(07.07.2014)
Heisann!

Plutselig ble det lenge siden sist jeg var innom. Nesten 3 mnd for å være eksakt.
Det har vært og skjedd en del i livet mitt siden i vår, heldigvis er en del av det gode ting. Mange grenser er blitt pushet og mål er blitt nådd. Mange utfordringer har jeg møtt på, og et par av dem har vært fylt med så mye angst og nerver at jeg var sikkert på at jeg aldri ville klare det. Men det gjorde jeg! Det krevde mye forarbeid og etterarbeid over flere uker, men alikevell, jeg klarte det!
Det har vært hardt jobbing siden vinter/vår, og jeg klarer faktisk å se det selv. For 2 mnd siden startet jeg opp i en liten jobb på et dagsenter en dag i uka, noe jeg syns går bra. Det er en rolig plass, og jeg slipper å forholde meg til mange mennesker. Noe som gjør det hele mye tryggere! Jeg trives og føler at jeg faktisk er til nytte.
De siste mnd`ene har jeg mest hatt hovudfokus på at jeg skal tørre snakke ærlig og si ifra om ting. Pga problemer med en behandler har det dukket opp en stor sperre i hodet mitt, som fører til at jeg ikke tørr å være ærlig under samtalene i frykt for å igjen måtte høre hvor utakknemlig jeg er. Jeg kan tåle mye, men ikke nedlatende kommentarer som skader mer enn de er til hjelp.
Men heldigvis har jeg flere behandlere som er en stor trygghet for meg!

Mens jeg har vært borte fra bloggen så ser jeg at mange alikevell har vært innom- hver eneste dag! Det er veldig koselig å se!
Dere som har vært her har jo kansje sett at jeg ikke har vært så aktiv over det siste halvåret. Jeg har nok kommet til det punktet der jeg ikke lenger klarer, ønsker eller tørr å dele ting med så mange. Både mine opp-og nedturer er noe jeg føler er blitt for privat og personlig til å kunne deles.
Opp igjennom årene har jeg fått mye ut av å ha denne bloggen. Den har gitt meg mye glede, og det har vært mye terapi gjennom å kunne skrive om vanskelige ting eller ting som har opptatt meg. Det har vært en fin måte å både kunne kommunisere og holde kontakt med familie og venner når jeg aldri har klart å snakke med dem, eller når jeg bodde langt borte. Bloggen har vært det stedet de har fått informasjon og innblikk i min hverdag og behandlingsprosess. Og det angrer jeg ikke på!
Jeg er evig takknemlig over all den støtten jeg har fått her inne, det har betydd så mye for meg!!

Men nå vil jeg takke for meg! :)



~Bye Bye~

(07.04.2014)


Det ble plutselig lenge siden sist. Lysten til å skrive og dele med omverden har vel vært ikke-eksisterende. Ting kan bli for sårt å la andre vite, for privat, eller bare att jeg ikke vil dele noenting. Jeg prøver å ikke la den tanken komme i veien for behandlingen, men rett som en skvett blomsterer treårs-trassen opp i meg og jeg vil ikke snakke. Orker ikke snakke. Hodet sier nei, å da blir det nei. Spiller ingen rolle alikevell, det er ikke viktig nok. Bare bagateller.
Som sagt, skikkelig trasshode. Får trøste meg selv att det er bare meg selv jeg setter meg opp mot.

Sist jeg var innom her lå jeg på akuttposten på Reinsvoll. Der var jeg i nesten 4 dager før jeg ble sendt hjem, på en fredag. Planen var egentlig at jeg skulle bli overført til dps i hjemkommunen, men der var det fullt. Med den beslutningen, og følelsen av å ikke bli trodd på eller tatt på alvor, var jeg selvsagt veldig skuffet. Det er ikke alvorlig nok, sa de. Den setningen ga meg lyst til å bare gi opp. Det er ingen sjans for meg. Det trigget meg til å dra hjem å faktisk gjøre noe som de kansje ville se på som alvorlig nok.
Sånne kommentarer kan være som å kaste bensin på åpen flamme. Jeg har hørt og lest om flere som har endt opp med livsfarlige skader, eller begått selvmord, fordi deres problemer ikke var alvorlige nok. Det er så trist. Sånne ting skal ikke kunne skje i 2014!

Samme helgen jeg kom hjem ble som fryktet veldig vanskelig. Så vanskelig at jeg allerede på mandag begynte å gruve meg til neste helg igjen. Heldigvis åpnet det seg en plass på dps til helgen, så da fikk jeg en helgeinnleggelse fra Fredag til Mandag. Det var godt å få hjelp til å komme seg igjennom helgen. Uka var jeg mer trygg på att jeg skulle klare. Da ble det bare kveldene som kunne bli et problem.
Etter dette har jeg heldigvis klart meg selv. Helgene har endelig begynt å bli noe positivt og avslappende igjen!

En av mine største vansker etter nyttår har uten tvil vært kveldene. I perioder har det vært så uutholdelig at jeg skjønner nesten ikke att jeg klarte å komme gjennom dem. En kveld kan føles som et helt døgn fylt med en så intens smerte der gråt og skrik ikke er i nærheten av å kunne hjelpe. Angsten lager pustevansker og følelsen av å kveles.
Nå jobber vi for at jeg skal kunne få et helsepersonell jeg kan ringe på kveldstid viss problemer dukker opp. Det er det som er minuset med at mine faste kontakter kun jobber på dagtid.
Jeg håper at dette vil gå i orden. Jeg har tro på att det vil kunne gjøre en forskjell viss problemer dukker opp. Jeg tror mye smerte kan bli unngått. Det høres bedre ut å kunne få hjelp til å komme seg igjennom krisen med hjelp av ord å støtte, enn at jeg ender opp med å skade meg fordi jeg selv ikke klarer det selv.

Ellers om dagene og kveldene har jeg drevet med litt av hvert. Mye for gleden sin skyld, og en del for å komme meg igjennom smertefulle timer. F.eks puslespill. En kveld for hyggen sin skyld, neste kveld for å klare å stå i det. Samme med baking, serie-titting, spill, vasking, hobbyaktv.. Alt mulig egentlig. Hver eneste dag bruker jeg aktivt forskjellige ting. Jeg kjenner jeg er mye flinkere nå enn før til å prøve ut disse tingene. Og det er en så gledesrus når jeg klarer det!!

Jeg håper og kjemper fortsatt for at livet skal bli bedre. Men jeg er blitt mye flinkere til å leve for de gode stundene. Jeg vet hvor gode de kan være og jeg klamrer meg fast i dem!
En dag skal jeg klare å nyte dette livet jeg har fått.

(05.02.2014)

God morgen!
Ettersom jeg har ligget og vridd og vrengt på meg siden litt før 5 idag tidlig, var det like så greit å stå opp og heller oppdatere her. Og kansje spille litt før nattvakta kommer å vekker meg.

Det har vært noen hektiske døgn de siste dagene. Ting har ikke akkuratt gått på skinner, og det er en tøff kamp å måtte komme seg igjennom det. Helgen endte brått med sykehus innleggelse. Jeg fikk et voldsomt angstanfall som endte med at jeg tok en overdose, noe som førte med seg en del problemer. I 2 døgn ble jeg på sykehuset, med sterke brystsmerter, krampeanfall og pusteproblemer. For hvert eneste innpust jeg tok, var det som å bli knivstukket i brystet. Om igjen, og om igjen. Så jeg prøvde som best å puste så rolig og lite inn som mulig. Og selvsagt måtte jeg starte dagen med enda et anfall på mandags morgen. Hadde jeg ikke vist bedre, så hadde jeg vært bombesikker på att min siste time var kommet. Jeg har ikke engang ord for å beskrive hvor smertfefullt det var! Men etter en time ble det endelig bedre og jeg kunne legge meg bakover i senga igjen. Ikke den beste oppvåkninga jeg har har vært borti ivertfall!
Smertene kom jo bare fordi musklene var fulle av melkesyre pga anfallet natta før. Men det er jo like forbaska vondt fordiom!
Jeg kan fortsatt ikke puste helt ned til magen, men det er betraktelig bedre! Så er det godt å vite att det blir mer og mer borte for hver dag.

Senere på mandag ble det bestemt att jeg skulle sendes til reinsvoll. Fikk t.o.m ligge å slappe av bak i en ambulanse hele veien da både jeg og kontakter var redd for ett nytt anfall eller at jeg ville hoppe ut av bilen i fart. Ikke bare bare å sitte i en drosje med en fremmed taxisjafør om det skulle skje.
Etter jeg kom hit ble resten av kvelden brukt til innkomstsamtaler, papirskriving og titusen spørsmål.
Det var fantastisk å endelig kunne ta seg en dusj, for å så krype under dyna og legge hodet på den papirtynne puta. (Som tydligvis har hatt sin glanstid for 5 år siden. Minst.)

Så nå ska jeg være her noen dager. Startet med en ny beroligende medisintype (som heldigvis ikke er vanedannede!!), noe jeg allerede kjente effekten av etter en halvtime. Endelig skilte skuldrene seg med ørene mine!
Jeg har allerede veldig hjemlengsel (himfos som jeg er), men jeg vet innerst inne at jeg har det bedre her. Jeg må få kommet meg på føttene først om jeg skal ha en sjans hjemme. Ja jeg skal innrømme at realiteten er tøff, men fra her kan det bare gå en vei: Oppover.

(16.01.2014)
Hei 2014.

Får først begynne med å ønske alle et riktig godt nyttår! Håper alle hadde en fin jul og nyttårsfeiring.

Det begynner å bli lenge siden sist jeg var innom. Det har vært en måned med veldig mange utfordringer.
Jula fikk en veldig trist start da min kjære bestefar gikk bort. Det har vært mange tunge dager, og det har vært vondt å se sørgende familemedlemmer. Men det har vært godt å være sammen med familien å minnes alt det gode og positive, samtidig som man har vært en støtte for hverandre.


Dagen etter begravelsen dra jeg opp til dalen for julen. For min del, og flere i familien, ble julen egentlig avlyst. Ikke et snev av julestemning, å fortsatt trist og sliten etter begravelsen. Så jeg valgte heller å se det som en helt vanlig ferie med helt vanlige dager. Og heller bare gjøre det beste ut av dagene.
Etter et par dager hadde jeg kommet til meg selv igjen, så da klarte jeg å få noen dager med hygge og kos. Julekvelden føltes som en helt vanlig kveld, eneste forskjellen var å pynte seg! Åpnet faktisk sminkepungen også, og sukket tungt før jeg zippet den igjen. Fjong blir man ikke uansett, og en trang pølseskinn-kjole får holde i massevis når det gjelder pynting! Julekveld blir det uansett.
Hele kvelden tilbragte vi hos besteforeldrene mine, noe som ble veldig hyggelig! Alltid kos å være lillejenta til bestemor som blir dullet med og oppvartet på best mulig måte! Hvem sier vel nei til det...?
Jeg har tydligvis vært en snill jente i år, for jeg fikk så masse fint av så mange gode mennesker! Herrefred så heldig jeg er som har så gode mennesker i livet mitt. Det er virkelig noe jeg aldri kommer til å ta for gitt!

Romjulen kom. Det samme gjorde en voldsom angst også.
Flere utfordringer møtte jeg på de neste dagene. Flere vondere en andre. Å være rundt mennesker når jeg har det sånn er ikke lett. Jeg viser ytterst sjelden frem følelsene mine, det er altfor vanskelig. Så man bruker ekstra krefter på å holde smilet på plass. Som resultat av dårlig helse, ble det få timer med søvn de siste dagene av ferien. Noen kvelder hjalp det med noen hestedoser medisiner. Heldigvis!
De siste dagene var målet bare å komme seg igjennom dagen. En time om gangen.
Min siste feriedag ble nyttårsdagen/kvelden. Det ble en rolig og fin dag sammen med lillebror og de. Som julekvelden, ble ikke feiring fokuset. Vi var igrunn alle enige om att dette ble en hvilken som helst dag, for det var akkuratt det det føltes. Rundt kvart på 8 kom jeg hjem til meg selv igjen. Jeg så faktisk veldig frem til å være alene hjemme nyttårskvelden. Det var så deilig, at jeg har ikke ord for det engang! Det var så godt å legge seg på soffan å ikke gjøre noen ting resten av kvelden. Slippe alt av feiring og kjas&mas. Slippe å måtte feire noe man faktisk ikke vil feire.
Jeg fikk en veldig fin kveld, og jeg må faktisk si at det frister til gjentakelse til neste år!

Jeg ser nå i etterkant at jeg burde lagt inn flere hviledager denne julen. Selvsagt ble det litt spesielt med tanke på det triste før jul. Men jeg burde ha skjønt att så mange dager rundt folk kunne skape problemer. 10 dager med folk 24/7 ble altfor mye for meg.! Ja, det ble en tøff jul, men herrefred så sterk jeg er som kom meg igjennom det!!

Tiden etter nyttår har igrunn blitt brukt til å komme seg til hektene igjen. Prøvd å fått roen tilbake i kroppen, samtidig som man endelig har grepet fatt i hverdagen igjen.
Noen dager har vært tyngre enn andre, men et par helt greie dager har jeg klart å fått.
Mitt hovedfokus de siste 2 ukene har vært å få tilbake kontrollen over angsten. Og det vanskeligste, å få tilbake styringen over hodet å tankekjør.
Det har vært vanskelig på de verste dagene og når sykdommen holder stramme hender rundt halsen. Men jeg har flere dager der jeg har virkelig stått på å jobba hardt, og seiret! Jeg har kvelder etter jeg har lagt meg ligget å tenkt at wow,tenk at jeg klarte å komme meg helskinnet igjennom dagen. Og jeg har kjent meg så stolt! Beste følelsen i verden!

Håper på flere sånne dager, bare jeg klarer å komme ut av den vonde angstbobla som stjeler alt av luft. Ordet Hat blir for snilt til å kunne beskrive mine følelser for angsten min. Jeg vet at det ikke hjelper å være sint, men mange ganger klarer jeg ikke la vær.

En dag skal jeg gruse alt som heter sykdom, og jeg skal stå igjen som en vinner!

(22.11.2013)

Dette er en av de bedre ukene jeg kan være stolt av.

Helt i begynelsen av uka begynte jeg å slite veldig med en tung og negativ tankestrøm som prøvde å dra meg ned. Det gikk ikke mange timene før jeg ble møkklei av å kjenne på dette, nå måtte jeg finne på noe som kunne ta bort fokuset på det vonde. Man vet jo aldri eksakt hva som kommer til å funke denne gangen, så man må bare teste ut forskjellige ting. De 2 første valgene viste jeg godt hva var. Jeg kunne starte på julevasken, eller prøve å lage noen julekort. Begge var noe som jeg helst skulle ha fått gjort ganske snart..

Valget falt på kortlaging. Vasken fristet lite, men om jeg ikke ble bedre etter noen timer med klipping og liming, kunne jeg heller bruke litt ekstra krefter med vaskefilla istedenfor.
Jeg tror aldri jeg har laget sånn type julekort før, så de første timene måtte jeg vri å vrenge hjernen for å finne en smule inspirasjon. Motivasjon også for den saks skyld. Jeg eier jo ingen fantasi selv, så etter litt leting på nettet klarte jeg å få bittelitt inspirasjon.Og da må man bare prøve seg frem.

5 timer og 2 kort senere tok jeg kvelden. Innvendig kjente jeg mestring. Bare mestring! Det fungerte som bare det!

Det er så godt når man klarer å overvinne sitt onde indre. Å faktisk se at en mestringsstrategi (selvom jeg misliker det ordet) fungerer! Det gjør det mye lettere å prøvde det ut igjen senere. Og allerede dagen etter startet jeg på det igjen. Det startet denne gangen også som en strategi, men gikk over til bare kos. Så koselig at jeg måtte bruke enda en dag til, bare fordi inspirasjonen strømmet på, og det var så godt å klare å glemme alt rundt seg og bare kjenne på mestringen.

Jeg har vært så flink, rett og slett veldig flink på flere måter denne uka. Det beste er at jeg klarer å tro på akkuratt den setningen.
Med kortene så jeg resultater etterhvert som de ble ferdige. Jeg klarte å gjennomføre og delta på den faste ukentlige gruppa, noe som ikke alltid har vært en selvfølge. På samtale fikk jeg høre bekreftelser på at jobben jeg har gjort er bra, samtidig som jeg selv kunne skryte over ukas prestasjoner. Det føles godt.

Det gjør så godt å se og kjenne på mine egne mestringer. Og det å kunne faktisk skryte av seg selv å si att nå fortjener du en klapp på skulderen. Å gi seg lov til dette har tatt lang tid. Jeg klarer det som regel bare i perioder, men det er mye bedre enn ingenting.  For et-/halvannet år siden var dette nesten utenkelig. Mine prestasjoner var ikke verdt skryt og belønning. Istedet for Godt jobba, var det heller Og hva så? Alle andre gjør det bedre.

Jeg klarte å snu det som kunne bli en dårlig uke, til noe som ble bedre.

Legger også ved noen skrytebilder av mitt kreative kaos.

 

 


 
 

(14.11.2013)

I morgen kan man offisielt ta helg, og jeg har ikke ord for hvor deilig det skal bli.
Den siste uka har virkelig vært tung og vanskelig. Det er nesten vanskelig å klare å finne ord om det. Har heldigvis ikke hatt så mye avtaler denne uka, men det har vært mer en nok. Spesielt når kroppen føles blytung og man føler man beveger seg i seig sirup.

Dette er prisen å betale for å prestere i hverdagen.

De siste årene har jeg nesten blitt vandt til å få reaksjoner, i form av angst i forskjellig grad og mye tankekjør, etter jeg har deltatt på noe. Jeg prøver hele tiden å lære meg å begrense tiden eller aktiviteten jeg er ute på, så jeg ikke får det dårlig når jeg kommer hjem. Akkurat dette er en vanskelig jobb. Noen ganger tåler man mye, mens andre lite. Men jeg har blitt flinkere til å lytte å kjenne på kroppens signaler å handle ut ifra dem. Og det har vært til god hjelp. Før tenkte jeg ikke over sånt, eller så hørte jeg aldri på det. Nå er jeg flinkere til å avslutte når jeg kjenner att nå er det nok.
Dette er ett av mine største problemer. For ofte vil jeg jo klare lenger, eller jeg har det så hyggelig at jeg tenker at det gjør ingenting om det blir noen timer ekstra. Og det får jeg som oftest igjen for når jeg kommer hjem.
Det er utrolig slitsomt og irriterende.
Men det er noe som jeg fortsatt må arbeide en del med. Trening, trening og trening, det er det som hjelper. Jeg har kommet et godt stykke på vei med dette, så jeg vet at jeg blir flinkere og flinkere til det.

Slutten av forrige uke begynte jeg å forbrede meg litt til en bursdagsfeiring med familien på lørdag. Forberedelser må til for att det skal gå best mulig.
Jeg gledet meg mye, bl.a. til å være sammen med lillebror og å se igjen alle igjen. Det ble òg veldig koselig, med middag på restaurant og samling etterpå med kaffe og kaker. Det ble en fin bursdagsfeiring!
I 5 og en halv time var jeg ute på farten. Timene gikk faktisk ganske fort, og det er jo positivt!
Selv begynte jeg å slite mot slutten, men den er jo forståelig når man er med 17 personer i så mange timer!

Etter jeg kom hjem hoppet jeg ut av stive penklær, og inn i deilige slaskeklær. Gjorde det koselig med titalls telys og satte på en film. Perfekt aktivitet når man er dausliten!
I 3 timer fikk jeg noe fred. Etter det gikk det bare en vei.
Det tok ikke lang før jeg fikk et helvettes panikk-og angst anfall. Og det å vente på at beroligende medisiner skal funke, det er tortur. Sekunder føles som minutter, og hvert minutt føltes som timer.
Du klarer ikke tenke, alt du kan er å kjenne på smertene i kroppen. Hvordan lungene verker under hvert åndedrag. Hvordan du holder pusten for slippe å kjenne på det i et halvt minutt. Tårene som gjør øynene såre, og den intense varmen som gjør deg gjennomvåt av svette.
Uten at du er bevist på det, er neglene borret langt inni håndflaten til man til slutt sitter igjen med blåmerker. Absolutt alle muskler og ledd er i helspenn. Noe man også merker godt dagen derpå, da du er støl der man ikke trodde det gikk ann å bli støl.

Halvannen time og par beroligende senere var toppen borte. Men smertene like store.
Enda tok det flere timer og mer medisiner før jeg fikk det bedre.

Halv 4 var endelig noen vonde timer over, og jeg fikk kommet meg i seng. Alt jeg egentlig husker den siste timen var at jeg så på kl 03.32. Regner med jeg la meg etter det. Våknet tidlig på morgenen med klærne på, lyset på og jeg lå oppå dyna å frøs. Så regner med medisinene funka utmerket til slutt!
Den natta sov jeg ivertfall veldig godt. Var tydeligvis meget trøtt da jeg ikke våknet før kl 14.
Søndagen husker jeg også lite av. Jeg var så tappet for all energi og kraft, så bare det å gå på do eller smøre seg mat var strevsomt. Hele dagen ble tilbrakt på soffan. Sovnet også et par timer senere på dagen.
På sånne dager kan man ivertfall takke høyere makter for internett, netflix og tv-serier! Det er guds gave til sånne som meg!

Mandag kom, men jeg var fortsatt like dårlig. Hadde ikke sjans til å klare å dra til psykologen på samtale den morgenen, så den måtte avlyses. Så dagen ble tilbrakt akkurat som dagen før. Den største prestasjonen jeg klarte den dagen var å ta en kjapp dusj. Og for at den ble kortest mulig, unnlot jeg å vaske håret. Kun for å bli fort ferdig.

Det er så rart hvordan denne kroppen er og fungerer. Og reagerer på ting. Det er jo ikke til å bli klok på!

Først i dag har det begynt å lette litt. Våknet opp lettere enn på flere dager. Deilig!
Hadde samtale i dag også, som jeg følte gikk veldig bra. Det å snakke om ting man ikke har klart å tatt opp eller snakke om før, gir veldig mestring.
Noen tøffe tema ble det, men uansett var det så oppløftende. Måtte i dag også ta en liten lur etter jeg kom hjem. Men jeg har hatt en bedre dag. Så jeg satser og håper ting holder på å snu.

Helgen skal uansett ønskes velkommen. Jeg har sett meg ut noen morsomme filmer jeg skal se, hybelkaninene skal få ligge å kose seg en uke til (det samme med vaskefilla) og jeg skal bare kose meg så mye jeg kan.
Håpet er å starte på blanke ark igjen på mandag. Legge en vond uke bak meg og starte på en ny og god en.

 

(10.11.2013)

(Jeg og en frustrert psykolog)

Det er lenge siden jeg har vært aktiv her inne ser jeg. Er det noe jeg sliter med om dagen, så er det klare å sette ord på ting. Følelser å alt det der.
Det gjør det veldig vanskelig for meg å utnytte behandlingssamtalene mine på en best måte. Noe som da irriterer meg grenseløst.
Jeg prøver hele tiden å kjenne etter eller på hvilke følelser jeg kjenner på.
Hvilke tanker jeg har på de følelsene. Men alt er blankt. Eller bare et svart bilde. Eller bare helt tomt.
Ikke engang for meg selv klarer jeg å finne ord.

Alltid før jeg skal på samtaler forbereder jeg meg en god del. Planlegger på forhånd hva jeg vil si og ta opp. Og veldig på hvordan jeg skal si det, men akkurat den hvordan har jeg klart å lagt litt ifra meg.
Jeg har endelig lært meg at det er ikke så nøye hvordan jeg legger det frem, det er innholdet som er det viktigste. Så lenge jeg får det frem det, spiller det ingen rolle hvordan det kommer ut.
Siden jeg tydeligvis har fått så veldig ordsperre, er det blitt vanskeligere å forbrede seg. Ingen aning på hva jeg skal si.
Har uka gått greit så er det ikke så vanskelig å fortelle. Da går det lett.
Har den vært vanskelig og vond, har jeg ikke ord i det hele tatt.
Alt jeg kan er å bruke angsten. Gjemme meg bak jeg har mye angst. Og det er det.
Mange ganger er det ikke engang angsten som har vært hovedproblemet i det hele tatt. I mitt hode er det ivertfall bedre enn å lyve om att alt går bra. Da kan jeg ivertfall si at noe ikke er bra.

Jeg skulle virkelig ønske jeg var en stor taler og skribent. Det tror jeg hadde løst mye!
Det å klare å sette ord å sine følelser og tanker er en ganske stor egenskap å ha.

I forrige uke klare jeg endelig å ta et stort skritt fremover. I stedet for å gjemme meg bak den velbrukte angsten, klare jeg faktisk å formidle og beskrive den vonde smerten jeg hadde,og hadde hatt, innvendig. Selv om jeg kanskje ikke brukte så all verden med ord, så var det allikevel nok til at hun forstod. Det gjorde så godt å endelig få høre att hun så forandring på meg, og var lettet fordi jeg ikke brukte angsten som et svar. Hun sa at hun såg jeg var ulykkelig når jeg kom inn, men jeg klarte å fortelle å beskrive hvordan og hvorfor. Og det er så bra! Det er faktisk en kjempe seier for meg, det å la meg selv vise følelser og fortelle om dem.

Jeg såg så forandring på henne den timen, og det ga meg et løft. Jeg hadde gjort det!
Etter endt time, gikk jeg derfra lettet. Faktisk også med et lite smil fordi jeg var så stolt.


Jeg skriver en del for meg selv også. Det blir og en trening på å få frem ord og følelser. Men det holder jeg for meg selv. Det er også en grunn til at jeg ikke har skrevet her inne på lenge.
Rett og slett fordi det jeg har slitt med har blitt for personlig til å dele. Jeg må først kunne takle det og føle meg litt trygg på ting før jeg klarer å fortelle det her.

En ting jeg med rak rygg kan skrive, er at jeg virkelig har jobbet mye de siste mnd. Det er mange utfordringer jeg møter og presser meg på. Jeg prøver å balansere vekten mellom å presse meg akkurat passe mye. og for mye. Med for mye mener jeg at jeg blir dårlig og får problemer om jeg har presset meg for mye. Å finne den balansen kan faktisk være veldig vanskelig, da det er i etterkant att alle følelser, angst og tanker kommer.

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å kjenne etter på kroppens signaler.
Og det er jo en bra start!

I løpet av våren og sommeren har jeg hatt maange runder med både behandling og utredninger. Jeg vil selv si jeg har fått åpnet øynene mine for mye jeg ikke har sett før, jeg skjønner mye mer enn før. Det har blitt noen aha opplevelser når man endelig har klart å sett sammenhengen i ting.
Jeg kan skjønne litt bedre hvorfor jeg har det som jeg har det og sliter med det jeg sliter med.
Føler selv jeg har fått mer svar på ting. Som selvsagt er veldig bra!

Etter jeg fikk påskrevet posttraumatisk stresslidelse fikk jeg en del klarhet i ting. Det ble litt lettere å ha det å jobbe ut ifra. Men det ble ikke nok da psykolog mente det lå noe mer bak enn bare ptsd. Det ble mange intense runder med mer utredning. Og i sommer ble det klart at jeg også hadde en unnvikende personlighetsforstyrrelse, noe hun hadde hatt mistanker om lenge.
Selv har jeg ikke tenkt på det i det hele tatt da jeg egentlig ikke har vist hva det var. Bare hørt navnet.

Jeg synes jo det er utrolig leit og pinlig å få påskrevet enda en diagnose. Men jeg klarer for det meste å tenke att nå kan det bli enda lettere å finne behandlingsmåter og lignende. Og nå vet jeg hvorfor ting er som de er.
Dessuten er det ikke diagnoser som bestemmer hvem man er. Så lenge folk, og spesielt helsepersonell, kan se personen BAK diagnosen, så skal jeg være fornøyd!
Jeg fikk beskjed at det kan være vanskeligere å jobbe seg ut av en personlighetsforstyrrelse, men så lenge mine behandlere ikke gir MEG opp, er ikke jeg den som skal gi meg.


 Bare litt generell info :

En unnvikende personlighetsforstyrrelse(AvPD) kjennetegnes ved at angst og usikkerhet er mer eller mindre alltid til stede i sosiale sammenhenger, noe som gjør det vanskelig å være sammen med andre.
De forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen. Lidelsen innebærer ofte en høy grad av sosial angst. De har lav selvfølelse, trekker seg ofte fra sosiale sammenhenger, og har få, men ofte nære venner. Å leve i mange år med de personlighetstrekkene som er assosiert med engstelig personlighetsforstyrrelser fører til mye subjektivt ubehag og betydelig senket livskvalitet for de som er rammet. Det er vanlig at mennesker som utvikler lidelsen har hatt angstproblematikk. Mange av de med engstelig personlighetsforstyrrelse har tidligere vært utsatt for mobbing eller annen uheldig/krenkende omgang med andre mennesker.

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngår vennskap med andre bare hvis de er sikre på at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er så smertefullt for disse personene, at de velger å være ensom framfor å risikere avvisning.

Kjennetegn:

  • Har et sterkt ønske om å være sosial, men klarer det ikke.
  • Snakker om et bestemt ufarlig tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for å unngå personlige spørsmål.
  • Liten kontakt med nær familie, av frykt for å bli gjennomskuet. Noen har kun kontakt med nær familie og har få eller ingen venner.
  • Veldig stille. Oppslukt av tanken på sin egen manglende evne til å si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
  • Prater uavbrutt for å styre samtalen og forhindre personlige spørsmål
  • Unngår fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nært innpå
  • Ekstremt lav selvtillit
  • Sterkt hat mot egen person
  • Desperat ønske om å være usynlig
  • Problemer med å fungere i jobbsammenheng
  • Ser ikke at noen kan ha glede av deres nærvær
  • I ekstreme tilfeller - agorafobi
  • Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for å forstyrre smertefulle tanker
  • Lokaliserer utganger og plasserer seg sånn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det
  • Kan være følsomme overfor lukter, høye lyder eller lys
  • Har ofte problemer med å sette grenser og er sårbar overfor manipulerende personer
  • Sterkt kontrollbehov
  • Perfeksjonistisk. Alt skal være perfekt slik at ingen har noe å utsette på dem
  • Bytter ofte frisør/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for å bli gjenkjent
  • Vil ikke samkjøre med kolleger eller venner i frykt for å bli fanget i en situasjon uten mulighet til å flykte
  • Sier aldri med vilje noe som vil såre en annen person
  • Går langt over sine egne grenser for å ta vare på andre
Stikkord:

(24.08.2013)

En av de tingene som må være vanskeligst i livet, er å kunne si at Nei, jeg har det faktisk ikke bra.
Selv er det fryktelig vanskelig å innrømme det overfor seg selv, og kanskje andre. Men mest for seg selv.
Man jobber hele tiden med å lure seg selv til å ha det bra. Ivertfall føles det slik til tider. Fra man våkner om morgenen og de første negative tankene starter, begynner man aktivt med forskjellige strategier for å overdøve det som blir sagt. Og sånn fortsetter man. Time etter time. Dag etter dag. Som blir til uke etter uke, og nå plutselig måned etter måned. Men alikevell fortsetter de. Det sitter som støpt fast, selv hvor hardt en jobber for å få en slutt på det.
På kveldene sitter man ofte så totalt utslitt.


Jeg har igjen en uke vært innlagt. Jeg klarte ikke mer, jeg måtte ha mer hjelp. Skal jeg komme meg videre må jeg få hjelp til å komme meg på rett spor igjen, finne igjen litt gnist som forhåpentligvis ligger godt gjemt inni meg. Motivasjonen tror jeg har forlenget sommerferien sin sammen med motet og viljestyrken. Og kanskje orken også.
Det er det jeg håpet på ville komme litt tilbake før jeg skrives ut, så jeg kan fortsette på ny. Få tilbake lysten til å jobbe videre. For den har vært totalt fraværende de siste mnd. Har ikke orket, ikke villet.
For hvem har vel hele tiden lyst til å utsette seg for det som gjør en ubehagelig, vondt og angstfull?
Ingen.
Så tilgi meg for å ikke møte hver utfordring med liv og lyst.

Jeg er en storgrubler uten like, vil ha kontroll og svar på alt. Vet jeg ikke, blir jeg ekstra nervøs. Jeg har følt meg dårlig stort sett hele tiden siden i vinter. Å ikke vite HVORFOR jeg ikke blir bedre, eller hvorfor jeg har det sånn, har til tider gjort meg smågal i toppen. Å ikke ha noe spesielt å kunne sette fingeren på, gjør det enda vanskeligere å jobbe med å bli bedre. Tanken hvorfor er nok innom tankene 50 ganger om dagen. Minst.
Selvsagt er behandlingen tøff nok i seg selv, men det burde ikke være det som har skapt så mye plager får en tro. Det eneste jeg har kommet frem til, er medisinene. Dosen på de ble økt i vinter. Det må være dem. Så det tok jeg opp etter litt tanker om det. Jeg ønsker og vil begynne å seponere dem så fort som mulig for å så slutte med dem. Jeg håper så inderlig det er dem som gjør dette. Jeg orker ikke mer medisinstyr, bivirkninger og tull. Jeg vil bli bra uten dem, noe jeg håper og tror er mulig.
Det eneste jeg vil beholde er sovemedisinene.

På mandag skrives jeg ut, noe jeg skal ærlig innrømme att jeg gruer meg til. Ikke til det å komme hjem til leiligheten sin og alle tingene sine, men for å bli overlatt til seg selv igjen. Å måtte takle alt selv. Bare mens jeg har vært her denne uken har jeg hatt 2 angstanfall. 1 stor og en kraftig. Den siste for 2 dager siden, og kroppen er fortsatt så sår og støl etter den runden. Kanskje ikke så rart etter 3 timer med muskler i full spenn, hyperventilering og store pustevansker til du til slutt bare ser svarte prikker foran deg. Uansett, sånt gjør noe med en. Nå var jeg så heldig å ha ett personal ved min side som ikke forlot meg før jeg nesten hadde sovnet. Men jeg er livredd for å få det når jeg blir alene igjen, ivertfall så kraftig som denne var.
Jeg tror faktisk ikke det gjør mindre vondt enn å brekke 20 bein i kroppen.

Det er bare bedre å være dårlig på et sykehus enn det er å være dårlig hjemme. Det forventes mer av meg hjemme enn her, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda.
Men jeg prøver å forbrede meg så godt jeg kan. Å trekke frem det positive som har skjedd mens jeg har vært her. Denne ganger har jeg vært flinkere til å snakke og ta kontakt enn det jeg var i vår når jeg var her.
Jeg har utfordret meg selv mye, jeg har vært med på alt av aktiviteter fordi jeg virkelig VIL klare det.
Jeg har holdt ut intense timer der behovet for å skade seg har vært enormt. Selv om det ble en sprekk på samvittigheten, så vet jeg att det kunne blitt mange flere. Så å bli kjent med noen flotte mennesker, både av personal og pasienter.
Men ja, jeg hadde håpet å ønsket litt mer hjelp en stund til. Det er ikke mer de kan få gjort, så den ser jeg. Jeg er uansett glad for de dagene jeg fikk være her.


Etter jeg kommer hjem på mandag kommer jeg til å bare ta en dag av gangen.
Kjenner jeg gleder meg til å ligge rett ut i min egen sofa igjen. Eller sin egen store seng. Eller spille Sims!! Så det tar jeg som et GODT tegn!

Håper på det beste, men forventer det verste, er det ikke det dem sier?

Stikkord:

(25.05.2013)


En regn-og stormfull natt. Tåkete og trollsk stemning, imens bygda ble rammet av storflom.
Men en fin tur ble det selv hvor våte vi ble.
+

Våt hund. Som måtte rett i badekaret.
Hun fant en jordhaug med gjørme som var morro å utforske. Det vises faktisk ikke her hvor ille hun faktisk så ut..
+


Etter et bad var det deilig å legge seg å hvile ut litt. Selvsagt sammen med kosebamsen innenfor rekkevidde!
+


Etter noen timer var hun tørr igjen, så nå fikk hun lov til å legge seg i senga mi.
Til hennes store glede som dere ser!
+


Nå er det natta for alle firbeinte OG tobeinte.
ZZzzZz

 

Jeg hadde nesten glemt den fantastiske gleden det er å våkne opp av att en liten hund logrer med halen, for å så legge seg oppå trynet mitt å kose. Og å tilbringe hele dagen med henne, eller rettere sagt; En hel uke med bare hun og meg!! Å være hundepasser for henne må vel være den letteste jobben noen kan ha. Så mens mamma koser seg i syden, koser vi oss verdens mest hjemme!

Skulle selvsagt ønske alt bare var rosenrødt og kos, men det har det jo ikke vært. Sist gang jeg var alene i dette huset er over 2 år siden, ellers har jeg ikke vært alene her på maange år. Når kvelden bikker over til natten har jeg vært ekstremt husredd. Hjemme hos meg selv er jeg jo vandt til å høre familien i andre etg, men her er jeg helt alene. Ingen trygghet som bor over meg.
Merker man ikke er vandt til å bo alene i et hus. Men heldigvis har det gått litt og litt bedre for hver kveld, men jøye meg så ubehagelig det er.
Så jeg kjenner jeg faktisk gleder meg til å komme hjem å høre trampingen av barneføtter igjen.

Før jeg dro hit på husmorferien min lagde jeg noen planer for hva jeg kan gjøre om jeg skulle få det vanskelig. Så frem til i dag har jeg ryddet kjøkkenet. Alle skuffer og skap. Kastet gammel mat, vasket og sortert alt.
Har vasket masse klær, ryddet og organisert boden, støvsugd, ryddet og organisert klær, og selvsagt vask og støvtørking. Gått turer hver dag med Marta, selv hvor stormfullt og vått det har vært. Som du kansje ser på bikkja på bildet over...
Spille Sims har virkelig vært en stor redning når hodet har vært i det negative hjørnet. Samt Medium og de Frustrerte fruene som har underholdt meg.
Jeg er glad jeg har hatt ting å drive med. Enten av kjedsomhet eller som mestringsstrategi.
Men jeg kunne ønske jeg kunne følt glede over dette. Jeg er bare veldig trist. Trist fordi angsten har vært så stor og er så vond. Fordi den ikke vil slippe taket, uansett hvor hardt jeg jobber for å få den bort.
Men når jeg har følt jeg har vært på randen til å knekke, så har Marta vært en stor støttespiller. Bare løfte henne opp og legge meg på soffan å kose med henne til vi begge nesten sovner. Snille, gode Marta`n min.
Det er rart hvor mye trøst en liten hårete skapning kan gi en!

Stikkord:

(16.05.2013)

De siste dagene, eller uka, har jeg vært helt kake.. Vært utrolig sliten og energinivået har vært helt på bunnen. Har ikke hatt noe ork eller lyst til noen ting. Eller har ikke klart å gjort noen ting. Bare det å tvinge seg selv i dusjen har vært mer enn nok krevende for meg.
Opp igjennom psykdommens historie har jeg ofte hatt sånne down perioder. Der absolutt alt av energi blir borte. Tanken på å treffe folk er grusom, ingen ork overhodet til rydding, matlaging, dusjing..
Jeg kan ta meg selv i å begynne å gråte fordi jeg gruver meg så til å måtte gå ut for å møte opp til avtaler.
Alt jeg orker og vil er å ligge på sofaen. Og de eneste aktivitetene jeg da orker, blir boklesing eller serietitting.

Jeg hører og leser ofte kommentarer om at det å gå hjemme uten jobb og motta penger fra nav, det må være avslappende og chill. Selvsagt møter man fordommer også, der man heller får høre hvor lat man er som ikke orker å løfte på ræva å få seg jobb og få lønning andre steder enn på nav.
Tro meg, hadde jeg kunne valgt selv, er dette det siste jeg ville valgt. Denne tilværelsen er ett helvette. Alt jeg ønsker her i verden er å kunne bli frisk nok til å klare å jobbe og tjene mine egne penger. Uten å måtte gå på nav.
Jeg hadde gjort alt for å kunne få et ordentlig liv, med en hverdag der jeg hadde nok energi til både jobb og fritid.
Alt jeg klarer nå er noen få timer i løpet av en dag. Presser jeg meg selv mer, er angstanfall og panikk det jeg får igjen.

Tenk å bare kunne dra ut å møte venner uten at den sosiale angsten tar overhånd?
Ei venninne sier ofte at hun gleder seg til den dagen jeg kan bli med ut en fredagskveld. Ta en drink sammen, danse, møte nye folk, snakke og bli kjent med flere.
I dag skremmer dette meg innmari. Jeg er så redd for å aldri kunne klare å bli med på dette, at jeg ikke er en god nok veninne.
I dag klarer jeg ikke se at jeg vil komme dit. Frykten for mennesker overskygger alt.
Jeg har f.eks ikke vært på fest, eller sosialt sammentreff siden jeg gikk på videregående, det er over 6 år siden Jeg har aldri vært på et utested på kveldstid.
Det eneste jeg har klart er å sitte på cafe med et par venninner. Og selvsagt synes jeg det er veldig bra når jeg klarer det!

Men drømmen og lysten til å bli ett såkalt normalt og friskt menneske er stor. Ja, jeg er langt på vei, men veien som gjenstår er fortsatt lang.
Dette er bare en pinlig tilværelse. Jeg skammer meg så utrolig mye over meg selv. Skammen og hatet er det som er med meg hver eneste dag. Det er en krevendes jobb å holde seg i sjakk igjennom dagen.
Lysten til å ødelegge meg selv, fordi det er alt jeg fortjener, det skriker inni hodet mitt fra jeg åpner øynene om morgenen til jeg sovner om kvelden.
I mellomtiden jobber angsten for å ta plass i meg, sammen med alt det andre jeg sliter med.

Så nei, jeg jobber ikke. Lønna kommer fra nav. Men lat er jeg ikke.
Det å leve med psykiske sykdommer er for meg en stor nok jobb i seg selv. Akkurat nå.
Jeg jobber for å få meg frisk, for å holde meg i live, og for å en dag endelig kunne klare å jobbe igjen. Og ikke minst leve et liv jeg er fornøyd med!
Når jeg er så sliten at det å bare smøre på et knekkebrød, eller bare være våken liggendes på sofaen, får meg til å grine. Tro meg det er ikke en chill hverdag.

Så tenk litt over før en dømmer folk som må støtte seg til nav eller sosialen. Selv om man kan tenke sitt, så er det sjelden man vet alt.
 

Stikkord:

     
Fra påsken.

 

Plutselig har det gått noen uker igjen.

Tiden etter oppholdet på døgn har egentlig vært som en berg og dalbane. Det startet med en forferdelig nedtur der de 2 første dagene ble et levendes helvette med panikkangst og tårer. Men etter jeg fikk brukt all negativ energi på skikkelig husvask der jeg slet meg helt ut, så ble det bedre. Faktisk mye bedre! Første helgen ute dro jeg til pappa og de, noe som ble en veldig koselig helg med masse lillebror kos og lek! Han har blitt så utrolig sterk og stor, er mektig imponer over den lille gutten min! ♥

Starten av uka etter ble også veldig bra. Hjemme koste jeg meg max og nøt hvert minutt. Både angst og tunge tanker var langt borte, å herremin så deilig det var! Jeg kunne nesten ikke tro at for bare noen dager siden var jeg så langt nede att jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Heldigvis kan ting snu til det bedre, og akkurat det ga meg en stor dytt fremover og åpnet mine øyner litt mer.
Ja det ga meg faktisk en ekstra dose motivasjon til å fortsette å jobbe hardt og bra for en friskere hverdag med både jobb og sosialisering.

 

Den første store utfordringen møtte jeg i midten av uka. Jeg hadde sagt ja til å bli med på en ny gruppe, noe som ble ufattelig hardt. Hadde regnet med det ikke kom til å bli lett å være med, men at det ble så vanskelig hadde jeg ikke trodd. Men jeg gjennomførte nesten hele gruppetiden. Gikk vel 20 min før det sluttet. Så det skal jeg ha, prøver å minne meg selv på å rose meg selv for dette!
En stor trøst var selvsagt å ha ei venninne i gruppa! Vi både tok følge dit og gikk fra der sammen, og det var veldig betryggendes!!
Den samme kvelden og dagen etter ble veldig vanskelig og tøff. Angsten var kommet tilbake for fullt, for å ikke glemme et intens tankekjør. Min første tanke var at jeg ikke skulle bli med på neste gruppesamling. Men etter noen dagers tenking vil jeg prøve igjen. Selv om det gjør vondt å delta, så vet jeg så godt at dette er en super trening for den sosiale angsten. Skal man bli bedre, må man faktisk møte frykten og stå i det. Ingen kjære mor akkurat..
Men tenkte jeg skulle ta med en bok som kan være en liten redning. Målet blir å ivertfall delta i 1 time, eller det beste hadde vært å klare gruppetiden ut, men jeg vet det første valget blir mer realistisk.

 

Fredag og helgen begynte humøret å stige igjen, sakte men sikkert. Da var jeg på besøk hos mamma og de, noe som også var veldig koselig!
Søndag dro jeg hjem til meg selv. Var noe urolig når jeg kom hjem, så da startet jeg likeså godt med rydding. En søppelsekk med klær senere, var hele klesskapet ryddet og organisert. Hadde t.o.m mot nok til å endelig kaste den hullete, gode, men veldig utslitte joggebuksa mi. Egentlig var det en herrepysjbukse, kjøpt når jeg gikk i 9`de eller 10`de klasse..(hysj!)
Var vel kanskje på tide å ta farvell med den..

Uansett, når jeg la meg den kvelden var jeg mye bedre. Selv om det ble litt vel sent, så klarte jeg å snu det. Kansje det var derfor jeg klarte å forsove meg til psykologtimen dagen etter??
Pinlig.. Veldig pinlig.. Våknet plutselig av at hun ringte å lurte på om det gikk bra.
Får trøste meg med at dette var første gangen jeg ikke har møtt opp til en avtalt time!

 

Denne uken har så langt gått bra. Ikke mye av noe, og egentlig bare kost meg hjemme alene.
Noe som har vært den største redningen, mestringsstrategien OG den største kosen de 2 siste ukene, har uten tvil vært favorittspillet The sims 3! Så enkel underholdning, og så genialt!

 

Håper resten av uken fortsetter i det gode sporet!

 

 

 

Ønsker alle dere der ute en fortsatt fin uke : )

 

 












Stikkord:

(01.04.2013)

Tenkte jeg ville vise dere min fine suite her. Kansje ikke akkuratt 5 stjerners og luksøriøst, og kansje heller ikke så fargerikt og varmt. Men alikevell helt okei.
Bare mest glad for at jeg har eget bad jeg!

 

Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg så og kjente på senga. En skikkelig god rammemadrass og en fluffy pute! Himmelsk..
Hadde jo sengene på Reinsvoll så friskt i minnet, så var livredd for å få samme type seng her.. Så stjerne i boka!

 

Imorgen skal jeg hjem, noe jeg synes er helt greit. Selvsagt litt ambivalens ute å går, men det er jo helt normalt. Men gleder meg uansett til å endelig komme hjem til min trygge, gode leilighet. Bare det å vite at ingen vil komme bankendes på døra, og være helt alene igjen. Det beste blir å slippe å være redd for hvordan sove-looken ser ut. Ikke engste seg for om man snorker og sikler åpenlyst, eller ligger i en unormal stilling når nattevakten er innom på sine sjekker igjennom natta.
Men er ivertfall glad for hjelpen jeg har fått her. Godt å kjenne at man har hatt litt utbytte av oppholdet. Så selv om påskenferien ikke ble tilbragt hjemme med familien, så har jeg alikevell hatt en rolig ferie her. Nå bare gleder jeg meg til hverdagen skal ta fatt igjen, og feire at høytiden endelig er over.

Som kontakten min sa idag, du har en stor jobb forran deg, så jeg vet hva jeg har å gjøre fremover. Bare å brette opp armene å fortsette å jobbe meg oppover til en bedre tilværelse.
 

Stikkord:

(30.03.2013)
Min påskeferie tilbringes på akuttdøgnenheten for ett 2 ukers opphold. Ett opphold som forhåpentligvis kan gi meg mye hjelp. Jeg fikk bare en dags forvarsel, så det å oppdatere her måtte prioriteres ned da jeg hadde titusen ting å ordne før jeg skulle dra. Men hadde ett stort håp om at de hadde trådløs nettverk her, men den gang ei. De har jo selvsagt en pasientdata i fellesstua, men følte ikke akkurat behovet for å sitte der åpenlyst å skrive på ett tastatur som bråker verre enn ett saghøvleri..
Men så i går fant jeg endelig ut noe. Jeg kan jo bare koble telefonen og dens mobile nettverk til pc`en, og Voilà: Internett på datan!!

Uansett. Påsken.
Før hele denne høytiden startet, eller flere uker før den nærmet seg , hadde jeg mye å stri med, nesten altfor mye. Dagene var ett eneste stort ork. Mye isolasjon, lite kontakt med mennesker da det var altfor vanskelig. Jeg har vært veldig deprimert med panikkangst å hele den pakken. For å overleve dagene ble selvskading det som reddet meg. Kontrollen glapp mer og mer.
Jeg startet i gamle baner der jeg egentlig ikke såg så lyst på livet. Dystre tanker kvernet dagen lang, og jeg ble egentlig mer og mer redd for hva jeg kunne finne på. For jeg VET hvor mye fint jeg har å leve for. Men sykdommen stjeler fokuset mitt.
Så jeg tok meg selv i nakken å sa ifra. Å fy fader så vanskelig og tøft det var, men du kan tro lettelsen var stor etterpå. Og endelig følte jeg litt på det å være stolt av meg selv. Nå hadde jeg vært flink.
De som kjenner meg vet at jeg aldri klarer å si ifra og be om noe for meg selv.

Noen dager etterpå fikk jeg hastetime hos psykologen. Sva på henvisningen hadde kommet. Og de ville ha meg inn dagen etter.
Tror ikke jeg overdriver når jeg sier at 30 kilo forsvant fra skuldrene mine. De vil hjelpe meg.
Takk! I 2 uker skulle jeg få være der.
Største lettelsen var å vite at jeg ikke ville ha sjans til å kunne skade meg på de 2 ukene. Selvsagt kunne jeg tatt med meg noe å skade meg på, men det var IKKE DERFOR jeg skulle dit. Nå kunne jeg få hjelp til å bruke andre metoder når angsten og følelsene tar overhånd. Som jeg har skrevet før, jeg er så motivert til å klare å legge hele selvskadingsbiten på hylla. For GODT.
Dette er en gyllen mulighet til å bruke personalet og la dem hjelpe meg igjennom det værste. Selv hvor tøft det kan bli.
Skal jeg klare å vinne over angsten, må dette faktisk til.
Siden dette er en akuttpost så blir det ikke så mye av den dype behandlingen, men heller mye miljøterapi og her-og -nå behandling. Hadde noen store behandlingssamtaler de første dagene. Litt kartlegging av oppholdet disse ukene. Hva jeg skal ha fokus på og trene meg på.

Så jeg prøver. Hele tiden, hele dagen. Flyr inn og ut av rommet og mellom stua. Prøver å være ute i miljøet helt frem til angsten nesten går over i panikk, før jeg løper på rommet igjen i noen timer.
Hviletid. Fra 20 min til 3-5 timer. Så ut igjen.
Noen ganger klarer jeg bare sitte i enden av soffan med øynene rettet mot boka mi, mens andre ganger har jeg faktisk klart å vært med litt i samtaler og se en hel film på tv`n. Min største bragd var vel å være med å spille 2 runder Yatzy med 5 stk samlet rundt bordet. Jeg ble jo gjennomvåt av svette grunnet angsten, men jeg klarte å være med!
En dag eller 2 etter jeg kom hit, klarte jeg å si ifra at jeg er elendig på å ta kontakt. Så vi ble enige om at dag/kveldskontakt skal komme innom for å ta en prat iløpet av vakten sin. På den måten ble presset minsket.
Selvsagt sliter jeg enda med å si klart ifra, men det er uansett en bedring, Jeg prøver virkelig mitt aller beste.

På et sånt sted blir det ofte veldig mye dødtid. Dagene kan fort bli veldig lange så fritiden blir enorm.
Så jeg har lest ut 3 bøker, akkurat startet på min 4. Jeg har løst sudoku så blekket spruter fra pennen. Mye serie titting på dataen. Altfor mye kaffedrikking.
Har vært på en del turer da som har vært veldig fine.
Men jeg skal ikke klage. Jeg finner alltid noe gjøre, så jeg kjeder meg i grunn ikke så mye.
Er uansett glad jeg har blitt tatt så godt imot av alle de herlige personalet. De har virkelig vært snille med meg og vært til stor støtte. Har hatt 2 anfall under oppholdet så langt, å jeg fikk god hjelp til å komme over dem og ned på gulvet igjen. Selv hvor mye til bry jeg følte/føler meg, så er jeg glad de var der for meg.

Selv om påsken snart er over, så håper jeg det som er igjen av den blir bra.

Stikkord:

(12.03.2013)

Igjen har det blitt en stund siden sist. Bloggen har vært veldig nedprioritert i den siste tiden.
For å sitere noe en kjær venninne skrev en gang; Silence is better than bullshit.

Det begynner å bli en stund siden jeg kom hjem fra et ukes opphold på psykehuset. Det ble en fin redning der og da, men det tok ikke mange dagene før hjemlengselen var stor. Spesielt savnet etter min egen seng kan jeg med hånden på hjertet si var mitt største savn! Må jo nesten være mot sin hensikt å ha så steinharde senger og løvtynne puter på et sånt sted..! Luksusproblemer!
Om jeg fikk så mye ut av oppholdet kan vel diskuteres. Igjen, det ble bare en liten redning der og da.

Hadde håpet på litt mer hjelp, att jeg skulle bli sett litt mer. Det ble søkt på et behandlingsted hjemme på lillehammer, men fikk som forventet avslag. Etter det fikk jeg bare beskjed om å holde ut og vente til min faste psykolog kom tilbake fra permisjon. Legen hadde nok helt glemt bort att han skulle søke andre steder også.. Å siden jeg av min idiotiske natur møter alle med et smil, selv hvor mye angst og smerter jeg har innvendig, så såg han ingen grunn til at jeg skulle være der lengre.
Jeg var så skuffet, aller mest på meg selv, men noe på personalet også som aldri meg.. Jeg savnet at ivertfall kontaktene mine skulle se på meg å spørre om hvordan det gikk. Ikke bare spørre i forbifarten fordi de skulle hente meg til middag eller be meg med på spill. Det er ikke da man starter en samtale.
Så jeg klarte aldri å si ifra. Så selvsagt ser det ut som om det gikk bra, eller bedre.
Jeg blir bare så frustrert og forbanna på meg selv.. Jeg kunne hatt enda bedre utbytte om jeg ikke hadde hatt den forbanna maska på.
 

Etter jeg kom ut og hjem igjen, har tiden vært vanskelig. Til tider nesten uoverkommelig. Men jeg venter å holder ut.
Hva jeg venter på er jeg nesten ikke sikker på selv.
Venter på mer hjelp. Venter på håp. Venter på en fremtid.
En ting har jeg ivertfall klart å sett klart etter oppholdet; Jeg ser at jeg MÅ ha mer hjelp. Jeg ser HVA jeg må ha hjelp til. For å klare å takle dette alene, det klarer jeg ikke. Eller jeg klarer det jo, men jeg vil virkelig ikke ha en fremtid der jeg må skade meg for å takle det. Jeg er så lei og så klar for å legge selvskadingen på hylla- for godt! Men for å klare det, må jeg få mer hjelp.

Jeg er lei av å bli prakka på piller som skal gjøre alt bedre, for å så bli overlatt til meg selv.
Og med sånne piller er jo også avhengighetsfaren stor. Så senest forrige uke fikk jeg beskjed om å ha et opphold på pillene fordi jeg har brukt dem så ofte i lengre tid.
Så ble jeg overlatt til meg selv. Igjen. Uten noen reserveløsninger.

Jeg kan ikke annet enn å føle meg totalt hjelpesløs og liten. Jeg blir så likegyldig av å gå slik. Lei av å vente. Lei av å måtte stå i denne dritten selv.
Er det jeg som gjør noe feil? Er alt bare min egen skyld? Kansje dette bare er vel fortjent fordi jeg er jeg.
Håper bare så inderlig jeg slipper å vente så mye lenger, at jeg snart får svar på ting. Bare det ville lettet så mye. Gå i uvisse kan jo gjøre selv en frisk person småtullete.

Stikkord:

(01.03.2013)


Dette er ikke hva livet skal dreie seg om. Men for mange er dette hverdagen

I dag, 1 Mars, er det verdensdagen for selvskading. Der målet er å rette fokus på et vanskelig og tabubelagt tema. På å få det frem i lyset.
Jo flere som vet og lærer, jo mer behandling kan det skapes.

Velger å sitere fra LFSS sine sider:
LFSS står for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord og ble etablert i januar 2009.
Vi er en ideell organisasjon og jobber ut fra likemannsarbeid og frivillighet. Det vil si at vi som er aktive innenfor LFSS har egen erfaring som pårørende, brukere eller fagperson som har et engasjement og ønsker å bidra med sin kunnskap til oss. Målet er å være et ressurssenter for pårørende, brukere og fagpersoner, andre som vil vite mer om selvskading og selvmordsproblematikken.
En annen stor oppgave er å drive opplysningsarbeid generelt i samfunnet. Øke bevisstheten, og minske på tabu.
LFSS er i dialog med andre brukerorganisasjoner og politikere.
 

Jeg vil vise min støtte for arbeidet LFSS gjør. For 70 kr har jeg bidratt til å kunne gjøre noe stort og viktig. Armbåndet beviser min støtte.
Ønsker dere også å bidra, kan dere kjøpe armbåndet på linken nedenfor.
Hvert eneste kjøp kan utgjøre en stor forskjell.

Stikkord:

        Tiden..


Tirsdag 19.2:
Idag har jeg vært ute å gått en lang tur ute i det fine været! Sola stekte å himmelen var blå så langt jeg kunne se. Kunne helst tenke meg å sitte inntill en husvegg med en saftig appelsin og kakao på termos. Og kansje en liten kvikk lunsj...?
Jeg har ivertfall noe å se frem til når jeg kommer hjem!
Og etter legevisitten idag kan jeg belage meg på å dra hjem etter ett par dager til. Noe som jeg føler er helt greit.

Mandag 18.2:
Tenkte jeg ville bruke opp litt fritid for å få tiden til å gå. For tro meg, tiden her kan jammen meg bli lang! Så man får virkelig testet tålmodigheten sin her. Men det er jo en fin trening det også?
Uansett. Nå har jeg lagt bak meg en helg innenfor sykehusets hvite vegger, noe som har gått bedre enn fryktet. Selv hvor hardt og vanskelig det til tider kan være, så er jeg så takknemlig for å være her. Det er trygt å vite at jeg er i trygge hender, og ikke minst trygg fra meg selv.
Det er igrunn ikke så mye som har skjedd her, bortsett fra 2 legesamtaler, tett oppfølging og spilling av spill. Medisinbruken er vurdert på nytt.

Idag har vi snakket litt om tiden fremover, så nå går jeg å venter på svar på en annen døgnplass som kan gi et litt bedre tilbud enn her. Minuset er at sjansen er stor for at jeg får avslag. Mest pga plassmangel. Eller som legen her sa: De vil ikke ha pasienter med selvskadingsproblematikk.
(Er det ikke det som er vitsen med å bli lagt inn, for å få hjelp da..?)
Men får jeg nei derfra, skulle han heller finne andre løsninger.

(15.02.2013)

Tja, hva skal jeg starte med å skrive..
Jeg var egentlig usikker på om jeg enten skulle holde tett om dette, eller fortelle litt om det. Men jeg velger det siste. For det er faktisk ingenting å skamme seg over. Jeg skal heller være stolt over at jeg gjør dette!

Jeg har bedt om mere hjelp, og igår ble jeg lagt inn. Jeg var ikke lenger trygg på meg selv, jeg fant endelig ut at jeg måtte ha mere hjelp til å takle angsten og dens mørke.
Nå er jeg først og fremst veldig lettet. Nå skal jeg få hjelp, og jeg håper jeg får maks utbytte av å være her.
Jeg vil så inderlig bli bedre, selv om jeg vet det kan bli tøft. Men jeg ser på dette som en positiv mulighet til å få det bedre, så derfor vil jeg dele det. Fordi det er ingen skam å be om hjelp.
Vi kan jo bare kalle det en liten husmorferie!

        Silence

Dette innlegget skulle egentlig postes igår, men da jeg trykket meg inn på blogg.no bestemte datan min seg for å ta en liten powernap. Så vi prøver igjen idag!

 

Torsdag 7.2:

Igjen har det vært veldig stille her. Tiden har vært og er fortsatt vanskelig. Og igjen det å sette ord og dele det med andre mennesker er ikke lett. Men høyst nødvendig.
Den 2 siste ukene har jeg hatt 3 samtaler hver uke. 2 ganger i uken hos psykologen og en med bokontakt. Har fått tilbud om flere samtaler også, men det får da være måte på til babbling på meg. Man kjenner man blir møkklei av å måtte finne ord og fortelle om ting. Jeg hører selv jeg gjentar meg selv veldig ofte, men det er vel sånn det blir når situasjonen er uendret. Jeg kan kvie meg veldig til samtalene da jeg aller helst kunne ønske at jeg kunne fortelle om gull og grønne skoger.

Jeg ser jo også at bloggen er blitt en veldig depressiv plass å være på. De siste innleggene er kanskje ikke de mest positive, så jeg skal heller prøve å finne en positiv ting i løpet av dagen å dele med dere.
Det blir bare så lett å fortelle om det som tar størst plass i hverdagen - psykdom.
Jeg liker ikke å fortelle at hverdagen er tung. Jeg liker ikke å være den som hele tiden syter og klager.
Men heller fortelle sannheten enn å lyve på meg dager fulle av løgner.

 

Men jeg skal ikke gi meg. Jeg vet gode dager vil komme, så jeg vet jeg bare må holde ut. Det er det å holde på motivasjonen som er det største problemet. Gidder ikke, orker ikke. I stedet for å stå i angsten, kveler man alt med en stor dose beroligende og sovemedisin. Man finner ingen grunner til å ikke skade seg selv. Hvorfor gå i den psykiske smerten når man kan gråte det ut med blod?
Man kan komme i en skikkelig trassalder periode. Vil ikke. Gidder ikke.
Men jeg . Jeg må ivertfall prøve, å det gjør jeg så godt jeg kan. Alt fra å pusle et puslespill til å gråte med ekte tårer.

Jeg og psykologen har snakket litt om Reinsvoll, om muligheten til å legges inn viss ting blir for vanskelig å takle på egenhånd. Jeg var nær ved å dra for en liten stund siden, men det er noe ved det som skremmer livskiten ut av meg. Selv om jeg aldri har vært på plassen før, så er den alikevell veldig skremmende. Vil helst prøve å fikse det sjøl før jeg evt må dra dit! Men uansett greit å kunne ha det i bakhånd. Sånn tilfellerottefelle.
Dette blir forresten vanskelig å dele kjenner jeg, men om det skulle skje så vil det ivertfall ikke komme som en stor overraskelse på familie. Men igjen, dette prøver jeg å unngå for alt her i verden!

 

 

I morgen er det endelig helg, å det er noe jeg virkelig ser frem til med glede. Har store planer om å være skikkelig lathans og prøve å slappe mest mulig av. I dag har jeg fått gjort en del husarb, så nå er ivertfall leil klar til helg!: )



Tatt under turen med gågruppen i går. Det var ikke så kaldt, men det snødde og blåste en del. Men det gjorde virkelig ingenting, syns det bare var deilig. Godt å leke litt sprek innimellom!

Stikkord:



Vi prøver litt igjen etter masse god oppmuntring, sånn bit by bit.

Jeg har lenge strevd med å finne de rette ordene for å så formulere forståelsesfulle setninger. Det var noe jeg ikke fikk til, så jeg ga heller opp.
Jeg skriver jo dagbok for min egen del, noe jeg kan ha litt nytte av. Men det har vært vanskelig å omformulere det til brukbare setninger som jeg kan legge ut på her på bloggen. Det er mye av meg som jeg ikke ønsker å dele på en blogg, noen ting er og forblir en privatsak. Selv om jeg har skrevet og delt mange vel private ting (kan noen utenforstående si) og hendelser, så er det alikevell noen ting som jeg ikke vil dele. Av hensyn til både meg selv og ande.
I de periodene jeg har slitt en god del og ikke har ønsket eller klart å skrive noe her inne, så har jeg heller valgt å la det stå stille.

Sånn som de siste ukene har vært nå, har jeg hatt mer enn nok vansker med å klare å finne ord til min egen dagbok. Det er utrolig hvor vanskelig det faktisk kan være. Og ikke minst klare å dele dem med mine kontakter!
Etter noen av samtaletimene har jeg gått derifra med et skuffet sinn fordi jeg ikke klarte å få frem det jeg egentlig hadde lyst til å få sagt. Ikke fordi de ikke har latt meg få lov, men fordi jeg ikke har turt. Eller igjen; jeg fant ikke ord til å kunne beskrive. Kanskje kunne jeg finne ett ord, men hva er vel vitsen når man ikke kan fullføre setningen? Jeg vil ikke begynne på noe jeg ikke kan fullføre.


Før jul fikk jeg vite at min faste psykolog kom til å bli borte i litt over 3 mnd. Litt kjedelig med tanke på hvor godt i gang med behandling vi var, men uansett, 3 mnd går fort så det skal gå bra. Jeg fikk først beskjed om at jeg ikke skulle ha en vikar, men en uke etterpå fikk jeg tlf om at jeg skulle få det alikevell. Litt blandede følelser, men tenkte at det er jo greit å ha en psykolog i tillegg viss det skulle være noe.
Det var først for 2 uker siden at jeg møtte henne, vikaren, for første gang. Jeg hadde jo nesten helt glemt bort hvor pinlig de første møtene kan være! Fikk fort tanker om at dette er kanskje meningsløst da jeg ikke vil klare å få et tillitsforhold fort nok til å kunne få hjelp med noe. Men jeg prøvde å være positiv innstilt på det og heller møte henne med et godt mot. Planene var klare, jeg skulle si det jeg hadde planlagt å snakke om å legge alle kortene på bordet. Ingen gåtur rundt grøten.
Men hva skjedde? Jo, det jeg fryktet. En masse meningsløs svada om alt annet enn det som var planlagt. Det gikk jo bare på det å bli kjent, og på et punkt hadde jeg sittet og snakket om arbeidskarrieren til venninner og familie i 15 minutter. Alt jeg klarte å lire ut av meg var så overfladisk og ikke relevant i det hele tatt.
Jeg hadde jo håpet jeg ville klare å si det jeg ville si, men frykten for dette ukjente mennesket ble for stort. Da ble det heller litt lettere å prøve litt hardere igjen neste gang jeg skulle treffe den faste kontakten min noen dager etterpå.

Trygghet og tillit har virkelig ufattelig mye å si i en behandlingsprosess!



De siste dagene, eller nei, de siste ukene har vært relativt tøffe. Uten at jeg ønsker å gå så altfor mye inn i det. Men dagene har vært preget av alt for mye angst og jeg kjenner depresjonen har et godt grep rundt meg. Til tider kan det føles som om jeg prøver å løpe i vann, kroppen er så tung og leddene er stive og verker. Jeg prøver alikevell å opprettholde en normal hverdag, så jeg møter venninner og drar ut på byturer. Bare så synd at jeg ofte har blitt så dårlig når jeg endelig er kommet hjem igjen. Jeg bryter sammen i gråt fordi jeg er så sliten, og jeg klarer ikke annet enn å kjenne på skuffelsen og hvor mislykket jeg er. Selv om jeg vet at jeg burde være stolt over hva jeg har fått til. Men skuffelsen klarer å overskygge alt.
For en uke siden var jeg nær ved å dra til sykehuset for å be om hjelp og å få bli der natten over. Jeg var så sliten og så full av angst. Kroppen skrek av utmattelse og jeg var så lei av å kjempe.
Men etter 3 beroligende og en god dose sovemedisiner klarte jeg endelig å falle til ro og sovne.
Dagene i etterkant har vært varierende. Noen dager har gått greit, mens resten av dagene har jeg levd på sobrilrus for å komme igjennom dem.
Jeg har ikke hatt ork nok til å engang besøke noe familie de siste ukene, bortsett fra dagsbesøk til pappa og de på søndag som heldigvis gikk veldig bra. Jeg har så dårlig samvittighet for akkurat det og jeg beklager så mye. Men jeg vet at de fleste forstår. Og det er godt.



I dag gjorde jeg en stor bragd. For første gang på lenge klarte jeg å snakke om noe jeg på forhånd hadde planlagt å si. Det er stort det.
Og selv hvor vondt det er å snakke om, så føles det godt å ha klart det. Mestring. Mestring. Veldig god følelse!

Så i dag har det nesten vært litt godt å være meg. Ukas beste følelse!

Stikkord:



Lille bortskjemten fikk nytt halsbånd av mamma`n sin idag, jeg klarte ikke motså.. Men se så søt!!!

 

Da var det plutselig fredag og helg igjen. Den skal tilbringes hjemme hos min kjære mamma og de, for å ikke glemme lille snuskelusken min.
Idag klarte jeg endelig å være på jobb igjen, og mestringsfølelsen er liten, men den er der. Og det er bra!
Tror jeg kan takke min kjære psyk.kontakt for at jeg klarte å gjennomføre dagen, da vi avtalte på sist samtale at jeg skulle møte henne før jobb. Så idag tidlig dro jeg rett til kontoret hennes der jeg fikk snakket litt om drittdagen igår og dens utfordringer, samt en hel masse oppsyking og gode ord ifra henne.

Hun ville t.o.m kjøre meg til jobb, noe jeg selvsagt ikke takket nei til. Åh, hun er så god å ha!!

Nå kan jeg endelig legge uka langt bak meg, å heller fokusere på å få en så fin helg som mulig, og leve på at jeg gjennomførte arbeidsdagen.

Kosehelg, come to me! :)

 

Jeg ønsker dere alle en fiin helg.
Håper den blir fylt med masse kos,glede og ikke minst; En bøtte med snop og 5 liter julebrus!

Stikkord:





 

 

Jeg kjenner jeg egentlig ikke burde hatt lov til å skrive noe som helst som andre kan lese. Kjenner jeg er i den buhu-livet-er-forferdelig bobla mi!
Det er ivertfall godt å kunne klamre seg til mine kjære goder i livet!

Det er ikke til å legge under en stol att denne høsten har helsa virkelig ikke villet samarbeide med meg. Ikke noe rart jeg blir smågæærn til tider!
Men jeg jobber jo mye og hardt med det. Jeg startet jo tidlig i høst hos en ny psykologspesialist der jeg ble utredet på nytt. Noe viste jeg fra før, men en endelig diagnose ble satt. Jeg tror aldri jeg har blitt utredet ordentlig før, fikk bare påskrevet `angst og depresjon` like før jeg startet opp på BUP i 2007. Og siden har det aldri blitt gjort noe med.

Nå er det endret til PTSD som hoveddiagnose, med bidiagnoser som angst, panikk, depresjon og destruktiv adferd. Alt henger jo i sammen.

Det sies at man må brytes ned før man kan bygges opp igjen i en sterkere versjon. Kanskje det er derfor denne høsten har vært så turbulent?

På samtalene med psykologen går noen ting litt lettere. Det tok mange uker før jeg klarte å snakke med henne da førsteinntrykket kanskje ikke var av det beste. Men nå er hun ikke fult så skummel lenger, å jeg både kjenner og ser selv at jeg er mer engasjert i samtalene med henne. Jeg har mer teorier om ting, og jeg spør mer om ting enn jeg gjorde for 1-2 mnd siden.

Greit nok, jeg er enda ikke så flink til å fortelle og snakke om det som gjør mest vondt. Spesielt om jeg har det dårlig, så klarer jeg ikke å være helt ærlig med ting.
Men jeg tror det vil komme seg etter hvert. Som de sier, man må gi det tid så kommer det.
Jeg er bare glad jeg ga henne en sjanse når tvilen var så stor.

Mine problemer de siste mnd har virkelig krevd sitt. Jeg har alltid slitt med sosialangst, men gjennom innleggelsesoppholdet på fekjær ble jeg mye bedre på akkurat det. Noe jeg selvsagt er veldig glad for.

Men nå er det blitt et problem igjen. Ikke på langt nær så ille som det var i 2007 heldigvis, men uansett nok til å ødelegge for meg. Og selv om jeg ikke kjenner på angsten når jeg er med noen, så kan jeg få det i etterkant.

Kanskje det igjen har en sammenheng med behandlingen hos psykologen..


Så igjen fikk jeg smertelig erfare dette i går og i natt. Jeg har ikke fått meg til å fortelle dette til pappa selv i dag, så dessverre igjen får du greie på dette på denne måten..

På fredag dro jeg til pappa og de for helgen. Jeg gledet meg masse og så virkelig frem til lillebrorkos og late dager på soffan. Og tro meg, alt gikk veldig bra. Helsa holdt seg i sjakk stort sett hele helgen heldigvis. Ja vi koste oss skikkelig!
Søndag dro jeg hjem igjen, glad og fornøyd. Jeg rakk å rydde på plass alt, la sammen noen klær og satt på en ny klesmaskin. Fortsatt i godt humør.
Lys ble tent og jeg fikk lagt meg på soffan etter jeg hadde gjort klar jobbsekken til dagen etter.
Jeg kjente jo at jeg var sliten når jeg kom hjem, men det er egentlig normalt. Derfor tenkte jeg at det skulle bli bra å slappe av med litt serietitting før man til slutt gikk å la seg.



Men ting kan fort og brått ta en helt annen vending en det man hadde planlagt. Før jeg viste ordet av det lå jeg i krampegråt og kjente på angsten som holdt hendene sine rundt halsen på meg. Alt av følelser suste igjennom kroppen, mens redsel og sinne var godt plantet i hodet.
Jeg er jo på en måte vandt til angstanfall igjennom alle disse år med dem, men noen klarer fortsatt å få frem frykten i meg. Frykten for at det ikke er psyken som gjør dette, men noe fysisk som er galt.
Siden all rasjonell tankegang forsvinner, så finnes det bare ett alternativ i hodet mitt for å finne ut av det.
Etter 2 timer valgte jeg å dra til legevakta. Jeg klarte å fikse et problem med et annen. Faenta.


Legen var helt grei. Pratet lite, men når beina mine sviktet og skjelvingen tok helt over, hjalp han meg ned i en stol og passet på så jeg ikke besvimte. Selv klarte jeg ikke si noe, bortsett fra korte ord som ja eller nei da skjelvingen og angsten tok all plass i halsen min. Og selvsagt gjør det ikke saken bedre å måtte gå igjennom et smertehelvete med sprøyter.

Men etter 3 kvarter var jeg betraktelig bedre. Fortsatt skjelven, men mye roligere.
Legen sa han kom til å ringe bort til psykiatrisk, slik at de da ringte meg i dag tidlig. Noe de gjorde.
Psykologen min ringte meg i dag sammen med ei til som jeg også snakket med. De lurte på om jeg ville komme bort til hun andre som da har akutt-timer på dps`n i dag. Men etter litt snakking frem og tilbake takket jeg nei. Formen føltes bedre i dag, så jeg regnet med det skulle gå bra frem til samtalen med psyk.team i morgen. Så ser jeg jo psykologen igjen på samtale torsdag.
Jeg fikk ikke lov til å dra på jobb da jeg fikk beskjed om å holde meg i ro og ikke utsette meg selv for stress og mas. Dessuten skulle jeg på nav med noen papirer og til sykehuset for å ta noen blodprøver. Det for være mer en nok aktivitet i dag.

Eller jeg møtte ei venninne i byen så vi tok en rask kaffe da. Så mens jeg ventet på bussen hjem, ble jeg ferdig med den aller siste julegava!! Så det feiret jeg med å kjøpe meg en genser som var på tilbud.



Etter jeg kom hjem i dag har jeg gjort veldig lite. Spist kalde røkte pølser fordi jeg ikke orket å steke dem. Tragikomisk..?!
Men jeg delte dem å hadde dem på lompe da, så såå ille var det ikke altså!

 

Nå kjennes det greit egentlig. Jeg måtte ty til beroligendes når jeg kom hjem, så blir det en til etter jeg har fått postet dette innlegget. Så må jeg dusje. Jeg dusjet når jeg stod opp også, men en masete bytur gjør en nervøs kropp svett så det renner, ja selv i -15!! Å etter det skal jeg se ferdig de 2 siste episodene i sesong 3 av The Big Bang Theory. Nesten medisin i seg selv det.

Så nå ser jeg litt mer lyst på dagene fremover.. En dag av gangen, og starter på nytt.

For det er ikke verdens undergang at jeg måtte bukke under for sykdommen.
Akkurat det har jeg klart å fått printet inn i skallen av psykologen; Det er ikke min skyld.

 

Stikkord:

Det plutselig en liten uplanlagt bloggpause fra denne kanten.. Godt var det, men nå vil jeg prøve til igjen.

De siste ukene har det egentlig ikke skjedd så mye nevneverdig. Noen dager har vært kjempefine og gode, mens andre har vært så angstfylte og vonde.

Jeg og psyken min krangler hele tiden, noe vi egentlig har gjort over flere uker. Behandling er og forblir en tung prosess som dessverre gjør mer med meg en jeg selv vil.
Jobben er noe jeg sliter enormt med. Noen dager har jeg kommet meg ut utgangsdøren hjemme før jeg må snu og låse meg inn igjen. Andre dager har jeg kommet meg til stasjonen, før jeg snur meg i panikk og drar hjem igjen.

Det er så vannvittig pinlig og ikke minst slitsomt at det skal være sånn. Det er ikke moro å komme tilbake på jobb når man har vært borte så mye, noe som gjør meg enda mer usikker enn det jeg er fra før.

På sånne dritdager er det jo selvsagt viktig å prøve å få det så godt som mulig, prøve å finne glede i den minste lille ting. Men når man må jobbe så mye for å klare å finne glede og gjøre ting som gjør en noe godt, da blir man mest bare motløs. Kunne egentlig ikke tenke seg noe annet enn å ligge på soffan å dyrke depresjonen hele dagen.


Kanskje det faktisk er noe man må gjøre en gang i blant i en dårlig periode? Ha en hel dag å slippe seg løs på, leve på angsten og depresjonen, ikke være flink pike å takle alt så bra?
Jeg har merket det mange ganger selv etter en sånn dag eller to, at plutselig så snur alt seg. Plutselig ser jeg meg selv utenifra å jeg klarer å ta meg selv i nakken og filleriste meg selv.

Man våkner nesten litt opp fra en dyp dvale.

Nei denne psyken er aldri lett å forstå seg på. Det er bare å fortsette å bite i det sure eplet. Man kan jo ikke gjøre noe annet enn akkurat det!

 

Håper uansett at alt blir mye fremover i denne fine adventstiden. Jeg har jo alltid vært så glad i jula, så jeg vet jeg skal kose meg mye fremover med julefilmer og pynting til jul.

 

E
Idag ble det endelig litt jul i stova! Eller advent da.. Alt ble så mye kosligere med røde gardiner å lyset fra stjerna! :)


Stikkord:

(08.11.2012)

Denne uken har vært.. veldig hektisk. Hver dag har vært fulle med avtaler av alle slag, så jeg kjenner jeg gleder meg ekstremt til helg og litt fred og ro!
Psyken leker en ond lek med meg, og alt jeg egentlig ønsker og vil, er å være hjemme. Trygt hjemme immellom mine 4 vegger, langt vekk fra levendes sjeler!
Etter jeg startet på jobb mandag, hadde jeg håpet på en eller annen form for mestringsfølelse. Kansje ikke samme dagen, men etter en stund hadde jeg regnet med den skulle komme.
Lurer på hvor den ble av..! Men kansje den vil komme etter en gjennomført dag imorgen? Jeg kjenner godt at jeg gruer meg like mye nå som søndags kveld..

Kansje det bare handler om å bli vandt til dette igjen. Det er lenge siden jeg har hatt så fulle uker, så det er sikkert en tillvenningsak. Grupper, arbeid, psykolog, samtaler med bokontakt. Men jeg eier jo ikke tålmodighet! Jeg vil det skal gå bra NÅ, ikke etter 2-3 uker. Å måtte gå oppe i dette føles bare meningsløst og totalt urettferdig. Hvorfor må noen slite så mye, mens andre bare danser igjennom hverdagene?
Du må ta vare på deg selv og bare hoppe i det. Møt angsten. Stirr frykten i øynene. Du er ei flott jente. Det er bare oppi hodet ditt.

Samme regla. Men jeg gjør det. Jeg gjør det meste etter boka.
Men når alt slår tilbake mot en, så havner man are i en ond sirkel.

Det positive skygges over. Det gjør det så vanskelig å fokusere på alle mestringer og gleder. Jeg har en liten bok full av mestringer jeg har klart som jeg leser om og om igjen, så noen ganger klarer jeg å overdøve det negative.
Andre ganger blir alt snudd og vridd til et ekstremt raseri og selvhat. Man blir så stygg mot seg selv fordi man føler man ikke fortjener noe annet.

Kjære ptsd, nå syns jeg det er på tide å forlate meg. Du har gjort nok nå. Du er ikke den jeg vil dele livet med.
Takket være deg har jeg blitt den type menneske jeg fryktet mest å bli.
Jeg flørter meg gleden, noe du lar meg få svi for.
Men en dag vil jeg være gift med friheten, og du vil vandre liten og alene til evig tid!

Stikkord:

 



Det å skulle legge den siste uken bak seg, er noe av det beste som har skjedd denne uken. Det som startet så bra, ble på et minutt snudd opp ned til det helt motsatte. Hvorfor kan det skje så fort?

Uka startet bra den med planlagte avtaler og et positivt mot. Denne uken hadde jeg planer om å gjennomføre de faste avtalene så bra som mulig, utfordre meg sosialt og prøve å tenke mest mulig positivt. Siden møtene hos psykologen har gått fra ille til bra, så gikk samtalen ganske så bra på mandag. Dvs en bra start på uken.
Tirsdag startet også veldig bra. Dagen startet med samtale hos bo kontakten min, og det gikk meget bra. En positiv samtale vil jeg si. Jeg kunne gå derfra med et lettet sinn og klart hode. Før jeg dro hjem møtte jeg en venninne over en kaffe mens vi skravlet bort tiden.

Etter dette hadde jeg et godt syn for resten av uken. Siden dette var siste uken før jeg starter opp på jobb igjen, var intensjonen om å gjøre uka mest mulig god og forbrede meg mest mulig igjen. For å ikke snakke om å kunne klare å psyke seg opp!
Jeg fikk også noen oppgaver av psykologen som jeg skal gjennomføre i 2 uker, så greit å kunne starte når man har en del tid til overs.

Senere på dagen tirsdag ble realiteten slått over meg. Det hele ble en episode med panikkangst, ydmykelse og alt for mange tårer. Sannheten om meg selv kom plutselig frem i lyset igjen, noe som jeg ikke klarte å takle. Mitt indre monster ble igjen vekt til live og skapte et helvette for meg i tiden som kom.
Dagene etter har bare vært fylt med et ekstremt selvhat der jeg til tider har følt meg så totalt maktesløs og ydmyket. Å se folk i øynene har nesten vært uoverkommelig. På onsdag viste jeg at jeg måtte ut. Gruppemøtet måtte jeg være med på.
Dessuten vet jeg jo innerst inne at det er bare bra å møte angsten. Og jeg klarte å gjennomføre møtet bra, men timene etter jeg kom hjem angret jeg på at jeg dro. Tankene og følelsene lot meg få gjennomgå, og jeg klarte ikke annet enn å skamme meg over å ha vist meg ute blant folk.


De dårlige dagene har egentlig vedvart frem til i dag, selvsagt med unntak av et par fine øyeblikk og små mestringer. Fredag måtte jeg en tur ut da kjøleskapet begynte å bli ganske så tomt. Etter jeg kom hjem helte jeg i meg en red bull i håp om å få litt krefter til å rydde litt. Det er utrolig hvor mye rot det kan bli etter bare 4 dager!!
Jeg fikk tilslutt gjort unna en god del, med litt ekstra energi igjen. Og etter 4 dager med absolutt null krefter og tiltakslyst, ja ikke engang nok til å klare å dusje, var det veldig godt avslutte ryddingen med en lang og varm dusj. Skrubbe bort alt det vonde og negative. Endelig kunne jeg ta helgen.
Nå hadde jeg overlevd noen veldig krevsomme og harde dager, så nå kan jeg, eller skal jeg, legge det bak meg å helle starte litt på nytt. Og når det er fredagskveld, ja da skal man kose seg!
Og det vil jeg si jeg klarte. Ivertfall så godt som jeg klarte!

En møkkauke er over, å nå må jeg samle sammen alt av krefter til en ny uke, og ikke minst nerver nok til å klare å komme tilbake til jobben etter altfor mange uker borte.
Nevnte jeg at jeg gruer meg??

Når jeg kan slenge rompa ned på soffan etter å ha kommet hjem fra jobb på mandag, (selvfølgelig etter å ha gjennomført det!!) ja da har jeg lov til å være så stolt og så glad.

Rett og slett.

Stikkord:



Er det mulig å seire i kampen om rettferdighet?

Stikkord:

        PTSD

 

 

Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som fører til psykiske traumer.
Det er vanlig at personer med PTSD viser minsket interesse for aktiviteter de tidligere likte, og minsket evne til å føle og vise kjærlighet og nærhet til andre mennesker. De kan også miste interessen for seg selv og sin egen helse, og virke likegyldige. Fremtidshåpet kan være svart; ingen håp om egen karriere, familieliv eller det å leve lenge.



Følger av PTSD
Sosial fungering: Det er lett å tenke seg at det er svært vanskelig å fungere normalt med denne lidelsen, både i arbeidslivet og sosialt. Det er ikke uvanlig at en person med PTSD får problemer på arbeidet, og ekteskapsproblemer og skilsmisser ses også ofte.
Misbruk: Søvnvansker, angst og anspenthet fører ofte til at personen tyr til beroligende midler som alkohol eller medisiner, og misbruk av slike stoffer forverrer ytterligere både helsen og sosial fungeringsevne.
Psykisk helse: Personer som har hatt PTSD er ekstra utsatt for å utvikle depresjon og angst også senere i livet.
Tilbakefall: Selv etter at en person er behandlet og blitt frisk av en PTSD-lidelse, er han eller hun spesielt sårbar for å få lidelsen tilbake senere ved nye traumatiske opplevelser. Den nye hendelsen kan da ofte være mindre traumatisk enn den første opplevelsen og allikevel føre til de samme symptomene.

 

Men det er fullt mulig å bli frisk, eller å leve et bra liv med PTSD!

Med rett hjelp er det mulig. Og det er verdt å kjempe for!

 

 







 

 

 

Stikkord:



Jeg har den fineste lillebroren, rett og slett!! ♥

 

Helgen ble tilbragt hjemme hos pappa og dem, der jeg fikk kost max sammen med lille Oliver. Det ble mye tv-kos og avslapping noe som var utrolig godt.
Jeg er veldig sliten for tiden, så det å klare å slappe av er gull verdt. Men jeg prøver å kose meg mest mulig med de gode stundene jeg får, de er veldig viktige for å klare å holde seg motivert og en smule positiv. Jeg blir fortsatt utredt (?) hos psykologen og jeg kjenner det tar på. Hun har allerede sagt hun har en ny diagnose på meg, noe som egentlig skremmer livshiten ut av meg, men på en annen måte så er det jo bra også. Det er jo ingen som syns det er morro å ha diagnoser hengendes over seg, ingen vil være syk.

Jeg prøver uansett å holde motet oppe å være positiv, selv hvor mye jeg skjemmes over å være dårlig og psyk. Jeg nærmest elsker å møte opp hos bokontakt eller psykolog å fortelle at jeg har det bra, at jeg takler både jobb og hverdag lett uten noen problemer. At jeg gleder meg til jobb og å være sosial. Og det viktigste at jeg er skadefri og det er lett å ignorere tankene om det.
Det føles, eller det ER et stort nederlag å gang på gang måtte fortelle at du ikke greier hverdagen uten fravær på jobben, uten å skade seg selv, og ikke klare å få bort angst og tankekjør på en bra måte.
Men man må jo bare tenke at man går til dem for en grunn. Det er ikke min skyld, jeg kan jo ikke noe for det, så ikke straff meg selv for det. Det er noe jeg må si til meg selv ganske så ofte.

 

Uansett, jeg nyter og koser meg med hver eneste gode stunder! Og siden jeg fylte år i helgen, så fikk jeg mange gode opplevelser som jeg kommer til å leve på lenge! :)

Jeg bare måå vise dere min nye bestevenn forresten som jeg nå er en stolt eier av:

En stor pådriver til å komme seg ut å gå turer!!

 

Stikkord:

Nå var det vel på tide å formulere noen ord igjen, ivertfal prøve. Siden jeg ikke har så mye positivt å dele her på bloggen om dagen, syns jeg det er heller bedre å holde kjeft. Å dele ting når hodet er på den mørke siden, er kanskje ikke så lurt. Hvem vil vel lese innlegg som bare er fylt med depressivt innhold og en mengde med hat? Men vi prøver.

Dagene flyr raskere en jeg klarer å følge med. Jeg rekker aldri å slå meg til ro før noe nytt starter. Avtaler her, avtaler der, jobb, samtaler, prøve å være venninne.. Prøve å leve en hverdag med vel gjennomførte aktiviteter.

Jeg har hatt noen fine stunder den siste uken. Jeg har kost med lillebror, og jeg har vært hjemme hos mamma sist helg, noe som var koselig. Der ble det litt bursdagsfeiring med mine besteforeldre på besøk. Jeg dro dit på fredag etter jobb. Hadde store problemer med angst den dagen, men jeg var alikevell fast bestemt på å dra dit.
Det ble litt av en prøvelse på turen, da bussen jeg skulle ta var stappfull og full av feststemte folk. Det ble ivertfall ikke bedre etter en passasjer falt over og helte en cideboks nedover hodet mitt. Herregud så forbanna jeg ble.. Voksne folk som oppfører seg som tenåringer er bare så innmarig latterlig.. Grr..

Men da ble det ivertfall enda mer fantastisk å stige av bussen og bli møtt av en liten voffs som var overlykkelig av å se meg!! ♥

De siste ukene har jeg egentlig levd i en angstboble som jeg føler jeg aldri vil komme ut av. Å jobbe seg ut av det føles som en altfor stor jobb for meg. Jeg kjenner meg maktesløs mot angsten.
Jeg blir så forbanna på den, hvor mye den tar ifra meg. Urettferdig.

Siden den har vært så ille etter jeg begynte hos den nye psykologen, så er jeg så redd det er derfor. Hun har jo gått veldig rett på sak med ting, og siden hun, eller jeg, holder på med en ny utredning, så er det mange vanskelige spørsmål for meg å svare på. Etter møtene sitter jeg igjen med en stor og vondt følelse, jeg klarer ikke føle meg noe annet enn utrolig ekkel. Nettene har blitt vanskelige med mareritt om mobbing, skading og at jeg alltid forfølges. Det er jo kanskje ikke rart selvfølelsen er på bunnen når man hele natten drømmer at folk er etter en, og man på dagtid alltid må krangle med sine egne tanker om en selv.

Den sosiale biten er et problem. Når jeg har gode dager så går det veldig bra. Da klarer jeg å kose meg og slappe litt av uten tankekjør.
Men når jeg er dårlig kan det være et mareritt. Hodet kan nesten eksplodere av negative tanker, jeg sjemmes så over meg selv som igjen fører med seg en haug med angst. Alt henger sammen.

En ond, ond sirkel.

 

 

Jeg har ofte tanker om å avbryte hele psykolog opplegget. Jeg føler det ikke er verdt det viss prisen er å slite så mye som jeg har gjort. Jo mer i dybden hun går, jo mer hat og angst får kroppen.

Men igjen.. En dag kan alt bli helt bra igjen. Selv hvor vanskelig det er å se akkurat det, så vet jeg innerst inne at det er en mulighet. Jeg må bare holde ut. Selv hvor tungt det enn måtte være, så må jeg faktisk bare holde ut. Hva annet er det egentlig å gjøre? Jeg kan jo ikke gi opp.. Jeg har så mye glede i livet som jeg vil kunne nyte helt når jeg er frisk. Selv om mye kanskje ikke gir glede akkurat nå, så vet jeg at det gir maks glede når jeg er bra.

Det finnes jo bare en vei herfra, og det er oppover!

Nå håper jeg egentlig utredningen blir fort ferdig, så vi får en konkret behandlingsplan å jobbe ut ifra.

 

 

Nei, nok sjitprat for i dag!

 

Nå vil jeg heller vise dere Marta`s nye favorittplass:



Minuset er at hun synker nedi der.. Men hun koser seg hun!

 

Krakelerings negler..Ikke diss, det er en utmerket mestringsstrategi! :P



Og den stakkars orkideen til mamma som knakk en grein med mange fine blomster. Og da ble det jo selvsagt en liten fotoshoot før den havnet i søppla!



Til helgen, altså i morgen, drar jeg til pappa og de, noe jeg gleder meg til. Det blir en veldig rolig helg med bare avslapping, bursdagsfeiring med bare oss 4 og selvfølgelig babykos!
Herlig :)

 

Håper dere har det bra og at helgen blir fin!

Stikkord:
Les mer i arkivet » Juli 2014 » April 2014 » Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og håper på en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og dårlige dager, noe bloggen vil bære preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor å! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bøker, og er en stolt hundeeier, noe som også vil få sin plass her. leser bloggen nå:)

Kategorier

Arkiv

Design

» Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits