(07.07.2014)
Heisann!

Plutselig ble det lenge siden sist jeg var innom. Nesten 3 mnd for vre eksakt.
Det har vrt og skjedd en del i livet mitt siden i vr, heldigvis er en del av det gode ting. Mange grenser er blitt pushet og ml er blitt ndd. Mange utfordringer har jeg mtt p, og et par av dem har vrt fylt med s mye angst og nerver at jeg var sikkert p at jeg aldri ville klare det. Men det gjorde jeg! Det krevde mye forarbeid og etterarbeid over flere uker, men alikevell, jeg klarte det!
Det har vrt hardt jobbing siden vinter/vr, og jeg klarer faktisk se det selv. For 2 mnd siden startet jeg opp i en liten jobb p et dagsenter en dag i uka, noe jeg syns gr bra. Det er en rolig plass, og jeg slipper forholde meg til mange mennesker. Noe som gjr det hele mye tryggere! Jeg trives og fler at jeg faktisk er til nytte.
De siste mnd`ene har jeg mest hatt hovudfokus p at jeg skal trre snakke rlig og si ifra om ting. Pga problemer med en behandler har det dukket opp en stor sperre i hodet mitt, som frer til at jeg ikke trr vre rlig under samtalene i frykt for igjen mtte hre hvor utakknemlig jeg er. Jeg kan tle mye, men ikke nedlatende kommentarer som skader mer enn de er til hjelp.
Men heldigvis har jeg flere behandlere som er en stor trygghet for meg!

Mens jeg har vrt borte fra bloggen s ser jeg at mange alikevell har vrt innom- hver eneste dag! Det er veldig koselig se!
Dere som har vrt her har jo kansje sett at jeg ikke har vrt s aktiv over det siste halvret. Jeg har nok kommet til det punktet der jeg ikke lenger klarer, nsker eller trr  dele ting med s mange. Bde mine opp-og nedturer er noe jeg fler er blitt for privat og personlig til kunne deles.
Opp igjennom rene har jeg ftt mye ut av ha denne bloggen. Den har gitt meg mye glede, og det har vrt mye terapi gjennom kunne skrive om vanskelige ting eller ting som har opptatt meg. Det har vrt en fin mte bde kunne kommunisere og holde kontakt med familie og venner nr jeg aldri har klart snakke med dem, eller nr jeg bodde langt borte. Bloggen har vrt det stedet de har ftt informasjon og innblikk i min hverdag og behandlingsprosess. Og det angrer jeg ikke p!
Jeg er evig takknemlig over all den sttten jeg har ftt her inne, det har betydd s mye for meg!!

Men n vil jeg takke for meg! :)



~Bye Bye~

(07.04.2014)


Det ble plutselig lenge siden sist. Lysten til skrive og dele med omverden har vel vrt ikke-eksisterende. Ting kan bli for srt la andre vite, for privat, eller bare att jeg ikke vil dele noenting. Jeg prver ikke la den tanken komme i veien for behandlingen, men rett som en skvett blomsterer trers-trassen opp i meg og jeg vil ikke snakke. Orker ikke snakke. Hodet sier nei, da blir det nei. Spiller ingen rolle alikevell, det er ikke viktig nok. Bare bagateller.
Som sagt, skikkelig trasshode. Fr trste meg selv att det er bare meg selv jeg setter meg opp mot.

Sist jeg var innom her l jeg p akuttposten p Reinsvoll. Der var jeg i nesten 4 dager fr jeg ble sendt hjem, p en fredag. Planen var egentlig at jeg skulle bli overfrt til dps i hjemkommunen, men der var det fullt. Med den beslutningen, og flelsen av ikke bli trodd p eller tatt p alvor, var jeg selvsagt veldig skuffet. Det er ikke alvorlig nok, sa de. Den setningen ga meg lyst til bare gi opp. Det er ingen sjans for meg. Det trigget meg til dra hjem faktisk gjre noe som de kansje ville se p som alvorlig nok.
Snne kommentarer kan vre som kaste bensin p pen flamme. Jeg har hrt og lest om flere som har endt opp med livsfarlige skader, eller begtt selvmord, fordi deres problemer ikke var alvorlige nok. Det er s trist. Snne ting skal ikke kunne skje i 2014!

Samme helgen jeg kom hjem ble som fryktet veldig vanskelig. S vanskelig at jeg allerede p mandag begynte gruve meg til neste helg igjen. Heldigvis pnet det seg en plass p dps til helgen, s da fikk jeg en helgeinnleggelse fra Fredag til Mandag. Det var godt f hjelp til komme seg igjennom helgen. Uka var jeg mer trygg p att jeg skulle klare. Da ble det bare kveldene som kunne bli et problem.
Etter dette har jeg heldigvis klart meg selv. Helgene har endelig begynt bli noe positivt og avslappende igjen!

En av mine strste vansker etter nyttr har uten tvil vrt kveldene. I perioder har det vrt s uutholdelig at jeg skjnner nesten ikke att jeg klarte komme gjennom dem. En kveld kan fles som et helt dgn fylt med en s intens smerte der grt og skrik ikke er i nrheten av kunne hjelpe. Angsten lager pustevansker og flelsen av kveles.
N jobber vi for at jeg skal kunne f et helsepersonell jeg kan ringe p kveldstid viss problemer dukker opp. Det er det som er minuset med at mine faste kontakter kun jobber p dagtid.
Jeg hper at dette vil g i orden. Jeg har tro p att det vil kunne gjre en forskjell viss problemer dukker opp. Jeg tror mye smerte kan bli unngtt. Det hres bedre ut kunne f hjelp til komme seg igjennom krisen med hjelp av ord sttte, enn at jeg ender opp med skade meg fordi jeg selv ikke klarer det selv.

Ellers om dagene og kveldene har jeg drevet med litt av hvert. Mye for gleden sin skyld, og en del for komme meg igjennom smertefulle timer. F.eks puslespill. En kveld for hyggen sin skyld, neste kveld for klare st i det. Samme med baking, serie-titting, spill, vasking, hobbyaktv.. Alt mulig egentlig. Hver eneste dag bruker jeg aktivt forskjellige ting. Jeg kjenner jeg er mye flinkere n enn fr til prve ut disse tingene. Og det er en s gledesrus nr jeg klarer det!!

Jeg hper og kjemper fortsatt for at livet skal bli bedre. Men jeg er blitt mye flinkere til leve for de gode stundene. Jeg vet hvor gode de kan vre og jeg klamrer meg fast i dem!
En dag skal jeg klare nyte dette livet jeg har ftt.

(05.02.2014)

God morgen!
Ettersom jeg har ligget og vridd og vrengt p meg siden litt fr 5 idag tidlig, var det like s greit st opp og heller oppdatere her. Og kansje spille litt fr nattvakta kommer vekker meg.

Det har vrt noen hektiske dgn de siste dagene. Ting har ikke akkuratt gtt p skinner, og det er en tff kamp mtte komme seg igjennom det. Helgen endte brtt med sykehus innleggelse. Jeg fikk et voldsomt angstanfall som endte med at jeg tok en overdose, noe som frte med seg en del problemer. I 2 dgn ble jeg p sykehuset, med sterke brystsmerter, krampeanfall og pusteproblemer. For hvert eneste innpust jeg tok, var det som bli knivstukket i brystet. Om igjen, og om igjen. S jeg prvde som best puste s rolig og lite inn som mulig. Og selvsagt mtte jeg starte dagen med enda et anfall p mandags morgen. Hadde jeg ikke vist bedre, s hadde jeg vrt bombesikker p att min siste time var kommet. Jeg har ikke engang ord for beskrive hvor smertfefullt det var! Men etter en time ble det endelig bedre og jeg kunne legge meg bakover i senga igjen. Ikke den beste oppvkninga jeg har har vrt borti ivertfall!
Smertene kom jo bare fordi musklene var fulle av melkesyre pga anfallet natta fr. Men det er jo like forbaska vondt fordiom!
Jeg kan fortsatt ikke puste helt ned til magen, men det er betraktelig bedre! S er det godt vite att det blir mer og mer borte for hver dag.

Senere p mandag ble det bestemt att jeg skulle sendes til reinsvoll. Fikk t.o.m ligge slappe av bak i en ambulanse hele veien da bde jeg og kontakter var redd for ett nytt anfall eller at jeg ville hoppe ut av bilen i fart. Ikke bare bare sitte i en drosje med en fremmed taxisjafr om det skulle skje.
Etter jeg kom hit ble resten av kvelden brukt til innkomstsamtaler, papirskriving og titusen sprsml.
Det var fantastisk endelig kunne ta seg en dusj, for s krype under dyna og legge hodet p den papirtynne puta. (Som tydligvis har hatt sin glanstid for 5 r siden. Minst.)

S n ska jeg vre her noen dager. Startet med en ny beroligende medisintype (som heldigvis ikke er vanedannede!!), noe jeg allerede kjente effekten av etter en halvtime. Endelig skilte skuldrene seg med rene mine!
Jeg har allerede veldig hjemlengsel (himfos som jeg er), men jeg vet innerst inne at jeg har det bedre her. Jeg m f kommet meg p fttene frst om jeg skal ha en sjans hjemme. Ja jeg skal innrmme at realiteten er tff, men fra her kan det bare g en vei: Oppover.

(16.01.2014)
Hei 2014.

Fr frst begynne med nske alle et riktig godt nyttr! Hper alle hadde en fin jul og nyttrsfeiring.

Det begynner bli lenge siden sist jeg var innom. Det har vrt en mned med veldig mange utfordringer.
Jula fikk en veldig trist start da min kjre bestefar gikk bort. Det har vrt mange tunge dager, og det har vrt vondt se srgende familemedlemmer. Men det har vrt godt vre sammen med familien minnes alt det gode og positive, samtidig som man har vrt en sttte for hverandre.


Dagen etter begravelsen dra jeg opp til dalen for julen. For min del, og flere i familien, ble julen egentlig avlyst. Ikke et snev av julestemning,  fortsatt trist og sliten etter begravelsen. S jeg valgte heller se det som en helt vanlig ferie med helt vanlige dager. Og heller bare gjre det beste ut av dagene.
Etter et par dager hadde jeg kommet til meg selv igjen, s da klarte jeg f noen dager med hygge og kos. Julekvelden fltes som en helt vanlig kveld, eneste forskjellen var pynte seg! pnet faktisk sminkepungen ogs, og sukket tungt fr jeg zippet den igjen. Fjong blir man ikke uansett, og en trang plseskinn-kjole fr holde i massevis nr det gjelder pynting! Julekveld blir det uansett.
Hele kvelden tilbragte vi hos besteforeldrene mine, noe som ble veldig hyggelig! Alltid kos vre lillejenta til bestemor som blir dullet med og oppvartet p best mulig mte! Hvem sier vel nei til det...?
Jeg har tydligvis vrt en snill jente i r, for jeg fikk s masse fint av s mange gode mennesker! Herrefred s heldig jeg er som har s gode mennesker i livet mitt. Det er virkelig noe jeg aldri kommer til ta for gitt!

Romjulen kom. Det samme gjorde en voldsom angst ogs.
Flere utfordringer mtte jeg p de neste dagene. Flere vondere en andre. vre rundt mennesker nr jeg har det snn er ikke lett. Jeg viser ytterst sjelden frem flelsene mine, det er altfor vanskelig. S man bruker ekstra krefter p holde smilet p plass. Som resultat av drlig helse, ble det f timer med svn de siste dagene av ferien. Noen kvelder hjalp det med noen hestedoser medisiner. Heldigvis!
De siste dagene var mlet bare komme seg igjennom dagen. En time om gangen.
Min siste feriedag ble nyttrsdagen/kvelden. Det ble en rolig og fin dag sammen med lillebror og de. Som julekvelden, ble ikke feiring fokuset. Vi var igrunn alle enige om att dette ble en hvilken som helst dag, for det var akkuratt det det fltes. Rundt kvart p 8 kom jeg hjem til meg selv igjen. Jeg s faktisk veldig frem til vre alene hjemme nyttrskvelden. Det var s deilig, at jeg har ikke ord for det engang! Det var s godt legge seg p soffan ikke gjre noen ting resten av kvelden. Slippe alt av feiring og kjas&mas. Slippe mtte feire noe man faktisk ikke vil feire.
Jeg fikk en veldig fin kveld, og jeg m faktisk si at det frister til gjentakelse til neste r!

Jeg ser n i etterkant at jeg burde lagt inn flere hviledager denne julen. Selvsagt ble det litt spesielt med tanke p det triste fr jul. Men jeg burde ha skjnt att s mange dager rundt folk kunne skape problemer. 10 dager med folk 24/7 ble altfor mye for meg.! Ja, det ble en tff jul, men herrefred s sterk jeg er som kom meg igjennom det!!

Tiden etter nyttr har igrunn blitt brukt til komme seg til hektene igjen. Prvd ftt roen tilbake i kroppen, samtidig som man endelig har grepet fatt i hverdagen igjen.
Noen dager har vrt tyngre enn andre, men et par helt greie dager har jeg klart ftt.
Mitt hovedfokus de siste 2 ukene har vrt f tilbake kontrollen over angsten. Og det vanskeligste, f tilbake styringen over hodet tankekjr.
Det har vrt vanskelig p de verste dagene og nr sykdommen holder stramme hender rundt halsen. Men jeg har flere dager der jeg har virkelig sttt p jobba hardt, og seiret! Jeg har kvelder etter jeg har lagt meg ligget tenkt at wow,tenk at jeg klarte komme meg helskinnet igjennom dagen. Og jeg har kjent meg s stolt! Beste flelsen i verden!

Hper p flere snne dager, bare jeg klarer komme ut av den vonde angstbobla som stjeler alt av luft. Ordet Hat blir for snilt til kunne beskrive mine flelser for angsten min. Jeg vet at det ikke hjelper vre sint, men mange ganger klarer jeg ikke la vr.

En dag skal jeg gruse alt som heter sykdom, og jeg skal st igjen som en vinner!

(22.11.2013)

Dette er en av de bedre ukene jeg kan vre stolt av.

Helt i begynelsen av uka begynte jeg slite veldig med en tung og negativ tankestrm som prvde dra meg ned. Det gikk ikke mange timene fr jeg ble mkklei av kjenne p dette, n mtte jeg finne p noe som kunne ta bort fokuset p det vonde. Man vet jo aldri eksakt hva som kommer til funke denne gangen, s man m bare teste ut forskjellige ting. De 2 frste valgene viste jeg godt hva var. Jeg kunne starte p julevasken, eller prve lage noen julekort. Begge var noe som jeg helst skulle ha ftt gjort ganske snart..

Valget falt p kortlaging. Vasken fristet lite, men om jeg ikke ble bedre etter noen timer med klipping og liming, kunne jeg heller bruke litt ekstra krefter med vaskefilla istedenfor.
Jeg tror aldri jeg har laget snn type julekort fr, s de frste timene mtte jeg vri vrenge hjernen for finne en smule inspirasjon. Motivasjon ogs for den saks skyld. Jeg eier jo ingen fantasi selv, s etter litt leting p nettet klarte jeg f bittelitt inspirasjon.Og da m man bare prve seg frem.

5 timer og 2 kort senere tok jeg kvelden. Innvendig kjente jeg mestring. Bare mestring! Det fungerte som bare det!

Det er s godt nr man klarer overvinne sitt onde indre. faktisk se at en mestringsstrategi (selvom jeg misliker det ordet) fungerer! Det gjr det mye lettere prvde det ut igjen senere. Og allerede dagen etter startet jeg p det igjen. Det startet denne gangen ogs som en strategi, men gikk over til bare kos. S koselig at jeg mtte bruke enda en dag til, bare fordi inspirasjonen strmmet p, og det var s godt klare glemme alt rundt seg og bare kjenne p mestringen.

Jeg har vrt s flink, rett og slett veldig flink p flere mter denne uka. Det beste er at jeg klarer tro p akkuratt den setningen.
Med kortene s jeg resultater etterhvert som de ble ferdige. Jeg klarte gjennomfre og delta p den faste ukentlige gruppa, noe som ikke alltid har vrt en selvflge. P samtale fikk jeg hre bekreftelser p at jobben jeg har gjort er bra, samtidig som jeg selv kunne skryte over ukas prestasjoner. Det fles godt.

Det gjr s godt se og kjenne p mine egne mestringer. Og det kunne faktisk skryte av seg selv si att n fortjener du en klapp p skulderen. gi seg lov til dette har tatt lang tid. Jeg klarer det som regel bare i perioder, men det er mye bedre enn ingenting.  For et-/halvannet r siden var dette nesten utenkelig. Mine prestasjoner var ikke verdt skryt og belnning. Istedet for Godt jobba, var det heller Og hva s? Alle andre gjr det bedre.

Jeg klarte snu det som kunne bli en drlig uke, til noe som ble bedre.

Legger ogs ved noen skrytebilder av mitt kreative kaos.

 

 


 
 

(14.11.2013)

I morgen kan man offisielt ta helg, og jeg har ikke ord for hvor deilig det skal bli.
Den siste uka har virkelig vrt tung og vanskelig. Det er nesten vanskelig klare finne ord om det. Har heldigvis ikke hatt s mye avtaler denne uka, men det har vrt mer en nok. Spesielt nr kroppen fles blytung og man fler man beveger seg i seig sirup.

Dette er prisen betale for prestere i hverdagen.

De siste rene har jeg nesten blitt vandt til f reaksjoner, i form av angst i forskjellig grad og mye tankekjr, etter jeg har deltatt p noe. Jeg prver hele tiden lre meg begrense tiden eller aktiviteten jeg er ute p, s jeg ikke fr det drlig nr jeg kommer hjem. Akkurat dette er en vanskelig jobb. Noen ganger tler man mye, mens andre lite. Men jeg har blitt flinkere til lytte kjenne p kroppens signaler handle ut ifra dem. Og det har vrt til god hjelp. Fr tenkte jeg ikke over snt, eller s hrte jeg aldri p det. N er jeg flinkere til avslutte nr jeg kjenner att n er det nok.
Dette er ett av mine strste problemer. For ofte vil jeg jo klare lenger, eller jeg har det s hyggelig at jeg tenker at det gjr ingenting om det blir noen timer ekstra. Og det fr jeg som oftest igjen for nr jeg kommer hjem.
Det er utrolig slitsomt og irriterende.
Men det er noe som jeg fortsatt m arbeide en del med. Trening, trening og trening, det er det som hjelper. Jeg har kommet et godt stykke p vei med dette, s jeg vet at jeg blir flinkere og flinkere til det.

Slutten av forrige uke begynte jeg forbrede meg litt til en bursdagsfeiring med familien p lrdag. Forberedelser m til for att det skal g best mulig.
Jeg gledet meg mye, bl.a. til vre sammen med lillebror og se igjen alle igjen. Det ble g veldig koselig, med middag p restaurant og samling etterp med kaffe og kaker. Det ble en fin bursdagsfeiring!
I 5 og en halv time var jeg ute p farten. Timene gikk faktisk ganske fort, og det er jo positivt!
Selv begynte jeg slite mot slutten, men den er jo forstelig nr man er med 17 personer i s mange timer!

Etter jeg kom hjem hoppet jeg ut av stive penklr, og inn i deilige slaskeklr. Gjorde det koselig med titalls telys og satte p en film. Perfekt aktivitet nr man er dausliten!
I 3 timer fikk jeg noe fred. Etter det gikk det bare en vei.
Det tok ikke lang fr jeg fikk et helvettes panikk-og angst anfall. Og det vente p at beroligende medisiner skal funke, det er tortur. Sekunder fles som minutter, og hvert minutt fltes som timer.
Du klarer ikke tenke, alt du kan er kjenne p smertene i kroppen. Hvordan lungene verker under hvert ndedrag. Hvordan du holder pusten for slippe kjenne p det i et halvt minutt. Trene som gjr ynene sre, og den intense varmen som gjr deg gjennomvt av svette.
Uten at du er bevist p det, er neglene borret langt inni hndflaten til man til slutt sitter igjen med blmerker. Absolutt alle muskler og ledd er i helspenn. Noe man ogs merker godt dagen derp, da du er stl der man ikke trodde det gikk ann bli stl.

Halvannen time og par beroligende senere var toppen borte. Men smertene like store.
Enda tok det flere timer og mer medisiner fr jeg fikk det bedre.

Halv 4 var endelig noen vonde timer over, og jeg fikk kommet meg i seng. Alt jeg egentlig husker den siste timen var at jeg s p kl 03.32. Regner med jeg la meg etter det. Vknet tidlig p morgenen med klrne p, lyset p og jeg l opp dyna frs. S regner med medisinene funka utmerket til slutt!
Den natta sov jeg ivertfall veldig godt. Var tydeligvis meget trtt da jeg ikke vknet fr kl 14.
Sndagen husker jeg ogs lite av. Jeg var s tappet for all energi og kraft, s bare det g p do eller smre seg mat var strevsomt. Hele dagen ble tilbrakt p soffan. Sovnet ogs et par timer senere p dagen.
P snne dager kan man ivertfall takke hyere makter for internett, netflix og tv-serier! Det er guds gave til snne som meg!

Mandag kom, men jeg var fortsatt like drlig. Hadde ikke sjans til klare dra til psykologen p samtale den morgenen, s den mtte avlyses. S dagen ble tilbrakt akkurat som dagen fr. Den strste prestasjonen jeg klarte den dagen var ta en kjapp dusj. Og for at den ble kortest mulig, unnlot jeg vaske hret. Kun for bli fort ferdig.

Det er s rart hvordan denne kroppen er og fungerer. Og reagerer p ting. Det er jo ikke til bli klok p!

Frst i dag har det begynt lette litt. Vknet opp lettere enn p flere dager. Deilig!
Hadde samtale i dag ogs, som jeg flte gikk veldig bra. Det snakke om ting man ikke har klart tatt opp eller snakke om fr, gir veldig mestring.
Noen tffe tema ble det, men uansett var det s opplftende. Mtte i dag ogs ta en liten lur etter jeg kom hjem. Men jeg har hatt en bedre dag. S jeg satser og hper ting holder p snu.

Helgen skal uansett nskes velkommen. Jeg har sett meg ut noen morsomme filmer jeg skal se, hybelkaninene skal f ligge kose seg en uke til (det samme med vaskefilla) og jeg skal bare kose meg s mye jeg kan.
Hpet er starte p blanke ark igjen p mandag. Legge en vond uke bak meg og starte p en ny og god en.

 

(10.11.2013)

(Jeg og en frustrert psykolog)

Det er lenge siden jeg har vrt aktiv her inne ser jeg. Er det noe jeg sliter med om dagen, s er det klare sette ord p ting. Flelser alt det der.
Det gjr det veldig vanskelig for meg utnytte behandlingssamtalene mine p en best mte. Noe som da irriterer meg grenselst.
Jeg prver hele tiden kjenne etter eller p hvilke flelser jeg kjenner p.
Hvilke tanker jeg har p de flelsene. Men alt er blankt. Eller bare et svart bilde. Eller bare helt tomt.
Ikke engang for meg selv klarer jeg finne ord.

Alltid fr jeg skal p samtaler forbereder jeg meg en god del. Planlegger p forhnd hva jeg vil si og ta opp. Og veldig p hvordan jeg skal si det, men akkurat den hvordan har jeg klart lagt litt ifra meg.
Jeg har endelig lrt meg at det er ikke s nye hvordan jeg legger det frem, det er innholdet som er det viktigste. S lenge jeg fr det frem det, spiller det ingen rolle hvordan det kommer ut.
Siden jeg tydeligvis har ftt s veldig ordsperre, er det blitt vanskeligere forbrede seg. Ingen aning p hva jeg skal si.
Har uka gtt greit s er det ikke s vanskelig fortelle. Da gr det lett.
Har den vrt vanskelig og vond, har jeg ikke ord i det hele tatt.
Alt jeg kan er bruke angsten. Gjemme meg bak jeg har mye angst. Og det er det.
Mange ganger er det ikke engang angsten som har vrt hovedproblemet i det hele tatt. I mitt hode er det ivertfall bedre enn lyve om att alt gr bra. Da kan jeg ivertfall si at noe ikke er bra.

Jeg skulle virkelig nske jeg var en stor taler og skribent. Det tror jeg hadde lst mye!
Det klare sette ord sine flelser og tanker er en ganske stor egenskap ha.

I forrige uke klare jeg endelig ta et stort skritt fremover. I stedet for gjemme meg bak den velbrukte angsten, klare jeg faktisk formidle og beskrive den vonde smerten jeg hadde,og hadde hatt, innvendig. Selv om jeg kanskje ikke brukte s all verden med ord, s var det allikevel nok til at hun forstod. Det gjorde s godt endelig f hre att hun s forandring p meg, og var lettet fordi jeg ikke brukte angsten som et svar. Hun sa at hun sg jeg var ulykkelig nr jeg kom inn, men jeg klarte fortelle beskrive hvordan og hvorfor. Og det er s bra! Det er faktisk en kjempe seier for meg, det la meg selv vise flelser og fortelle om dem.

Jeg sg s forandring p henne den timen, og det ga meg et lft. Jeg hadde gjort det!
Etter endt time, gikk jeg derfra lettet. Faktisk ogs med et lite smil fordi jeg var s stolt.


Jeg skriver en del for meg selv ogs. Det blir og en trening p f frem ord og flelser. Men det holder jeg for meg selv. Det er ogs en grunn til at jeg ikke har skrevet her inne p lenge.
Rett og slett fordi det jeg har slitt med har blitt for personlig til dele. Jeg m frst kunne takle det og fle meg litt trygg p ting fr jeg klarer fortelle det her.

En ting jeg med rak rygg kan skrive, er at jeg virkelig har jobbet mye de siste mnd. Det er mange utfordringer jeg mter og presser meg p. Jeg prver balansere vekten mellom presse meg akkurat passe mye. og for mye. Med for mye mener jeg at jeg blir drlig og fr problemer om jeg har presset meg for mye. finne den balansen kan faktisk vre veldig vanskelig, da det er i etterkant att alle flelser, angst og tanker kommer.

Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til kjenne etter p kroppens signaler.
Og det er jo en bra start!

I lpet av vren og sommeren har jeg hatt maange runder med bde behandling og utredninger. Jeg vil selv si jeg har ftt pnet ynene mine for mye jeg ikke har sett fr, jeg skjnner mye mer enn fr. Det har blitt noen aha opplevelser nr man endelig har klart sett sammenhengen i ting.
Jeg kan skjnne litt bedre hvorfor jeg har det som jeg har det og sliter med det jeg sliter med.
Fler selv jeg har ftt mer svar p ting. Som selvsagt er veldig bra!

Etter jeg fikk pskrevet posttraumatisk stresslidelse fikk jeg en del klarhet i ting. Det ble litt lettere ha det jobbe ut ifra. Men det ble ikke nok da psykolog mente det l noe mer bak enn bare ptsd. Det ble mange intense runder med mer utredning. Og i sommer ble det klart at jeg ogs hadde en unnvikende personlighetsforstyrrelse, noe hun hadde hatt mistanker om lenge.
Selv har jeg ikke tenkt p det i det hele tatt da jeg egentlig ikke har vist hva det var. Bare hrt navnet.

Jeg synes jo det er utrolig leit og pinlig f pskrevet enda en diagnose. Men jeg klarer for det meste tenke att n kan det bli enda lettere finne behandlingsmter og lignende. Og n vet jeg hvorfor ting er som de er.
Dessuten er det ikke diagnoser som bestemmer hvem man er. S lenge folk, og spesielt helsepersonell, kan se personen BAK diagnosen, s skal jeg vre fornyd!
Jeg fikk beskjed at det kan vre vanskeligere jobbe seg ut av en personlighetsforstyrrelse, men s lenge mine behandlere ikke gir MEG opp, er ikke jeg den som skal gi meg.


 Bare litt generell info :

En unnvikende personlighetsforstyrrelse(AvPD) kjennetegnes ved at angst og usikkerhet er mer eller mindre alltid til stede i sosiale sammenhenger, noe som gjr det vanskelig vre sammen med andre.
De forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen. Lidelsen innebrer ofte en hy grad av sosial angst. De har lav selvflelse, trekker seg ofte fra sosiale sammenhenger, og har f, men ofte nre venner. leve i mange r med de personlighetstrekkene som er assosiert med engstelig personlighetsforstyrrelser frer til mye subjektivt ubehag og betydelig senket livskvalitet for de som er rammet. Det er vanlig at mennesker som utvikler lidelsen har hatt angstproblematikk. Mange av de med engstelig personlighetsforstyrrelse har tidligere vrt utsatt for mobbing eller annen uheldig/krenkende omgang med andre mennesker.

Mennesker med AvPD er opptatt av sin egen utilstrekkelighet og inngr vennskap med andre bare hvis de er sikre p at de ikke vil bli avvist. Tap og avvisning er s smertefullt for disse personene, at de velger vre ensom framfor risikere avvisning.

Kjennetegn:

  • Har et sterkt nske om vre sosial, men klarer det ikke.
  • Snakker om et bestemt ufarlig tema (jobb, familie, spesielle hendelser) for unng personlige sprsml.
  • Liten kontakt med nr familie, av frykt for bli gjennomskuet. Noen har kun kontakt med nr familie og har f eller ingen venner.
  • Veldig stille. Oppslukt av tanken p sin egen manglende evne til si noe fornuftig. Er overbevist om at ingen har noen interesse av deres meninger.
  • Prater uavbrutt for styre samtalen og forhindre personlige sprsml
  • Unngr fysisk kontakt i frykt for at noen skal komme for nrt innp
  • Ekstremt lav selvtillit
  • Sterkt hat mot egen person
  • Desperat nske om vre usynlig
  • Problemer med fungere i jobbsammenheng
  • Ser ikke at noen kan ha glede av deres nrvr
  • I ekstreme tilfeller - agorafobi
  • Lager sin egen fantasiverden som et fluktredskap og for forstyrre smertefulle tanker
  • Lokaliserer utganger og plasserer seg snn at de kan stikke av uten at noen legger merke til det
  • Kan vre flsomme overfor lukter, hye lyder eller lys
  • Har ofte problemer med sette grenser og er srbar overfor manipulerende personer
  • Sterkt kontrollbehov
  • Perfeksjonistisk. Alt skal vre perfekt slik at ingen har noe utsette p dem
  • Bytter ofte frisr/dagligvarebutikk/restaurant i frykt for bli gjenkjent
  • Vil ikke samkjre med kolleger eller venner i frykt for bli fanget i en situasjon uten mulighet til flykte
  • Sier aldri med vilje noe som vil sre en annen person
  • Gr langt over sine egne grenser for ta vare p andre
Stikkord:

(24.08.2013)

En av de tingene som m vre vanskeligst i livet, er kunne si at Nei, jeg har det faktisk ikke bra.
Selv er det fryktelig vanskelig innrmme det overfor seg selv, og kanskje andre. Men mest for seg selv.
Man jobber hele tiden med lure seg selv til ha det bra. Ivertfall fles det slik til tider. Fra man vkner om morgenen og de frste negative tankene starter, begynner man aktivt med forskjellige strategier for overdve det som blir sagt. Og snn fortsetter man. Time etter time. Dag etter dag. Som blir til uke etter uke, og n plutselig mned etter mned. Men alikevell fortsetter de. Det sitter som stpt fast, selv hvor hardt en jobber for f en slutt p det.
P kveldene sitter man ofte s totalt utslitt.


Jeg har igjen en uke vrt innlagt. Jeg klarte ikke mer, jeg mtte ha mer hjelp. Skal jeg komme meg videre m jeg f hjelp til komme meg p rett spor igjen, finne igjen litt gnist som forhpentligvis ligger godt gjemt inni meg. Motivasjonen tror jeg har forlenget sommerferien sin sammen med motet og viljestyrken. Og kanskje orken ogs.
Det er det jeg hpet p ville komme litt tilbake fr jeg skrives ut, s jeg kan fortsette p ny. F tilbake lysten til jobbe videre. For den har vrt totalt fravrende de siste mnd. Har ikke orket, ikke villet.
For hvem har vel hele tiden lyst til utsette seg for det som gjr en ubehagelig, vondt og angstfull?
Ingen.
S tilgi meg for ikke mte hver utfordring med liv og lyst.

Jeg er en storgrubler uten like, vil ha kontroll og svar p alt. Vet jeg ikke, blir jeg ekstra nervs. Jeg har flt meg drlig stort sett hele tiden siden i vinter. ikke vite HVORFOR jeg ikke blir bedre, eller hvorfor jeg har det snn, har til tider gjort meg smgal i toppen. ikke ha noe spesielt kunne sette fingeren p, gjr det enda vanskeligere jobbe med bli bedre. Tanken hvorfor er nok innom tankene 50 ganger om dagen. Minst.
Selvsagt er behandlingen tff nok i seg selv, men det burde ikke vre det som har skapt s mye plager fr en tro. Det eneste jeg har kommet frem til, er medisinene. Dosen p de ble kt i vinter. Det m vre dem. S det tok jeg opp etter litt tanker om det. Jeg nsker og vil begynne seponere dem s fort som mulig for s slutte med dem. Jeg hper s inderlig det er dem som gjr dette. Jeg orker ikke mer medisinstyr, bivirkninger og tull. Jeg vil bli bra uten dem, noe jeg hper og tror er mulig.
Det eneste jeg vil beholde er sovemedisinene.

P mandag skrives jeg ut, noe jeg skal rlig innrmme att jeg gruer meg til. Ikke til det komme hjem til leiligheten sin og alle tingene sine, men for bli overlatt til seg selv igjen. mtte takle alt selv. Bare mens jeg har vrt her denne uken har jeg hatt 2 angstanfall. 1 stor og en kraftig. Den siste for 2 dager siden, og kroppen er fortsatt s sr og stl etter den runden. Kanskje ikke s rart etter 3 timer med muskler i full spenn, hyperventilering og store pustevansker til du til slutt bare ser svarte prikker foran deg. Uansett, snt gjr noe med en. N var jeg s heldig ha ett personal ved min side som ikke forlot meg fr jeg nesten hadde sovnet. Men jeg er livredd for f det nr jeg blir alene igjen, ivertfall s kraftig som denne var.
Jeg tror faktisk ikke det gjr mindre vondt enn brekke 20 bein i kroppen.

Det er bare bedre vre drlig p et sykehus enn det er vre drlig hjemme. Det forventes mer av meg hjemme enn her, og det vet jeg ikke helt hvordan jeg skal takle enda.
Men jeg prver forbrede meg s godt jeg kan. trekke frem det positive som har skjedd mens jeg har vrt her. Denne ganger har jeg vrt flinkere til snakke og ta kontakt enn det jeg var i vr nr jeg var her.
Jeg har utfordret meg selv mye, jeg har vrt med p alt av aktiviteter fordi jeg virkelig VIL klare det.
Jeg har holdt ut intense timer der behovet for skade seg har vrt enormt. Selv om det ble en sprekk p samvittigheten, s vet jeg att det kunne blitt mange flere. S bli kjent med noen flotte mennesker, bde av personal og pasienter.
Men ja, jeg hadde hpet nsket litt mer hjelp en stund til. Det er ikke mer de kan f gjort, s den ser jeg. Jeg er uansett glad for de dagene jeg fikk vre her.


Etter jeg kommer hjem p mandag kommer jeg til bare ta en dag av gangen.
Kjenner jeg gleder meg til ligge rett ut i min egen sofa igjen. Eller sin egen store seng. Eller spille Sims!! S det tar jeg som et GODT tegn!

Hper p det beste, men forventer det verste, er det ikke det dem sier?

Stikkord:

(25.05.2013)


En regn-og stormfull natt. Tkete og trollsk stemning, imens bygda ble rammet av storflom.
Men en fin tur ble det selv hvor vte vi ble.
+

Vt hund. Som mtte rett i badekaret.
Hun fant en jordhaug med gjrme som var morro utforske. Det vises faktisk ikke her hvor ille hun faktisk s ut..
+


Etter et bad var det deilig legge seg hvile ut litt. Selvsagt sammen med kosebamsen innenfor rekkevidde!
+


Etter noen timer var hun trr igjen, s n fikk hun lov til legge seg i senga mi.
Til hennes store glede som dere ser!
+


N er det natta for alle firbeinte OG tobeinte.
ZZzzZz

 

Jeg hadde nesten glemt den fantastiske gleden det er vkne opp av att en liten hund logrer med halen, for s legge seg opp trynet mitt kose. Og tilbringe hele dagen med henne, eller rettere sagt; En hel uke med bare hun og meg!! vre hundepasser for henne m vel vre den letteste jobben noen kan ha. S mens mamma koser seg i syden, koser vi oss verdens mest hjemme!

Skulle selvsagt nske alt bare var rosenrdt og kos, men det har det jo ikke vrt. Sist gang jeg var alene i dette huset er over 2 r siden, ellers har jeg ikke vrt alene her p maange r. Nr kvelden bikker over til natten har jeg vrt ekstremt husredd. Hjemme hos meg selv er jeg jo vandt til hre familien i andre etg, men her er jeg helt alene. Ingen trygghet som bor over meg.
Merker man ikke er vandt til bo alene i et hus. Men heldigvis har det gtt litt og litt bedre for hver kveld, men jye meg s ubehagelig det er.
S jeg kjenner jeg faktisk gleder meg til komme hjem hre trampingen av barneftter igjen.

Fr jeg dro hit p husmorferien min lagde jeg noen planer for hva jeg kan gjre om jeg skulle f det vanskelig. S frem til i dag har jeg ryddet kjkkenet. Alle skuffer og skap. Kastet gammel mat, vasket og sortert alt.
Har vasket masse klr, ryddet og organisert boden, stvsugd, ryddet og organisert klr, og selvsagt vask og stvtrking. Gtt turer hver dag med Marta, selv hvor stormfullt og vtt det har vrt. Som du kansje ser p bikkja p bildet over...
Spille Sims har virkelig vrt en stor redning nr hodet har vrt i det negative hjrnet. Samt Medium og de Frustrerte fruene som har underholdt meg.
Jeg er glad jeg har hatt ting drive med. Enten av kjedsomhet eller som mestringsstrategi.
Men jeg kunne nske jeg kunne flt glede over dette. Jeg er bare veldig trist. Trist fordi angsten har vrt s stor og er s vond. Fordi den ikke vil slippe taket, uansett hvor hardt jeg jobber for f den bort.
Men nr jeg har flt jeg har vrt p randen til knekke, s har Marta vrt en stor stttespiller. Bare lfte henne opp og legge meg p soffan  kose med henne til vi begge nesten sovner. Snille, gode Marta`n min.
Det er rart hvor mye trst en liten hrete skapning kan gi en!

Stikkord:

(16.05.2013)

De siste dagene, eller uka, har jeg vrt helt kake.. Vrt utrolig sliten og energinivet har vrt helt p bunnen. Har ikke hatt noe ork eller lyst til noen ting. Eller har ikke klart gjort noen ting. Bare det tvinge seg selv i dusjen har vrt mer enn nok krevende for meg.
Opp igjennom psykdommens historie har jeg ofte hatt snne down perioder. Der absolutt alt av energi blir borte. Tanken p treffe folk er grusom, ingen ork overhodet til rydding, matlaging, dusjing..
Jeg kan ta meg selv i begynne grte fordi jeg gruver meg s til mtte g ut for mte opp til avtaler.
Alt jeg orker og vil er ligge p sofaen. Og de eneste aktivitetene jeg da orker, blir boklesing eller serietitting.

Jeg hrer og leser ofte kommentarer om at det g hjemme uten jobb og motta penger fra nav, det m vre avslappende og chill. Selvsagt mter man fordommer ogs, der man heller fr hre hvor lat man er som ikke orker lfte p rva f seg jobb og f lnning andre steder enn p nav.
Tro meg, hadde jeg kunne valgt selv, er dette det siste jeg ville valgt. Denne tilvrelsen er ett helvette. Alt jeg nsker her i verden er kunne bli frisk nok til klare jobbe og tjene mine egne penger. Uten mtte g p nav.
Jeg hadde gjort alt for kunne f et ordentlig liv, med en hverdag der jeg hadde nok energi til bde jobb og fritid.
Alt jeg klarer n er noen f timer i lpet av en dag. Presser jeg meg selv mer, er angstanfall og panikk det jeg fr igjen.

Tenk bare kunne dra ut mte venner uten at den sosiale angsten tar overhnd?
Ei venninne sier ofte at hun gleder seg til den dagen jeg kan bli med ut en fredagskveld. Ta en drink sammen, danse, mte nye folk, snakke og bli kjent med flere.
I dag skremmer dette meg innmari. Jeg er s redd for aldri kunne klare bli med p dette, at jeg ikke er en god nok veninne.
I dag klarer jeg ikke se at jeg vil komme dit. Frykten for mennesker overskygger alt.
Jeg har f.eks ikke vrt p fest, eller sosialt sammentreff siden jeg gikk p videregende, det er over 6 r siden Jeg har aldri vrt p et utested p kveldstid.
Det eneste jeg har klart er sitte p cafe med et par venninner. Og selvsagt synes jeg det er veldig bra nr jeg klarer det!

Men drmmen og lysten til bli ett skalt normalt og friskt menneske er stor. Ja, jeg er langt p vei, men veien som gjenstr er fortsatt lang.
Dette er bare en pinlig tilvrelse. Jeg skammer meg s utrolig mye over meg selv. Skammen og hatet er det som er med meg hver eneste dag. Det er en krevendes jobb holde seg i sjakk igjennom dagen.
Lysten til delegge meg selv, fordi det er alt jeg fortjener, det skriker inni hodet mitt fra jeg pner ynene om morgenen til jeg sovner om kvelden.
I mellomtiden jobber angsten for ta plass i meg, sammen med alt det andre jeg sliter med.

S nei, jeg jobber ikke. Lnna kommer fra nav. Men lat er jeg ikke.
Det leve med psykiske sykdommer er for meg en stor nok jobb i seg selv. Akkurat n.
Jeg jobber for f meg frisk, for holde meg i live, og for en dag endelig kunne klare jobbe igjen. Og ikke minst leve et liv jeg er fornyd med!
Nr jeg er s sliten at det bare smre p et knekkebrd, eller bare vre vken liggendes p sofaen, fr meg til grine. Tro meg det er ikke en chill hverdag.

S tenk litt over fr en dmmer folk som m sttte seg til nav eller sosialen. Selv om man kan tenke sitt, s er det sjelden man vet alt.
 

Stikkord:


Fra psken.

Plutselig har det gtt noen uker igjen.

Tiden etter oppholdet p dgn har egentlig vrt som en berg og dalbane. Det startet med en forferdelig nedtur der de 2 frste dagene ble et levendes helvette med panikkangst og trer. Men etter jeg fikk brukt all negativ energi p skikkelig husvask der jeg slet meg helt ut, s ble det bedre. Faktisk mye bedre! Frste helgen ute dro jeg til pappa og de, noe som ble en veldig koselig helg med masse lillebror kos og lek! Han har blitt s utrolig sterk og stor, er mektig imponer over den lille gutten min! ♥

Starten av uka etter ble ogs veldig bra. Hjemme koste jeg meg max og nt hvert minutt. Bde angst og tunge tanker var langt borte, herremin s deilig det var! Jeg kunne nesten ikke tro at for bare noen dager siden var jeg s langt nede att jeg ikke viste hvor jeg skulle gjre av meg. Heldigvis kan ting snu til det bedre, og akkurat det ga meg en stor dytt fremover og pnet mine yner litt mer.
Ja det ga meg faktisk en ekstra dose motivasjon til fortsette jobbe hardt og bra for en friskere hverdag med bde jobb og sosialisering.

Den frste store utfordringen mtte jeg i midten av uka. Jeg hadde sagt ja til bli med p en ny gruppe, noe som ble ufattelig hardt. Hadde regnet med det ikke kom til bli lett vre med, men at det ble s vanskelig hadde jeg ikke trodd. Men jeg gjennomfrte nesten hele gruppetiden. Gikk vel 20 min fr det sluttet. S det skal jeg ha, prver minne meg selv p rose meg selvfor dette!
En stor trst var selvsagt ha ei venninne i gruppa! Vi bde tok flge dit og gikk fra der sammen, og det var veldig betryggendes!!
Den samme kvelden og dagen etter ble veldig vanskelig og tff. Angsten var kommet tilbake for fullt, for ikke glemme et intens tankekjr. Min frste tanke var at jeg ikke skulle bli med p neste gruppesamling. Men etter noen dagers tenking vil jeg prve igjen. Selv om det gjr vondt delta, s vet jeg s godt at dette er en super trening for den sosiale angsten. Skal man bli bedre, m man faktisk mte frykten og st i det. Ingen kjre mor akkurat..
Men tenkte jeg skulle ta med en bok som kan vre en liten redning. Mlet blir ivertfall delta i 1 time, eller det beste hadde vrt klare gruppetiden ut, men jeg vet det frste valget blir mer realistisk.

Fredag og helgen begynte humret stige igjen, sakte men sikkert. Da var jeg p besk hos mamma og de, noe som ogs var veldig koselig!
Sndag dro jeg hjem til meg selv. Var noe urolig nr jeg kom hjem, s da startet jeg likes godt med rydding. En sppelsekk med klr senere, var hele klesskapet ryddet og organisert. Hadde t.o.m mot nok til endelig kaste den hullete, gode, men veldig utslitte joggebuksa mi. Egentlig var det en herrepysjbukse, kjpt nr jeg gikk i 9`de eller 10`de klasse..(hysj!)
Var vel kanskje p tide ta farvell med den..

Uansett, nr jeg la meg den kvelden var jeg mye bedre. Selv om det ble litt vel sent, s klarte jeg snu det. Kansje det var derfor jeg klarte forsove meg til psykologtimen dagen etter??
Pinlig.. Veldig pinlig.. Vknet plutselig av at hun ringte lurte p om det gikk bra.
Fr trste meg med at dette var frste gangen jeg ikke har mtt opp til en avtalt time!

Denne uken har s langt gtt bra. Ikke mye av noe, og egentlig bare kost meg hjemme alene.
Noe som har vrt den strste redningen, mestringsstrategien OG den strste kosen de 2 siste ukene, har uten tvil vrt favorittspillet The sims 3! S enkel underholdning, og s genialt!

Hper resten av uken fortsetter i det gode sporet!

 

nsker alle dere der ute en fortsatt fin uke : )












Stikkord:

(01.04.2013)

Tenkte jeg ville vise dere min fine suite her. Kansje ikke akkuratt 5 stjerners og luksrist, og kansje heller ikke s fargerikt og varmt. Men alikevell helt okei.
Bare mest glad for at jeg har eget bad jeg!

 

Jeg ble veldig positivt overrasket da jeg s og kjente p senga. En skikkelig god rammemadrass og en fluffy pute! Himmelsk..
Hadde jo sengene p Reinsvoll s friskt i minnet, s var livredd for f samme type seng her.. S stjerne i boka!

 

Imorgen skal jeg hjem, noe jeg synes er helt greit. Selvsagt litt ambivalens ute gr, men det er jo helt normalt. Men gleder meg uansett til endelig komme hjem til min trygge, gode leilighet. Bare det vite at ingen vil komme bankendes p dra, og vre helt alene igjen. Det beste blir slippe vre redd for hvordan sove-looken ser ut. Ikke engste seg for om man snorker og sikler penlyst, eller ligger i en unormal stilling nr nattevakten er innom p sine sjekker igjennom natta.
Men er ivertfall glad for hjelpen jeg har ftt her. Godt kjenne at man har hatt litt utbytte av oppholdet. S selv om pskenferien ikke ble tilbragt hjemme med familien, s har jeg alikevell hatt en rolig ferie her. N bare gleder jeg meg til hverdagen skal ta fatt igjen, og feire at hytiden endelig er over.

Som kontakten min sa idag, du har en stor jobb forran deg, s jeg vet hva jeg har gjre fremover. Bare brette opp armene fortsette jobbe meg oppover til en bedre tilvrelse.
 

Stikkord:

(30.03.2013)
Min pskeferie tilbringes p akuttdgnenheten for ett 2 ukers opphold. Ett opphold som forhpentligvis kan gi meg mye hjelp. Jeg fikk bare en dags forvarsel, s det oppdatere her mtte prioriteres ned da jeg hadde titusen ting ordne fr jeg skulle dra. Men hadde ett stort hp om at de hadde trdls nettverk her, men den gang ei. De har jo selvsagt en pasientdata i fellesstua, men flte ikke akkurat behovet for sitte der penlyst skrive p ett tastatur som brker verre enn ett saghvleri..
Men s i gr fant jeg endelig ut noe. Jeg kan jo bare koble telefonen og dens mobile nettverk til pc`en, og Voil: Internett p datan!!

Uansett. Psken.
Fr hele denne hytiden startet, eller flere uker fr den nrmet seg , hadde jeg mye stri med, nesten altfor mye. Dagene var ett eneste stort ork. Mye isolasjon, lite kontakt med mennesker da det var altfor vanskelig. Jeg har vrt veldig deprimert med panikkangst hele den pakken. For overleve dagene ble selvskading det som reddet meg. Kontrollen glapp mer og mer.
Jeg startet i gamle baner der jeg egentlig ikke sg s lyst p livet. Dystre tanker kvernet dagen lang, og jeg ble egentlig mer og mer redd for hva jeg kunne finne p. For jeg VET hvor mye fint jeg har leve for. Men sykdommen stjeler fokuset mitt.
S jeg tok meg selv i nakken sa ifra. fy fader s vanskelig og tft det var, men du kan tro lettelsen var stor etterp. Og endelig flte jeg litt p det vre stolt av meg selv. N hadde jeg vrt flink.
De som kjenner meg vet at jeg aldri klarer si ifra og be om noe for meg selv.

Noen dager etterp fikk jeg hastetime hos psykologen. Sva p henvisningen hadde kommet. Og de ville ha meg inn dagen etter.
Tror ikke jeg overdriver nr jeg sier at 30 kilo forsvant fra skuldrene mine. De vil hjelpe meg.
Takk! I 2 uker skulle jeg f vre der.
Strste lettelsen var vite at jeg ikke ville ha sjans til kunne skade meg p de 2 ukene. Selvsagt kunne jeg tatt med meg noe skade meg p, men det var IKKE DERFOR jeg skulle dit. N kunne jeg f hjelp til bruke andre metoder nr angsten og flelsene tar overhnd. Som jeg har skrevet fr, jeg er s motivert til klare  legge hele selvskadingsbiten p hylla. For GODT.
Dette er en gyllen mulighet til bruke personalet og la dem hjelpe meg igjennom det vrste. Selv hvor tft det kan bli.
Skal jeg klare vinne over angsten, m dette faktisk til.
Siden dette er en akuttpost s blir det ikke s mye av den dype behandlingen, men heller mye miljterapi og her-og -n behandling. Hadde noen store behandlingssamtaler de frste dagene. Litt kartlegging av oppholdet disse ukene. Hva jeg skal ha fokus p og trene meg p.

S jeg prver. Hele tiden, hele dagen. Flyr inn og ut av rommet og mellom stua. Prver vre ute i miljet helt frem til angsten nesten gr over i panikk, fr jeg lper p rommet igjen i noen timer.
Hviletid. Fra 20 min til 3-5 timer. S ut igjen.
Noen ganger klarer jeg bare sitte i enden av soffan med ynene rettet mot boka mi, mens andre ganger har jeg faktisk klart vrt med litt i samtaler og se en hel film p tv`n. Min strste bragd var vel vre med spille 2 runder Yatzy med 5 stk samlet rundt bordet. Jeg ble jo gjennomvt av svette grunnet angsten, men jeg klarte vre med!
En dag eller 2 etter jeg kom hit, klarte jeg si ifra at jeg er elendig p ta kontakt. S vi ble enige om at dag/kveldskontakt skal komme innom for ta en prat ilpet av vakten sin. P den mten ble presset minsket.
Selvsagt sliter jeg enda med si klart ifra, men det er uansett en bedring, Jeg prver virkelig mitt aller beste.

P et snt sted blir det ofte veldig mye ddtid. Dagene kan fort bli veldig lange s fritiden blir enorm.
S jeg har lest ut 3 bker, akkurat startet p min 4. Jeg har lst sudoku s blekket spruter fra pennen. Mye serie titting p dataen. Altfor mye kaffedrikking.
Har vrt p en del turer da som har vrt veldig fine.
Men jeg skal ikke klage. Jeg finner alltid noe gjre, s jeg kjeder meg i grunn ikke s mye.
Er uansett glad jeg har blitt tatt s godt imot av alle de herlige personalet. De har virkelig vrt snille med meg og vrt til stor sttte. Har hatt 2 anfall under oppholdet s langt, jeg fikk god hjelp til komme over dem og ned p gulvet igjen. Selv hvor mye til bry jeg flte/fler meg, s er jeg glad de var der for meg.

Selv om psken snart er over, s hper jeg det som er igjen av den blir bra.

Stikkord:

(12.03.2013)

Igjen har det blitt en stund siden sist. Bloggen har vrt veldig nedprioritert i den siste tiden.
For sitere noe en kjr venninne skrev en gang; Silence is better than bullshit.

Det begynner bli en stund siden jeg kom hjem fra et ukes opphold p psykehuset. Det ble en fin redning der og da, men det tok ikke mange dagene fr hjemlengselen var stor. Spesielt savnet etter min egen seng kan jeg med hnden p hjertet si var mitt strste savn! M jo nesten vre mot sin hensikt ha s steinharde senger og lvtynne puter p et snt sted..! Luksusproblemer!
Om jeg fikk s mye ut av oppholdet kan vel diskuteres. Igjen, det ble bare en liten redning der og da.

Hadde hpet p litt mer hjelp, att jeg skulle bli sett litt mer. Det ble skt p et behandlingsted hjemme p lillehammer, men fikk som forventet avslag. Etter det fikk jeg bare beskjed om holde ut og vente til min faste psykolog kom tilbake fra permisjon. Legen hadde nok helt glemt bort att han skulle ske andre steder ogs.. siden jeg av min idiotiske natur mter alle med et smil, selv hvor mye angst og smerter jeg har innvendig, s sg han ingen grunn til at jeg skulle vre der lengre.
Jeg var s skuffet, aller mest p meg selv, men noe p personalet ogs som aldri s meg.. Jeg savnet at ivertfall kontaktene mine skulle se p meg sprre om hvordan det gikk. Ikke bare sprre i forbifarten fordi de skulle hente meg til middag eller be meg med p spill. Det er ikke da man starter en samtale.
S jeg klarte aldri si ifra. S selvsagt ser det ut som om det gikk bra, eller bedre.
Jeg blir bare s frustrert og forbanna p meg selv.. Jeg kunne hatt enda bedre utbytte om jeg ikke hadde hatt den forbanna maska p.
 

Etter jeg kom ut og hjem igjen, har tiden vrt vanskelig. Til tider nesten uoverkommelig. Men jeg venter holder ut.
Hva jeg venter p er jeg nesten ikke sikker p selv.
Venter p mer hjelp. Venter p hp. Venter p en fremtid.
En ting har jeg ivertfall klart sett klart etter oppholdet; Jeg ser at jeg M ha mer hjelp. Jeg ser HVA jeg m ha hjelp til. For klare takle dette alene, det klarer jeg ikke. Eller jeg klarer det jo, men jeg vil virkelig ikke ha en fremtid der jeg m skade meg for takle det. Jeg er s lei og s klar for legge selvskadingen p hylla- for godt! Men for klare det, m jeg f mer hjelp.

Jeg er lei av bli prakka p piller som skal gjre alt bedre, for s bli overlatt til meg selv.
Og med snne piller er jo ogs avhengighetsfaren stor. S senest forrige uke fikk jeg beskjed om ha et opphold p pillene fordi jeg har brukt dem s ofte i lengre tid.
S ble jeg overlatt til meg selv. Igjen. Uten noen reservelsninger.

Jeg kan ikke annet enn fle meg totalt hjelpesls og liten. Jeg blir s likegyldig av g slik. Lei av vente. Lei av mtte st i denne dritten selv.
Er det jeg som gjr noe feil? Er alt bare min egen skyld? Kansje dette bare er vel fortjent fordi jeg er jeg.
Hper bare s inderlig jeg slipper vente s mye lenger, at jeg snart fr svar p ting. Bare det ville lettet s mye. G i uvisse kan jo gjre selv en frisk person smtullete.

Stikkord:

(01.03.2013)


Dette er ikke hva livet skal dreie seg om. Men for mange er dette hverdagen

I dag, 1 Mars, er det verdensdagen for selvskading. Der mlet er rette fokus p et vanskelig og tabubelagt tema. P f det frem i lyset.
Jo flere som vet og lrer, jo mer behandling kan det skapes.

Velger sitere fra LFSS sine sider:
LFSS str for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord og ble etablert i januar 2009.
Vi er en ideell organisasjon og jobber ut fra likemannsarbeid og frivillighet. Det vil si at vi som er aktive innenfor LFSS har egen erfaring som prrende, brukere eller fagperson som har et engasjement og nsker bidra med sin kunnskap til oss. Mlet er vre et ressurssenter for prrende, brukere og fagpersoner, andre som vil vite mer om selvskading og selvmordsproblematikken.
En annen stor oppgave er drive opplysningsarbeid generelt i samfunnet. ke bevisstheten, og minske p tabu.
LFSS er i dialog med andre brukerorganisasjoner og politikere.
 

Jeg vil vise min sttte for arbeidet LFSS gjr. For 70 kr har jeg bidratt til kunne gjre noe stort og viktig. Armbndet beviser min sttte.
nsker dere ogs bidra, kan dere kjpe armbndet p linken nedenfor.
Hvert eneste kjp kan utgjre en stor forskjell.

Stikkord:

        Tiden..


Tirsdag 19.2:
Idag har jeg vrt ute gtt en lang tur ute i det fine vret! Sola stekte himmelen var bl s langt jeg kunne se. Kunne helst tenke meg sitte inntill en husvegg med en saftig appelsin og kakao p termos. Og kansje en liten kvikk lunsj...?
Jeg har ivertfall noe se frem til nr jeg kommer hjem!
Og etter legevisitten idag kan jeg belage meg p dra hjem etter ett par dager til. Noe som jeg fler er helt greit.

Mandag 18.2:
Tenkte jeg ville bruke opp litt fritid for f tiden til g. For tro meg, tiden her kan jammen meg bli lang! S man fr virkelig testet tlmodigheten sin her. Men det er jo en fin trening det ogs?
Uansett. N har jeg lagt bak meg en helg innenfor sykehusets hvite vegger, noe som har gtt bedre enn fryktet. Selv hvor hardt og vanskelig det til tider kan vre, s er jeg s takknemlig for vre her. Det er trygt vite at jeg er i trygge hender, og ikke minst trygg fra meg selv.
Det er igrunn ikke s mye som har skjedd her, bortsett fra 2 legesamtaler, tett oppflging og spilling av spill. Medisinbruken er vurdert p nytt.

Idag har vi snakket litt om tiden fremover, s n gr jeg venter p svar p en annen dgnplass som kan gi et litt bedre tilbud enn her. Minuset er at sjansen er stor for at jeg fr avslag. Mest pga plassmangel. Eller som legen her sa: De vil ikke ha pasienter med selvskadingsproblematikk.
(Er det ikke det som er vitsen med bli lagt inn, for f hjelp da..?)
Men fr jeg nei derfra, skulle han heller finne andre lsninger.

(15.02.2013)

Tja, hva skal jeg starte med skrive..
Jeg var egentlig usikker p om jeg enten skulle holde tett om dette, eller fortelle litt om det. Men jeg velger det siste. For det er faktisk ingenting skamme seg over. Jeg skal heller vre stolt over at jeg gjr dette!

Jeg har bedt om mere hjelp, og igr ble jeg lagt inn. Jeg var ikke lenger trygg p meg selv, jeg fant endelig ut at jeg mtte ha mere hjelp til takle angsten og dens mrke.
N er jeg frst og fremst veldig lettet. N skal jeg f hjelp, og jeg hper jeg fr maks utbytte av vre her.
Jeg vil s inderlig bli bedre, selv om jeg vet det kan bli tft. Men jeg ser p dette som en positiv mulighet til f det bedre, s derfor vil jeg dele det. Fordi det er ingen skam be om hjelp.
Vi kan jo bare kalle det en liten husmorferie!

        Silence

Dette innlegget skulle egentlig postes igr, men da jeg trykket meg inn p blogg.no bestemte datan min seg for ta en liten powernap. S vi prver igjen idag!

Torsdag 7.2:

Igjen har det vrt veldig stille her. Tiden har vrt og er fortsatt vanskelig. Og igjen det sette ord og dele det med andre mennesker er ikke lett. Men hyst ndvendig.
Den 2 siste ukene har jeg hatt 3 samtaler hver uke. 2 ganger i uken hos psykologen og en med bokontakt. Har ftt tilbud om flere samtaler ogs, men det fr da vre mte p til babbling p meg. Man kjenner man blir mkklei av mtte finne ord og fortelle om ting. Jeg hrer selv jeg gjentar meg selv veldig ofte, men det er vel snn det blir nr situasjonen er uendret. Jeg kan kvie meg veldig til samtalene da jeg aller helst kunne nske at jeg kunne fortelle om gull og grnne skoger.

Jeg ser jo ogs at bloggen er blitt en veldig depressiv plass vre p. De siste innleggene er kanskje ikke de mest positive, s jeg skal heller prve finne en positiv ting i lpet av dagen dele med dere.
Det blir bare s lett fortelle om det som tar strst plass i hverdagen - psykdom.
Jeg liker ikke fortelle at hverdagen er tung. Jeg liker ikke vre den som hele tiden syter og klager.
Men heller fortelle sannheten enn lyve p meg dager fulle av lgner.

Men jeg skal ikke gi meg. Jeg vet gode dager vil komme, s jeg vet jeg bare m holde ut. Det er det holde p motivasjonen som er det strste problemet. Gidder ikke, orker ikke. I stedet for st i angsten, kveler man alt med en stor dose beroligende og sovemedisin. Man finner ingen grunner til ikke skade seg selv. Hvorfor g i den psykiske smerten nr man kan grte det ut med blod?
Man kan komme i en skikkelig trassalder periode. Vil ikke. Gidder ikke.
Men jeg m. Jeg m ivertfall prve, det gjr jeg s godt jeg kan. Alt fra pusle et puslespill til grte med ekte trer.

Jeg og psykologen har snakket litt om Reinsvoll, om muligheten til legges inn viss ting blir for vanskelig takle p egenhnd. Jeg var nr ved dra for en liten stund siden, men det er noe ved det som skremmer livskiten ut av meg. Selv om jeg aldri har vrt p plassen fr, s er den alikevell veldig skremmende. Vil helst prve fikse det sjl fr jeg evt m dra dit! Men uansett greit kunne ha det i bakhnd. Snn tilfellerottefelle.
Dette blir forresten vanskelig dele kjenner jeg, men om det skulle skje s vil det ivertfall ikke komme som en stor overraskelse p familie. Men igjen, dette prver jeg unng for alt her i verden!

 

I morgen er det endelig helg, det er noe jeg virkelig ser frem til med glede. Har store planer om vre skikkelig lathans og prve slappe mest mulig av. I dag har jeg ftt gjort en del husarb, s n er ivertfall leil klar til helg!: )



Tatt under turen med ggruppen i gr. Det var ikke s kaldt, men det sndde og blste en del. Men det gjorde virkelig ingenting, syns det bare var deilig. Godt leke litt sprek innimellom!

Stikkord:



Vi prver litt igjen etter masse god oppmuntring, snn bit by bit.

Jeg har lenge strevd med finne de rette ordene for s formulere forstelsesfulle setninger. Det var noe jeg ikke fikk til, s jeg ga heller opp.
Jeg skriver jo dagbok for min egen del, noe jeg kan ha litt nytte av. Men det har vrt vanskelig omformulere det til brukbare setninger som jeg kanlegge ut p her p bloggen. Det er mye av meg som jeg ikke nsker dele p en blogg, noen ting er og forblir en privatsak. Selv om jeg har skrevet og delt mange vel private ting (kan noen utenforstende si) og hendelser, s er det alikevell noen ting som jeg ikke vil dele. Av hensyn til bde meg selv og ande.
I de periodene jeg har slitt en god del og ikke har nsket eller klart skrive noe her inne, s har jeg heller valgt la det st stille.

Snn som de siste ukene har vrt n, har jeg hatt mer enn nok vansker med klare finne ord til min egen dagbok. Det er utrolig hvor vanskelig det faktisk kan vre. Og ikke minst klare dele dem med mine kontakter!
Etter noen av samtaletimene har jeg gtt derifra med et skuffet sinn fordi jeg ikke klarte f frem det jeg egentlig hadde lyst til f sagt. Ikke fordi de ikke har latt meg f lov, men fordi jeg ikke har turt. Eller igjen; jeg fant ikke ord til kunne beskrive. Kanskje kunne jeg finne ett ord, men hva er vel vitsen nr man ikke kan fullfre setningen? Jeg vil ikke begynne p noe jeg ikke kan fullfre.


Fr jul fikk jeg vite at min faste psykolog kom til bli borte i litt over 3 mnd. Litt kjedelig med tanke p hvor godt i gang med behandling vi var, men uansett, 3 mnd gr fort s det skal g bra. Jeg fikk frst beskjed om at jeg ikke skulle ha en vikar, men en uke etterp fikk jeg tlf om at jeg skulle f det alikevell. Litt blandede flelser, men tenkte at det er jo greit ha en psykolog i tillegg viss det skulle vre noe.
Det var frst for 2 uker siden at jeg mtte henne, vikaren, for frste gang. Jeg hadde jo nesten helt glemt bort hvor pinlig de frste mtene kan vre! Fikk fort tanker om at dette er kanskje meningslst da jeg ikke vil klare f et tillitsforhold fort nok til kunne f hjelp med noe. Men jeg prvde vre positiv innstilt p detog heller mte henne med et godt mot. Planene var klare, jeg skulle si det jeg hadde planlagt snakke om legge alle kortene p bordet. Ingen gtur rundt grten.
Men hva skjedde? Jo, det jeg fryktet. En masse meningsls svada om alt annet enn det som var planlagt. Det gikk jo bare p det bli kjent, og p et punkt hadde jeg sittet ogsnakket om arbeidskarrieren til venninner og familie i 15 minutter. Alt jeg klarte lire ut av meg var s overfladisk og ikke relevant i det hele tatt.
Jeg hadde jo hpet jeg ville klare si det jeg ville si, men frykten for dette ukjente mennesket ble for stort. Da ble det heller litt lettere prve litt hardere igjen neste gang jeg skulle treffe den faste kontakten min noen dager etterp.

Trygghet og tillit har virkelig ufattelig mye si i en behandlingsprosess!



De siste dagene, eller nei, de siste ukene har vrt relativt tffe. Uten at jeg nsker g s altfor mye inn i det. Men dagene har vrt preget av alt for mye angst og jeg kjenner depresjonen har et godt grep rundt meg. Til tider kan det fles som om jeg prver lpe i vann, kroppen er s tung og leddene er stive og verker. Jeg prver alikevell opprettholde en normal hverdag, s jeg mter venninner og drar ut p byturer. Bare s synd at jeg ofte har blitt s drlig nr jeg endelig er kommet hjem igjen. Jeg bryter sammen i grt fordi jeg er s sliten, og jeg klarer ikke annet enn kjenne p skuffelsen og hvor mislykket jeg er. Selv om jeg vet at jeg burde vre stolt over hva jeg har ftt til. Men skuffelsen klarer overskygge alt.
For en uke siden var jeg nr ved dra til sykehuset for be om hjelp og f bli der natten over. Jeg var s sliten og s full av angst. Kroppen skrek av utmattelse og jeg var s lei av kjempe.
Men etter 3 beroligende og en god dose sovemedisiner klarte jeg endelig falle til ro og sovne.
Dagene i etterkant har vrt varierende. Noen dager har gtt greit, mens resten av dagene har jeg levd p sobrilrus for komme igjennom dem.
Jeg har ikke hatt ork nok til engang beske noe familie de siste ukene, bortsett fra dagsbesk til pappa og de p sndag som heldigvis gikk veldig bra. Jeg har s drlig samvittighet for akkurat det og jeg beklager s mye. Men jeg vet at de fleste forstr. Og det er godt.



I dag gjorde jeg en stor bragd. For frste gang p lenge klarte jeg snakke om noe jeg p forhnd hadde planlagt si. Det er stort det.
Og selv hvor vondt det er snakke om, s fles det godt ha klart det. Mestring. Mestring. Veldig god flelse!

S i dag har det nesten vrt litt godt vre meg. Ukas beste flelse!

Stikkord:



Lille bortskjemten fikk nytt halsbnd av mamma`n sin idag, jeg klarte ikke mots.. Men se s st!!!

Da var det plutselig fredag og helg igjen. Den skal tilbringes hjemme hos min kjre mamma og de, for ikke glemme lille snuskelusken min.
Idag klarte jeg endelig vre p jobb igjen, og mestringsflelsen er liten, men den er der. Og det er bra!
Tror jeg kan takke min kjre psyk.kontakt for at jeg klarte gjennomfre dagen, da vi avtalte p sist samtale at jeg skulle mte henne fr jobb. S idag tidlig dro jeg rett til kontoret hennes der jeg fikk snakket litt om drittdagen igr og dens utfordringer, samt en hel masse oppsyking og gode ord ifra henne.

Hun ville t.o.m kjre meg til jobb, noe jeg selvsagt ikke takket nei til. h, hun er s god ha!!

N kan jeg endelig legge uka langt bak meg, heller fokusere p f en s fin helg som mulig, og leve p at jeg gjennomfrte arbeidsdagen.

Kosehelg, come to me! :)

Jeg nsker dere alle en fiin helg.
Hper den blir fylt med masse kos,glede og ikke minst; En btte med snop og 5 liter julebrus!

Stikkord:





Jeg kjenner jeg egentligikke burde hatt lov til skrive noe som helst som andre kan lese. Kjenner jeg er i den buhu-livet-er-forferdelig bobla mi!
Det er ivertfall godt kunne klamre seg til mine kjre goder i livet!

Det er ikke til legge under en stol att denne hsten har helsa virkelig ikke villet samarbeide med meg. Ikke noe rart jeg blir smgrn til tider!
Men jeg jobber jo mye og hardt med det. Jeg startet jo tidlig i hst hos en ny psykologspesialist der jeg ble utredet p nytt. Noe viste jeg fra fr, men en endelig diagnose ble satt. Jeg tror aldri jeg har blitt utredet ordentlig fr, fikk bare pskrevet `angst og depresjon` like fr jeg startet opp p BUP i 2007. Og siden har det aldri blitt gjort noe med.

N er det endret til PTSD som hoveddiagnose, med bidiagnoser som angst, panikk, depresjon og destruktiv adferd. Alt henger jo i sammen.

Det sies at man m brytes ned fr man kan bygges opp igjen i en sterkere versjon. Kanskje det er derfor denne hsten har vrt s turbulent?

P samtalene med psykologen gr noen ting litt lettere. Det tok mange uker fr jeg klarte snakke med henne da frsteinntrykket kanskje ikke var av det beste. Men n er hun ikke fult s skummel lenger, jeg bde kjenner og ser selv at jeg er mer engasjert i samtalene med henne. Jeg har mer teorier om ting, og jeg spr mer om ting enn jeg gjorde for 1-2 mnd siden.

Greit nok, jeg er enda ikke s flink til fortelle og snakke om det som gjr mest vondt. Spesielt om jeg har det drlig, s klarer jeg ikke vre helt rlig med ting.
Men jeg tror det vil komme seg etter hvert. Som de sier, man m gi det tid s kommer det.
Jeg er bare glad jeg ga henne en sjanse nr tvilen var s stor.

Mine problemer de siste mnd har virkelig krevd sitt. Jeg har alltid slitt med sosialangst, men gjennom innleggelsesoppholdet p fekjr ble jeg mye bedre p akkurat det. Noe jeg selvsagt er veldig glad for.

Men n er det blitt et problem igjen. Ikke p langt nr s ille som det var i 2007 heldigvis, men uansett nok til delegge for meg. Og selv om jeg ikke kjenner p angsten nr jeg er med noen, s kan jeg f det i etterkant.

Kanskje det igjen har en sammenheng med behandlingen hos psykologen..


S igjen fikk jeg smertelig erfare dette i gr og i natt. Jeg har ikke ftt meg til fortelle dette til pappa selv i dag, s dessverre igjen fr du greie p dette p denne mten..

P fredag dro jeg til pappa og de for helgen. Jeg gledet meg masse og s virkelig frem til lillebrorkos og late dager p soffan. Og tro meg, alt gikk veldig bra. Helsa holdt seg i sjakk stort sett hele helgen heldigvis. Ja vi koste oss skikkelig!
Sndag dro jeg hjem igjen, glad og fornyd. Jeg rakk rydde p plass alt,la sammen noen klr og satt p en ny klesmaskin. Fortsatt i godt humr.
Lys ble tent og jeg fikk lagt meg p soffan etter jeg hadde gjort klar jobbsekken til dagen etter.
Jeg kjente jo at jeg var sliten nr jeg kom hjem, men det er egentlig normalt. Derfor tenkte jeg at det skulle bli bra slappe av med litt serietitting fr man til slutt gikk la seg.



Men ting kan fort og brtt ta en helt annen vending en det man hadde planlagt. Fr jeg viste ordet av det l jeg i krampegrt og kjente p angsten som holdt hendene sine rundt halsen p meg. Alt av flelser suste igjennom kroppen, mens redsel og sinne var godt plantet i hodet.
Jeg er jo p en mte vandt til angstanfall igjennom alle disse r med dem, men noen klarer fortsatt f frem frykten i meg. Frykten for at det ikke er psyken som gjr dette, men noe fysisk som er galt.
Siden all rasjonell tankegang forsvinner, s finnes det bare ett alternativ i hodet mitt for finne ut av det.
Etter 2 timer valgte jeg dra til legevakta. Jeg klarte fikse et problem med et annen. Faenta.


Legen var helt grei. Pratet lite, men nr beina mine sviktet og skjelvingen tok helt over, hjalp han meg ned i en stol og passet p s jeg ikke besvimte. Selv klarte jeg ikke si noe, bortsett fra korte ord som ja eller nei da skjelvingen og angsten tok all plass i halsen min. Og selvsagt gjr det ikke saken bedre mtte g igjennom et smertehelvete med spryter.

Men etter 3 kvarter var jeg betraktelig bedre. Fortsatt skjelven, men mye roligere.
Legen sa han kom til ringe bort til psykiatrisk, slik at de da ringte meg i dag tidlig. Noe de gjorde.
Psykologen min ringte meg i dag sammen med ei til som jeg ogs snakket med. De lurte p om jeg ville komme bort til hun andre som da har akutt-timer p dps`n i dag. Men etter litt snakking frem og tilbake takket jeg nei. Formen fltes bedre i dag, s jeg regnet med det skulle g bra frem til samtalen med psyk.team i morgen. S ser jeg jo psykologen igjen p samtaletorsdag.
Jeg fikk ikke lov til dra p jobb da jeg fikk beskjed om holde meg i ro og ikke utsette meg selv for stress og mas. Dessuten skulle jeg p nav med noen papirer og til sykehuset for ta noen blodprver. Det for vre mer en nok aktivitet i dag.

Eller jeg mtte ei venninne i byen s vi tok en rask kaffe da. S mens jeg ventet p bussen hjem, ble jeg ferdig med den aller siste julegava!! S det feiret jeg med kjpe meg en genser som var p tilbud.



Etter jeg kom hjem i dag har jeg gjort veldig lite. Spist kalde rkte plser fordi jeg ikke orket steke dem. Tragikomisk..?!
Men jeg delte dem hadde dem p lompe da, s s ille var det ikke alts!

 

N kjennes det greit egentlig. Jeg mtte ty til beroligendes nr jeg kom hjem, s blir det en til etter jeg har ftt postet dette innlegget. S m jeg dusje. Jeg dusjet nr jeg stod opp ogs, men en masete bytur gjr en nervs kropp svett s det renner, ja selv i -15!! etter det skal jeg se ferdig de 2 siste episodene i sesong 3 av The Big Bang Theory. Nesten medisin i seg selv det.

S n ser jeg litt mer lyst p dagene fremover.. En dag av gangen, og starter p nytt.

For det er ikke verdens undergang at jeg mtte bukke under for sykdommen.
Akkurat det har jeg klart ftt printet inn i skallen av psykologen; Det er ikke min skyld.

Stikkord:

Det plutselig en liten uplanlagt bloggpause fra denne kanten.. Godt var det, men n vil jeg prve til igjen.

De siste ukene har det egentlig ikke skjedd s mye nevneverdig. Noen dager har vrt kjempefine og gode, mens andre har vrt s angstfylte og vonde.

Jeg og psyken min krangler hele tiden, noe vi egentlig har gjort over flere uker. Behandling er og forblir en tung prosess som dessverre gjr mer med meg en jeg selv vil.
Jobben er noe jeg sliter enormt med. Noen dager har jeg kommet meg ut utgangsdren hjemme fr jeg m snu og lse meg inn igjen. Andre dager har jeg kommet meg til stasjonen, fr jeg snur meg i panikk og drar hjem igjen.

Det er s vannvittig pinlig og ikke minst slitsomt at det skal vre snn. Det er ikke moro komme tilbake p jobb nr man har vrt borte s mye, noe som gjr meg enda mer usikker enn det jeg er fra fr.

P snne dritdager er det jo selvsagt viktig prve f det s godt som mulig, prve finne glede i den minste lille ting. Men nr man m jobbe s mye for klare finne glede og gjre ting som gjr en noe godt, da blir man mest bare motls. Kunne egentlig ikke tenke seg noe annet enn ligge p soffan dyrke depresjonen hele dagen.


Kanskje det faktisk er noe man m gjre en gang i blant i en drlig periode? Ha en hel dag slippe seg ls p, leve p angsten og depresjonen, ikke vre flink pike takle alt s bra?
Jeg har merket det mange ganger selv etter en snn dag eller to, at plutselig s snur alt seg. Plutselig ser jeg meg selv utenifra jeg klarer ta meg selv i nakken og filleriste meg selv.

Man vkner nesten litt opp fra en dyp dvale.

Nei denne psyken er aldri lett forst seg p. Det er bare fortsette bite i det sure eplet. Man kan jo ikke gjre noe annet enn akkurat det!

 

Hper uansett at alt blir mye fremover i denne fine adventstiden. Jeg har jo alltid vrt s glad i jula, s jeg vet jeg skal kose meg mye fremover med julefilmer og pynting til jul.

E
Idag ble det endelig litt jul i stova! Eller advent da.. Alt ble s mye kosligere med rde gardiner lyset fra stjerna! :)


Stikkord:

(08.11.2012)

Denne uken har vrt.. veldig hektisk. Hver dag har vrt fulle med avtaler av alle slag, s jeg kjenner jeg gleder meg ekstremt til helg og litt fred og ro!
Psyken leker en ond lek med meg, og alt jeg egentlig nsker og vil, er vre hjemme. Trygt hjemme immellom mine 4 vegger, langt vekk fra levendes sjeler!
Etter jeg startet p jobb mandag, hadde jeg hpet p en eller annen form for mestringsflelse. Kansje ikke samme dagen, men etter en stund hadde jeg regnet med den skulle komme.
Lurer p hvor den ble av..! Men kansje den vil komme etter en gjennomfrt dag imorgen? Jeg kjenner godt at jeg gruer meg like mye n som sndags kveld..

Kansje det bare handler om bli vandt til dette igjen. Det er lenge siden jeg har hatt s fulle uker, s det er sikkert en tillvenningsak. Grupper, arbeid, psykolog, samtaler med bokontakt. Men jeg eier jo ikke tlmodighet! Jeg vil det skal g bra N, ikke etter 2-3 uker. mtte g oppe i dette fles bare meningslst og totalt urettferdig. Hvorfor m noen slite s mye, mens andre bare danser igjennom hverdagene?
Du m ta vare p deg selv og bare hoppe i det. Mt angsten. Stirr frykten i ynene. Du er ei flott jente. Det er bare oppi hodet ditt.

Samme regla. Men jeg gjr det. Jeg gjr det meste etter boka.
Men nr alt slr tilbake mot en, s havner man are i en ond sirkel.

Det positive skygges over. Det gjr det s vanskelig fokusere p alle mestringer og gleder. Jeg har en liten bok full av mestringer jeg har klart som jeg leser om og om igjen, s noen ganger klarer jeg overdve det negative.
Andre ganger blir alt snudd og vridd til et ekstremt raseri og selvhat. Man blir s stygg mot seg selv fordi man fler man ikke fortjener noe annet.

Kjre ptsd, n syns jeg det er p tide forlate meg. Du har gjort nok n. Du er ikke den jeg vil dele livet med.
Takket vre deg har jeg blitt den type menneske jeg fryktet mest bli.
Jeg flrter meg gleden, noe du lar meg f svi for.
Men en dag vil jeg vre gift med friheten, og du vil vandre liten og alene til evig tid!

Stikkord:





Det skulle legge den siste uken bak seg, er noe av det beste som har skjedd denne uken. Det som startet s bra, ble p et minutt snudd opp ned til det helt motsatte. Hvorfor kan det skje s fort?

Uka startet bra den med planlagte avtaler og et positivt mot. Denne uken hadde jeg planer om gjennomfre de faste avtalene s bra som mulig, utfordre meg sosialt og prve tenke mest mulig positivt. Siden mtene hos psykologen har gtt fra ille til bra, s gikk samtalen ganske s bra p mandag. Dvs en bra start p uken.
Tirsdag startet ogs veldig bra. Dagen startet med samtale hos bo kontakten min, ogdet gikk megetbra. En positiv samtale vil jeg si. Jeg kunne g derfra med et lettet sinn og klart hode. Fr jeg dro hjem mtte jeg en venninne over en kaffe mens vi skravlet bort tiden.

Etter dette hadde jeg et godt syn for resten av uken. Siden dette var siste uken fr jeg starter opp p jobb igjen, var intensjonen om gjre uka mest mulig god og forbrede meg mest mulig igjen. For ikke snakke om kunne klare psyke seg opp!
Jeg fikk ogs noen oppgaver av psykologen som jeg skal gjennomfre i 2 uker, s greit kunne starte nr man har en del tid til overs.

Senere p dagen tirsdag ble realiteten sltt over meg. Det hele ble en episode med panikkangst, ydmykelse og alt for mange trer. Sannheten om meg selv kom plutselig frem i lyset igjen, noe som jeg ikke klarte takle. Mitt indre monster ble igjen vekt til live og skapte et helvette for meg i tiden som kom.
Dagene etter har bare vrt fylt med et ekstremt selvhat der jeg til tider har flt meg s totalt maktesls og ydmyket. se folk i ynene har nesten vrt uoverkommelig. P onsdag viste jeg at jeg mtte ut. Gruppemtet mtte jeg vre med p.
Dessuten vet jeg jo innerst inne at det er bare bra mte angsten. Og jeg klarte gjennomfre mtet bra, men timene etter jeg kom hjem angret jeg p at jeg dro. Tankene og flelsene lot meg f gjennomg, og jeg klarte ikke annet enn skamme meg over ha vist meg ute blant folk.


De drlige dagene har egentlig vedvart frem til i dag, selvsagt med unntak av et par fine yeblikk og sm mestringer. Fredag mtte jeg en tur ut da kjleskapet begynte bli ganske s tomt. Etter jeg kom hjem helte jeg i meg en red bull i hp om f litt krefter til rydde litt. Det er utrolig hvor mye rot det kan bli etter bare 4 dager!!
Jeg fikk tilslutt gjort unna en god del, med litt ekstra energi igjen. Og etter 4 dager med absolutt null krefter og tiltakslyst, ja ikke engang nok til klare dusje, var det veldig godt avslutte ryddingen med en lang og varm dusj. Skrubbe bort alt det vonde og negative. Endelig kunne jeg ta helgen.
N hadde jeg overlevd noen veldig krevsomme og harde dager, s n kan jeg, eller skal jeg, legge det bak meg helle starte litt p nytt. Og nr det er fredagskveld, ja da skal man kose seg!
Og det vil jeg si jeg klarte. Ivertfall s godt som jeg klarte!

En mkkauke er over, n m jeg samle sammen alt av krefter til en ny uke, og ikke minst nerver nok til klare komme tilbake til jobben etter altfor mange uker borte.
Nevnte jeg at jeg gruer meg??

Nr jeg kan slenge rompa ned p soffan etter ha kommet hjem fra jobb p mandag, (selvflgelig etter ha gjennomfrt det!!) ja da har jeg lov til vre s stolt og s glad.

Rett og slett.

Stikkord:



Er det mulig seire i kampen om rettferdighet?

Stikkord:

        PTSD

Posttraumatisk stresslidelse er en alvorlig angstlidelse som kan utvikle seg etter eksponering for en hendelse som frer til psykiske traumer.
Det er vanlig at personer med PTSD viser minsket interesse for aktiviteter de tidligere likte, og minsket evne til fle og vise kjrlighet og nrhet til andre mennesker. De kan ogs miste interessen for seg selv og sin egen helse, og virke likegyldige. Fremtidshpet kan vre svart; ingen hp om egen karriere, familieliv eller det leve lenge.



Flger av PTSD
Sosial fungering: Det er lett tenke seg at det er svrt vanskelig fungere normalt med denne lidelsen, bde i arbeidslivet og sosialt. Det er ikke uvanlig at en person med PTSD fr problemer p arbeidet, og ekteskapsproblemer og skilsmisser ses ogs ofte.
Misbruk: Svnvansker, angst og anspenthet frer ofte til at personen tyr til beroligende midler som alkohol eller medisiner, og misbruk av slike stoffer forverrer ytterligere bde helsen og sosial fungeringsevne.
Psykisk helse: Personer som har hatt PTSD er ekstra utsatt for utvikle depresjon og angst ogs senere i livet.
Tilbakefall: Selv etter at en person er behandlet og blitt frisk av en PTSD-lidelse, er han eller hun spesielt srbar for f lidelsen tilbake senere ved nye traumatiske opplevelser. Den nye hendelsen kan da ofte vre mindre traumatisk enn den frste opplevelsen og allikevel fre til de samme symptomene.

Men det er fullt mulig bli frisk, eller leve et bra liv med PTSD!

Med rett hjelp er det mulig. Og det er verdt kjempe for!







Stikkord:



Jeg har den fineste lillebroren, rett og slett!! ♥

Helgen ble tilbragt hjemme hos pappa og dem, der jeg fikk kost max sammen med lille Oliver. Det ble mye tv-kos og avslapping noe som var utrolig godt.
Jeg er veldig sliten for tiden, s det klare slappe av er gull verdt. Men jeg prver kose meg mest mulig med de gode stundene jeg fr, de er veldig viktige for klare holde seg motivert og en smule positiv. Jeg blir fortsatt utredt (?) hos psykologen og jeg kjenner det tar p. Hun har allerede sagt hun har en ny diagnose p meg, noe som egentlig skremmer livshiten ut av meg, men p en annen mte s er det jo bra ogs. Det er jo ingen som syns det er morro ha diagnoser hengendes over seg, ingen vil vre syk.

Jeg prver uansett holde motet oppe vre positiv, selv hvor mye jeg skjemmes over vre drlig og psyk. Jeg nrmest elsker mte opp hos bokontakt eller psykolog fortelle at jeg har det bra, at jeg takler bde jobb og hverdag lett uten noen problemer. At jeg gleder meg til jobb og vre sosial. Og det viktigste at jeg er skadefri og det er lett ignorere tankene om det.
Det fles, eller det ER et stort nederlag gang p gang mtte fortelle at du ikke greier hverdagen uten fravr p jobben, uten skade seg selv, og ikke klare f bort angst og tankekjr p en bra mte.
Men man m jo bare tenke at man gr til dem for en grunn. Det er ikke min skyld, jeg kan jo ikke noe for det, s ikke straff meg selv for det. Det er noe jeg m si til meg selv ganske s ofte.

Uansett, jeg nyter og koser meg med hver eneste gode stunder! Og siden jeg fylte r i helgen, s fikk jeg mange gode opplevelser som jeg kommer til leve p lenge! :)

Jeg bare m vise dere min nye bestevenn forresten som jeg n er en stolt eier av:

En stor pdriver til komme seg ut g turer!!

Stikkord:

N var det vel p tide formulere noen ord igjen, ivertfal prve. Siden jeg ikke har s mye positivt dele her p bloggen om dagen, syns jeg det er heller bedre holde kjeft. dele ting nr hodet er p den mrke siden, er kanskje ikke s lurt. Hvem vil vel lese innlegg som bare er fylt med depressivt innhold og en mengde med hat? Men vi prver.

Dagene flyr raskere en jeg klarer flge med. Jeg rekker aldri sl meg til ro fr noe nytt starter. Avtaler her, avtaler der, jobb, samtaler, prve vre venninne.. Prve leve en hverdag med vel gjennomfrte aktiviteter.

Jeg har hatt noen fine stunder den siste uken. Jeg har kost med lillebror, og jeg har vrt hjemme hos mamma sist helg, noe som var koselig. Der ble det litt bursdagsfeiring med mine besteforeldre p besk. Jeg dro dit p fredag etter jobb. Hadde store problemer med angst den dagen, men jeg var alikevell fast bestemt p dra dit.
Det ble litt av en prvelse p turen, da bussen jeg skulle ta var stappfull og full av feststemte folk. Det ble ivertfall ikke bedre etter en passasjer falt over og helte en cideboks nedover hodet mitt. Herregud s forbanna jeg ble.. Voksne folk som oppfrer seg som tenringer er bare s innmarig latterlig.. Grr..

Men da ble det ivertfall enda mer fantastisk stige av bussen og bli mtt av en liten voffs som var overlykkelig av se meg!! ♥

De siste ukene har jeg egentlig levd i en angstboble som jeg fler jeg aldri vil komme ut av. jobbe seg ut av det fles som en altfor stor jobb for meg. Jeg kjenner meg maktesls mot angsten.
Jeg blir s forbanna p den, hvor mye den tar ifra meg. Urettferdig.

Siden den har vrt s ille etter jeg begynte hos den nye psykologen, s er jeg s redd det er derfor. Hun har jo gtt veldig rett p sak med ting,og siden hun, eller jeg, holder p med en ny utredning, s er det mange vanskelige sprsml for meg svare p. Etter mtene sitter jeg igjen med en stor og vondt flelse, jeg klarer ikke fle meg noe annet enn utrolig ekkel. Nettene har blitt vanskelige med mareritt om mobbing, skading og at jeg alltid forflges. Det er jo kanskje ikke rart selvflelsen er p bunnen nr man hele natten drmmer at folk er etter en, og man p dagtid alltid m krangle med sine egne tanker om en selv.

Den sosiale biten er et problem. Nr jeg har gode dager s gr det veldig bra. Da klarer jeg kose meg og slappe litt av uten tankekjr.
Men nr jeg er drlig kan det vre et mareritt. Hodet kan nesten eksplodere av negative tanker, jeg sjemmes s over meg selv som igjen frer med seg en haug med angst. Alt henger sammen.

En ond, ond sirkel.

 

 

Jeg har ofte tanker om avbryte hele psykolog opplegget. Jeg fler det ikke er verdt det viss prisen er slite s mye som jeg har gjort. Jo mer i dybden hun gr, jo mer hat og angst fr kroppen.

Men igjen.. En dag kan alt bli helt bra igjen. Selv hvor vanskelig det er se akkurat det, s vet jeg innerst inne at det er en mulighet. Jeg m bare holde ut. Selv hvor tungt det enn mtte vre, s m jeg faktisk bare holde ut. Hva annet er det egentlig gjre? Jeg kan jo ikke gi opp.. Jeg har s mye glede i livet som jeg vil kunne nyte helt nr jeg er frisk. Selv om mye kanskje ikke gir glede akkurat n, s vet jeg at det gir maks glede nr jeg er bra.

Det finnes jo bare en vei herfra, og det er oppover!

N hper jeg egentlig utredningen blir fort ferdig, s vi fr en konkret behandlingsplan jobbe ut ifra.

Nei, nok sjitprat for i dag!

 

Nvil jeg heller vise dere Marta`s nye favorittplass:



Minuset er at hun synker nedi der.. Men hun koser seg hun!

 

Krakelerings negler..Ikke diss, det er en utmerket mestringsstrategi! :P



Og den stakkars orkideen til mamma som knakk en grein med mange fine blomster. Og da ble det jo selvsagt en liten fotoshoot fr den havnet i sppla!



Til helgen, alts i morgen, drar jeg til pappa og de, noe jeg gleder meg til. Det blir en veldig rolig helg med bare avslapping, bursdagsfeiring med bare oss 4og selvflgelig babykos!
Herlig :)

Hper dere har det bra og at helgen blir fin!

Stikkord:
Les mer i arkivet Juli 2014 April 2014 Februar 2014

Miss AJ

Et lite innblikk i livet som meg og mine kamper mot psykiske sykdommer. Jeg kjemper og hper p en bedre hverdag, der jeg en gang kan kalle meg frisk. Det er gode og drlige dager, noe bloggen vil bre preg av. Det er mye trist og vanskelig, men jammen er det mye glede og humor ! Jeg er veldig glad i bl.a fotografering og bker, og er en stolt hundeeier, noe som ogs vil f sin plass her. leser bloggen n:)

Kategorier

Arkiv

Design

Designet er laget av: Heidi

bloglovin
hits