferie:P

Vi fikk hatt en siste samtale idag før hun dro da. Jeg sa det til henne at jeg gruet meg til hun skal ha ferie. Kommer jo til å savne henne masse!


Vi fikk snakka om hvordan denne uka har gått så langt.

Ble for det meste snakka om jobben og tanker å hendelser rundt selvskadingen.

Hun synes også det var kjempe bra at jeg klarte å takle en vanskelig dag på jobben, å i tillegg at jeg klarte å snakke med boveilederene om at jeg har hatt det tøft.

Jeg merker jo selv også at jeg er blitt flinkere til å si fra og å snakke litt om det.

Så det må jeg ta til meg!:)


Det ble litt snakk om ferieplaner. Egentlig både mine å hennes. Jeg er jo så nysjerrig av meg, så jeg måtte jo høre om hun hadde noen planer også:)

Håper på å kunne få 2 uker ferie i uke 30-31. Det skal jeg foresten søke om imorgen kom jeg på..


Så kom det uendelige temaet om selvskading opp igjen.Blææ, rett og slett..!

Men det skal jeg virkelig ha, under denne samtalen var jeg så ærlig som jeg aldri før har vært.

Jeg sa akkuratt hvordan det var, om tankekjøret, trangen, lysten, fantasiene. For å ikke snakke om når jeg kan sitte timesvis helt paralysert å bare stirrer i en vegg pga det.

Hun-Har du klart å la vær?

Meg-*nikking*

Hun-Så b..

Meg-Så å si ivertfall.

Sa vel egentlig den midt i setningen hennes men, jaja:P


Jeg vet jeg har skrevet om det før også, men jeg klarer bare ikke se på smårisping som selvskading.
Jeg klarer ikke se problemet i det. Ivertfall ikke på meg selv.


Siden hun vet at jeg har problemer med å ta kontakt når jeg sliter, så har hun samarbeidet med poliklinikken slik at jeg kan få 1-2 samtaler i uka med en psykolog der.

Heldigvis kjenner jeg begge som jobber der, så håper det vil gå bra.

Tror selv det vil gå lettere nå som dette er ordnet, da har jeg noen å gå til uten å måtte streve med å ta kontakt selv:)

Vi fikk avsluttet med litt løs snakk om vanlige ting, før vi tok en rørende (for meg!) avskjed med en god, varm klem..

Der sto jeg da ensom og forlatt å vinket med en liten tåre i øyekroken
Haha, snakker vi sentimental?


Wow.. Litt avhengig nesten jo...!
Neida, hun er bare verdens herligste dame,rett og slett:)





Gleder meg alt til å se henne igjen jeg:)


                                                
  

 

Vi har ikke hatt en sånn samtale på litt over 3 uker, men idag fikk vi klemt det inn i planen.
Veldig glad det er over, da dette var en samtale som tok veldig på.

Samtalen begynte med hvordan det går på jobben, noe som da går bedre.
Vi fikk planlagt nytt møte der vi skal øke arbeidsdager med 1 dag til. Skal bli gøy å se hvordan det går :)
Siden jeg skal hjem i påsken, avtalte vi en en telefonkontakt avtale. Jeg skal ringe henne viss det skulle være noe, så ringer hun meg for å høre om hvordan det går osv. Det er en liten trygghet å vite at hun står rett bak meg, selv om jeg er laaangt vekk fra henne.
Jeg fikk tatt opp det med at jeg trenger råd/hjelp om hvordan jeg kan klare å ta kontakt med mine støttekontakter når jeg har det vanskelig. Jeg har ikke turt å si dette til de damene selv, men vi fant ut at vi skal snakke sammen der de skal være med. Vi kom fram til noen måter, som da blir skrevet lenger ned.

Så kom det spm som jeg fryktet. Hvordan er det med selvskadingen, har det skjedd eller har det gått bra?
Jeg tror da rødmingen å smilet mitt avslørte svaret! Jeg fikk stotret fram at det er ikke så viktig å snakke om.
Men det svaret tok hun ikke til seg.
Hun lurte jo på hvorfor og om det hadde skjedd noe spesielt. Noe det ikke har. Fortalte at behovet å trangen har vært rett og slett jævlig, å at jeg ikke greide å motstå når det var på sitt verste.

Vet dine støttekontakter om dette?, vet de om hvordan du har det når trangen blir så stor?, har du snakket med dem om dette før? Nei er svaret på alt.
Jeg fortalte at når behovet har vært som værst, så har jeg prøvd å ta kontakt å snakke med en av de, men det går ikke, det stopper seg helt.
Men dette syns jeg de bør vite, å jeg synes vi kan snakke sammen alle 4 så kan du heller fortelle litt om hva som er vanskelig med å ta kontakt å fortelle dem hvordan du har det når trangen er som verst.
Å siden dette skulle skje med en gang, ringte hun dem så dem kom over på 2 min.
Jeg hadde virkelig ikke lyst, men det var vist nødvendig.

Vi har noe alvorligt vi vil sankke med der om, som da gjelder (navnet mitt).
Da måtte jeg jo fortelle at jeg ikke har greid å ta kontakt å bla,bla,bla..!
Fy f**n det vær jævlig! De satt og så på meg,  å det føltes ut som om jeg satt å fortalte om noe straffbart jeg hadde gjort!

Alle de 3 damen lurte på hvorfor jeg var så redd for å ta kontakt, å jeg sa det som det var, at jeg var redd de skulle bli sinte å skuffa på meg, da dette er noe jeg har opplevd før.
Så litt snakk om det.

De fant jo ut at de mente jeg burde trene på å takle at folk kan bli sinte på meg, og at jeg kansje hadde hatt godt av det.
What?! 
Jeg har ikke sett sårene på armene dine, og hadde det vært alvorlig kan det jo hende jeg hadde blitt sint.

Jeg ble sjokka og frustrert. Jeg har også funnet ut at hun aldri skal se armene mine. Hun vet at jeg blir redd og angstfull når noen er sinte, jeg liker ikke være sint selv egang!
De fant også ut at dem skal begynne å bli litt mere morske/småsinte med meg også. Å deretter kunne jeg også slå i bordet.

Jeg sjønner ikkenoe jeg nå.. Kan dette være riktig? Å få meg til å bli redd hver jævla dag for at noen kan bli sinte på meg for ingen grunn??
De mener det sikkert godt, men det syns f**n ikke jeg, dette gjør ikke ting bra videre.
Når jeg sitter å skriver å gråter samtidig nå fordi jeg er redd, det synes jeg ikke jeg har noe godt av!
Fikk sagt fra litt om dette, men jeg var altfor overumpla til å si noe fornuftig, men dette kommer jeg til å snakke med henne nærmere om. Dette aksepterer jeg faktisk ikke.

Nå ser jeg du er sliten så vi avslutter for denne gang. Da var det over for denne gang.
Jeg var å sliten, å jeg klarte ikke holde tårene. Jeg gråt å gråt, det var jo nesten umulig å slutte..!
Fikk jo heldigvis roa meg til slutt, å fått i meg litt mat å slappet av.
Jeg vet faktisk ikke om jeg har grunn til å bli sint eller ikke.. Men jeg har bare ikke vært borti dette før.




Oj, ble kansje litt mye tekst å rot men :S
Beklager på forhånd viss det er mye skrivefeil, jeg har da dysleksi (lese/skrivevansker).
Men håper man sjønner det:P





-Miss

(18.02.2010)

Rakk såvidt husmøtet idag, forsov meg..Bombe?

Etter møtet hadde jeg å min kontakt samtaletime.
Vi fikk gått igjennom min individuelle plan, sett over hva jeg har greid til nå, hvor langt jeg har kommet på forskjellige ting og sett opp nye hovedmål og delmål.
Fikk sett opp att jeg skal prøve å få styrket mitt selvbilde, og istedet for drive med psykisk selvskading, skal jeg prøve det omvendte når jeg merker jeg gjør det. Som jeg sa ved ho att sånne ting skjer så automatisk, så det å kunne snu sånn er å blir ikke lett.
Men jeg skal uansett gjøre mitt beste!

Når jeg flytta inn i denne leiligheten, hadde jeg aldri bodd helt alene før, så det var litt skremmende.
Var veldig husredd av meg, å livredd for å være alene å sove her. Spesielt når noen av naboene mine var borte i helger og lignende.
Nå trives jeg kjempe bra her, trives bra i mitt eget selskap. Føler virkelig på att dette her er hjemmet mitt.
Selvsagt, jeg kan til tider føle meg utrygg, men det gjør jeg når jeg er hjemme hos familien og.
Så der har jeg virkelig kommet langt på vei!

Har kommet langt på mange andre områder også, men har igjen masse enda før jeg er helt i mål.
Så jeg får bare smøre meg med mere tålmodighet å jobbe videre med meg selv!

Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits